Det er rart hvordan de fine tingene skjer når man minst venter det. Plutselig har jeg planer for hele helgen. Jeg går på kino med en venn jeg ikke har sett på lenge, jeg lager grillspyd med kylling, løk og brokkoli, griller under en paraply sammen med to fine jenter, klapper en veldig søt pusekatt, kjører til ikea etter jobb og spiser to minipølser og eplekake med softis. De er alltid der. De stiller opp når jeg trenger flyttehjelp, de blir gjerne med på tur og de passer på at jeg har en pute å klemme på når vi ser skumle filmer.

En venn av meg sier han venter på at drømmejenta skal finne ham. Jeg har aldri vært helt enig i det utsagnet og har alltid sagt at han ikke bare kan sitte stille og vente. Men kanskje er det sånn at man finner noen når man ikke leter. At man finner noen å være glad i først når man slapper av og tar det med ro. At det skjer når du minst venter det. For plutselig har jeg høye telefonregninger igjen. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil. Og jeg smiler når jeg våkner og tenker at ingenting kan gå feil nå.

Det er mye fint som skjer uten at man helt tenker over det. Kanskje man skulle slutte å bekymre seg så mye. Sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Jeg har en fin sommerjobb med gutter som baker verdens beste brownies. Det er gutter som synger til kjente sanger fra barne-tv, gutter som gjør det de skal gjøre, gutter som gjør noe helt annet enn det de får betalt for. Det er mange smil, mye latter, og det beste er at jeg får en klem når jeg kommer og en klem rett før jeg går.

Så er det disse tingene man blir overrasket av. Som lyn fra klar himmel. De tingene som på magisk vis løser alle problemer i løpet av to sekunder. Det er en sånn overraskelse som får meg til å skjelve av glede. Og i noen timer vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg sitter bare der på stolen min og smiler. Jeg ringer mamma, pappa og den søte gutten. Jeg sender meldinger til fine folk i Oslo. For jeg har nettopp blitt en liten del av noe større. Det har jenta med polaroidbildene også. Noe fint og bra. Noe som skal forandre verden en dag.

Kanskje trenger jeg ikke begynne et sted, men bare hoppe rett ut i det. Kanskje trenger jeg ikke fortelle om absolutt alt som har skjedd, men bare nevne det fine. Da kan jeg i det minste fortelle at jeg hadde åtte liljer i vinduskarmen. De levde i én uke. Nå har jeg bare det fine kortet igjen. Tre setninger skrevet på en datamaskin, printet ut og limt på et kort. Da kan jeg fortelle om jentekvelder, drinker og fine kjoler. Eller om engangsgrill, tepper og regn.

Kanskje er det greit å få sagt det som det er. Bare si det rett ut og bli ferdig med det. Si at jeg på et tidspunkt var tom for ord. Eller kanskje var det bare slik at jeg ikke hadde gitt meg selv tid til å tenke. Det er ikke alltid så lett når verden plutselig blir snudd på hodet. Men sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil.

Noen ganger vet man ikke alltid hvordan man skal avslutte. Kanskje fordi man egentlig har veldig mye mer å si, men ikke vet hvor mye alle de andre egentlig vil høre. Det blir som når man må si hadet, selv om man egentlig ikke vil. Det blir som å lete etter de riktige ordene, de riktige tingene å si, for å trøste ei venninne. Og kanskje bruker man resten av dagen på å tenke på hvordan man kunne ha sagt alt det man ville si på en annen måte.

Sola skinner inn gjennom de store vinduene og man skulle tro at hele bygget egentlig er et veldig stort drivhus. Enda godt klimaanlegget der hvor jeg sitter funker, selv om man lett kan tro det ligger småmynter i rørene. Jeg lener meg tilbake på stolen og tenker på deg. Og jeg tar meg selv i å lure på hva du vil synes om kjolen jeg har kjøpt. Jeg tenker at det blir fint på en varm sommerdag. Biltur, søt kjole, nakne ben og skogsvei. Det hadde vært herlig.

For andre dag på rad har jeg behov for den store, gule boken. Jeg har ikke orket å ta den med enda, og det bare fordi den veier et tonn og litt til. Og fordi den ikke får plass i sekken min. Men jeg gjør det jeg får til, lærer noe nytt og setter to streker under svaret. Det er litt over tre uker igjen, og jeg tror det går bra. Selv om sola plutselig forsvinner bak skyene og jeg til tider drømmer mer enn å lese, så tror jeg det går bra.

På vei hjem hører jeg på den sammen sangen som jeg hørte på da jeg gikk til skolen, den samme sangen som jeg hørte på da jeg hadde en liten pause, den samme sangen som da jeg kjøpte lunsj. Den er fin, selv om den får meg til å tenke på deg. Jeg liker våren og alt det som følger med. Og når jeg har lest i flere timer enn dagen før, når jeg har spist flere kjeks enn dagen før og brukt flere minutter enn dagen før på å tenke på deg, ja, da går jeg hjem, kryper under dyna med den gode følelsen i magen, legger hodet på puta og smiler for meg selv.

Jeg besøker ei venninne som har ignorert hele verden i en uke. Hun er lei seg og sier unnskyld, for hun vet hva som skjedde sist. Men det ordner seg alltid. Vi ser dårlige serier på tv, spiser sjokoladekjeks og snakker om ønsker og drømmer. Og jeg lurer på om man trenger mer enn det å bare ha det bra. For de har det jo bra sammen, men hun sier at det er noe som mangler. Er det nok å ha det bra?

Hun lurer på hva jeg vil gjøre når jeg er ferdig med studiene. Jeg har tenkt på det, men det er jo en stund til. Man vet aldri hva som kan skje. Jeg har tenkt på å flytte, jeg har tenkt på jobb i utlandet, jeg har tenkt på Mr. Right. Og når sant skal sies kunne jeg gitt opp en del for den rette, og fortsatt vært lykkelig. Kanskje fordi jeg er hun som har det bra, hun som er lykkelig, så lenge han smiler.

Hun sier at det føles som om de allerede er gift, og det var ikke det hun hadde tenkt seg. De elsker hverandre, det ser vi alle, men det er visst ikke nok. Love is not always enough, sier jenta i serien. Holder det med en ring på fingeren og et gitt antall år på baken? Blir alt bra da? Kanskje trenger man noe mer enn bra. Jeg vil i alle fall ha noe mer enn bra. Det er det jeg ønsker meg mest.

Jeg ville forklare hvorfor det ble en is og ikke noe mer, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det. Det er en ganske så enkel grunn, og jeg snakker ikke om økonomi. Jeg ville at det skulle være perfekt. Det ble bare en is fordi jeg ikke kunne gi deg alt det jeg ville gi deg. Jeg kunne ikke gi deg det fordi det ville bli feil, fordi jeg ikke er hun som skal gi deg de tingene.

Du imponerer meg fortsatt med det du sier, det du forteller, det du virkelig kan. For jeg vet at du er flink. Veldig flink. Og veldig søt. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke stikker av og til, men det går bra. Kanskje går det bra fordi det er vår. Kanskje går det bra fordi jeg har iskrem i magen og får til ting dette semesteret. Kanskje går det bra bare fordi.

Jeg skulle vise deg byen min. Den byen der jeg vokste opp. For jeg har mange, fine minner som jeg ville dele med deg. Sånne minner som egner seg best til å dele om sommeren. For det er noe spesielt med sommeren. Det er noe med været og hvordan man er kledd. Det er noe med smilene til de man møter. Jeg skulle tatt deg med til et utkikkssted jeg vet om. Og resten kan du jo tenke ut selv.

Jeg skulle ta deg med til kjærlighetsstien og litt lengre bort. Du har nok vært i området før. Jeg skulle ta deg med til et sted som er veldig fint. Jeg skulle ta deg med til den parken med det grønne gresset, de løse hundene og stiene dekket av grus. I den parken finnes en teaterscene med dårlig gulv. Jeg skulle dele musikken min med deg og det ville vært en fin kveld.

Jeg skulle ta deg med til et av de fine stedene i byen. Til et sted der man blir møtt av fine smil, får god mat og verdens beste milkshake. Et sted med fine minner. Det er ikke noe som får en til å smile mer om sommeren enn en stor kule med iskrem eller et glass med milkshake. Og det finnes ikke noe som er bedre enn å dele det med noen man er glad i.

Jeg drømmer ofte om hva jeg skal gjøre når sola skinner, når asfalten er tom for snø og grus, når gradestokken viser skjørt og søte sko. Og jeg vet at en dag vil jeg finne en søt gutt å dele alt dette med. Det blir veldig fint. Enn så lenge skal jeg ha det bra selv. Det går strålende, skal jeg si deg. Jeg spiser is med sjokoladesaus, drikker kaffe uten krem, leser litt skole, jobber hver onsdag og smiler masse.

Jeg lurer på om det er et mønster her. Om det er noe jeg gjør eller ikke gjør. Jeg skulle ønske jeg kunne endret variablene og gjort det finere. For da kan det genereres ved et gjentakende mønster gjennom en typisk rekursiv prosess. Ja takk. Men jeg vil fortsatt la noen variable være udefinerte.

Jeg liker dager som inkluderer en bestått eksamen, enda en jobb, kaffe, klem og pakke i posten. Men noen dager vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er mye jeg har lyst til å si. Du vet, si det høyt, få det ut, ordne opp. Og jeg tenker det snart blir som når en stjerne imploderer, bare mindre fint og mindre vakkert.

Jeg skriver at det sårer, at jeg blir lei meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det bra igjen. Jeg skriver at jeg gjerne skulle ha funnet en løsning, men det er ikke så lett når verden ikke vil høre etter. Så jeg lar det være og tenker at jeg klarer meg bedre uten. Fuck him, sier de. Ja, sier jeg. Jeg skriver de tingene jeg gjerne skulle ha fortalt deg, men jeg vet jeg ikke får noen mulighet til det. Og det gjør ikke noe. Helt sant. Men vet du, kanskje sender jeg en mail.

Jeg skriver om glass i veggen, glass på gulvet, harde ord og eplekake. Jeg skriver at jeg skulle ønske du var her for å holde rundt meg, jeg skriver at det ikke gjør noe at du er borte nå. Jeg legger planer for dagen, men fullfører ingen. Jeg drar bort en natt på impuls og smiler mer enn noen andre. Jeg kommer tilbake, og det gjør du også. Med verdens beste gave. Det er fint, selv om det gjør vondt. Men ikke gå din vei, er du snill. Jeg fikser det alltid.

Jeg tenkte først at jeg ville skrive om fugler som holder sammen selv om det er tåke, regn og sludd. Jeg ville skrive om fugler som holder sammen på de fine dagene der solen skinner. Kanskje mister de hverandre et øyeblikk, men de finner alltid tilbake. Han kommer alltid tilbake. Jeg tenkte at de flyr i v-form for å passe på hverandre. Passe på så alle kommer trygt hjem, så alle har det bra, så ingen blir flyvende alene. Jeg tenker at ingen har lyst til å fly alene, ingen har lyst til å være alene.

Men nei, det var ikke så enkelt. Det var mer teknisk, om man i det hele tatt kan si det om fugler. Jeg leser om luftstrømmer, virvler og vinger. Om trailing vortices, upwash og downwash. For fuglene dreier det seg om å få litt ekstra oppdrift og om å spare energi. I en slik formasjon får alle like mye arbeid. I alle fall nesten. Jeg hadde kanskje litt rett da jeg tenkte at de flyr sånn for å kunne se hverandre. For jo, visuell kontakt er viktig. Så handler det altså ikke bare om kjærlighet.

En del av meg vil ha noe fast. Noe fint. Noe som er der og ikke forsvinner. Jeg drømmer om forandringer, men samtidig vil jeg ha noe som er med meg. Noe som ikke forsvinner. Kanskje kan jeg ta en tur, reise bort en liten stund. Bare i noen dager. Kanskje kan jeg besøke han som er der når han vil være der. Han som er der når det passer hans timeplan. Om det så bare er midlertidig.

Jeg tenker på de som ikke får det til, men som fortsatt prøver. Gutten som ikke står på eksamen, men fortsatt prøver. Gutten som ikke har fått publisert en eneste artikkel, men fortsatt prøver. Og kanskje er det ikke så ille at jeg bare er for ung. Kanskje er det ikke så ille at det bare er alderen som er feil. En dag skal også jeg ut og bort. Over og gjennom. Bare ikke akkurat nå.