Ned en trapp og til høyre og forbi sperringene og til venstre og ned en rulletrapp. Knightsbridge. Jeg vet ikke helt hvor vi er, for jeg har ikke kart, men på en måte gjør det ikke noe. Jeg vet at han passer på meg. En gang i tiden, for mange år siden, var jeg redd for å gå meg bort, redd for ikke å finne hjem igjen. Jeg er ikke redd nå. Det gjør ikke noe om vi går oss bort.

På en måte er det mye som er annerledes. Jeg vet hva jeg vil nå. Jeg vet hvilken retning jeg skal gå. På en annen måte er det som om ingenting har forandret seg. Jeg ligger fortsatt et halvt skritt foran ham bortover Oxford Street, på vei til vaffelboden der jeg noen minutter senere har munnen dekket av belgisk sjokolade og litt krem på nesa. Og jeg skriver fortsatt.

Han smiler når jeg peker på kaken i butikken som skal forestille Wall-E, og han synes jeg er søt når jeg løper rundt i den gigantiske leketøysbutikken med et stort smil om munnen. Det er sånne små ting som gjør at turen hjem til han, som vanligvis ville vært lang og full av stressede mennesker, ikke er noe annet enn koselig. And I always mind the gap between the train and the platform. Alltid.

Noen ganger tar det litt tid før man ser det. Før det synker inn. Jeg innså det over en engelsk frokost for fire dager siden. It sneaks up on you, sier hun. But one day you look at your life and it has purpose. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Kanskje varer det ikke evig, det er ikke noe man vet. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, kunne jeg ikke vært mer fornøyd.

Han sier mye fint. Ord som får meg til å føle meg trygg, søte ord som får meg til å smile. Han sier han skal være her for alltid. Bestandig. Jeg vet ikke om det er sant, jeg vet ikke om han kommer til å være her for alltid. Men det er fint å høre han si det. Og det er fint å høre han si at han fortsatt vil elske meg om jeg plutselig bestemmer meg for å bli hundefrisør, selv om jeg er livredd hunder.

Jeg lurer på om jeg gjør han nysgjerrig på samme måte som jeg gjorde deg nysgjerrig. Og jeg skulle ønske jeg visste om du fortsatt var nysgjerrig, om jeg fortsatt får det til. Det er mye jeg lurer på. Oktober er visst måneden for spørsmål, og da av den typen man ikke alltid kan svare på. Eller få svar på. Jeg vet ikke om jeg liker det. Men det er kanskje sånn det skal være.

Vi snakket sammen på telefon i går. Londongutten og jeg. Det var fint å høre stemmen hans igjen, selv om vi hadde snakket sammen bare femtitre minutter tidligere. Det var sol i London. Her regnet det. “Friday?”, sa han. “Friday”, sa jeg. Da skal vi ut i Londons gater, denne gangen med kart. Og kanskje en paraply. Vi skal finne Buckingham Palace, og jeg skal få svar på flere spørsmål.

Vi reiser oss og begynner å gå vekk fra fontenen. Vi går lengre innover i parken. Vekk fra hotellet, vekk fra Lancaster Gate. Det har begynt å blåse litt kjølig, blader fra trærne daler mot bakken og de fleste er på vei hjem. Hva nå?, spør han og ser på meg med et søtt smil om munnen. Vet du hvor Buckingham Palace er, du som bor her? Nei. Vet du? Nei, så derfor tar vi til venstre her.

Han er høy og har et fint smil. Og han gir meg sommerfugler i magen når han spør om han får holde meg i hånda. Jeg kunne lett ha funnet frem til Buckingham Palace om jeg bare kikket på skiltene. Det kunne nok han også. Vi går rundt på måfå og later som om vi ikke vet hvilken vei vi skal ta. Sannheten er kanskje at ingen av oss egentlig har lyst til å finne frem.

Jeg liker tilfeldige spørsmål, sier han rett etter at jeg har spurt om han titter under sengen før han sovner. Jeg svarer ikke, men ser bare opp på ham i noen sekunder før jeg rødmer og ser ned på bakken igjen. Jeg begynner å tro at jeg er den eneste som har vært russ og fortsatt titter under sengen før jeg sovner. Jeg vet ikke hvorfor. Det har bare blitt en vane.

Det kommer ikke som en stor overraskelse når vi til slutt befinner oss på andre siden av parken og innser at vi har gått helt feil vei. Vi er den røde prikken på kartet, Buckingham Palace er firkanten som ligger et godt stykke unna. Neste gang, sier han. Neste gang, sier jeg. Vi tar til venstre i et kryss, med Royal Albert Hall på andre siden av gaten, og fortsetter bortover Kensington Road.

Jeg har fortalt hvor historien slutter. For 21 dager siden kysset jeg en gutt på Trafalgar Square. Det var også der han gav meg svaret på de to siste spørsmålene. Noe mer du lurer på?, spurte han da vi var ferdig med å le av skuespillerne som hoppet i fontenen kun iført badetøy. Ja, sa jeg og så inn i øynene hans. Og uten å flytte blikket spurte jeg om han kysset med øynene igjen.

For å være ærlig vet jeg ikke om han holdt øynene lukket eller ikke. Jeg gjorde i alle fall det. Det blir jo alltid best sånn. Det siste spørsmålet svarte han på før jeg rakk å spørre. I’m so happy, hvisket han før han tok hånden min og begynte å gå mot Leicester Square. Let us meet up with your friends and get something to eat.

For to dager siden fikk jeg vite at jeg hadde bestått eksamen. To stykker, for å være nøyaktig. Jeg feiret med vaniljeis og sjokoladesaus. Det betyr at jeg nå er i rute. Ett år forsinket, men i rute. Jeg er mer motivert nå, jeg har mer lyst til å sette meg ned, åpne bøkene og lese. Kanskje var det bare det som manglet, kanskje var det bare det jeg trengte.

For fem dager siden var det nesten ikke en kvadratmeter av hybelen som ikke var dekket av en pappeske. Det var ikke mitt hjem, bare et sted å sove. Det var rotete, støvete og vanskelig å komme frem. Så dro vi på IKEA. Jentene og jeg. Med visakort i hånda og blikket vekk fra prislappene fikk jeg det jeg trengte og litt til.

For tolv dager siden kysset jeg en gutt på Trafalgar Square. Det var et sånt kyss som fikk sommerfugler til å fly rundt i magen min, som fikk knærne mine til å svikte og hele meg til å smile. Og resten av den kvelden svevde jeg rundt på en magisk, rosa sky. Men kanskje er det sånn at det som skjer i London blir i London.

I morgen skal jeg kanskje stå opp litt tidligere enn i dag. Jeg skal rydde litt mer, vaske gulvet, pakke ut resten av eskene, kaste papp, gå en tur hvis det ikke regner, vaske klær, tørke klær og helt sikkert ta en pause. Jeg skal lage god mat til middag og nyte den ved mitt fine bord, i min nye sofa, i mitt hjem. I morgen blir bra.

Jeg har tenkt på hvordan det ville vært om jeg var hans. Hvordan andre ville ha sett oss. Jeg vil være meg. Jeg vil ha noe eget. Jeg vil få til noe selv. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, ville de nok ha sett meg som hans kjæreste. Nothing more, nothing less. Og det var derfor jeg la en plan og skrev en liste. En liste over de tingene jeg skal få til innen året er slutt. Ting jeg vil få til og være stolt av.

Andre gangen vi møttes stod jeg lent inntil en bil på en parkeringsplass. Jeg fikk et kyss på kinnet. Og da jeg satte meg bak i bilen valgte han å sitte foran. Som en liten trøst var det fortsatt noe fint med måten han klemte meg på, blikkene han gav meg og føttene hans inntil mine da vi satt i sofaen og så på tv. Men fortsatt fikk jeg bare kyss på kinnet.

For noen dager siden kom en beskjed som setter en midlertidig stopper for noen av planene mine. Den legger også tre andre planer i grus, og det er trist å se noe man har gledet seg til lenge forsvinne på den måten. Jeg vet ikke når jeg får ryddet opp i det, eller om det er noe jeg kan gjøre. Kanskje er det en av de tingene som bare må fikse seg selv.

Etter tre dager fikk jeg kysset mitt, etterfulgt av en veldig lang klem. En sånn god og bekreftende klem. Han sa han ville ta det med ro, go slow. At han ikke vil gjøre noen feil denne gangen. Og det går sakte, men kanskje er det bra. Kanskje er det på tide å ta det med ro og tro på at det kommer til å bli bedre etter hvert. Tro på at jeg blir hans, at planene mine går i orden, at alt blir bra igjen.

Turen gikk altså til Helsinki med Finnair. Først da jeg kom frem fikk jeg vite at Finnair har gratis alkohol ombord på sine flyvninger. Noe å notere seg til neste gang, altså. Det skal sies at finsk-svensk er hysterisk morsomt, samt at Finnair har den beste instruksjonsvideoen jeg noen gang har sett. Det ser i alle fall ut som en mann som tar på seg selv, men jeg tror han egentlig bare strekker på bena.

Jeg klarte, til slutt, å plukke opp noen fine og nyttige ord. Vil du ha en klem er “anna hali?” riktig spørsmål å stille. Er du ute etter et kyss kan du bytte ut hali med suukko og du bør få det du vil ha og litt til. Skulle du møte en søt gutt som forteller deg noe som inkluderer enkeli, så kan du konkludere med at det er et kompliment da dette ordet betyr engel. Da kan du ganske enkelt svare kiitos og smile.

En ting mange sikkert har fått med seg er at det drikkes mye alkohol i Finland. Og jo, det stemmer. Det stemmer også at man er kliss naken i saunaen, så ikke bli skremt om du plutselig sitter der med syv nakne menn. Det skal også sies at finnene blir både lesbiske, bifile, homofile, gavmilde, dumme og snille i fylla. Og ikke alle er så flinke i engelsk, så her gjelder det å improvisere.

I butikken finner du både odin og tuborg, samt cider som ikke smaker ekkelt. Av sterkere saker skal det nevnes at mintu, som forøvrig også kan kjøpes i Sverige, smaker tannpasta. Sikkert kjekt å ha om du glemte tannbørsten hjemme. Er du en av de som liker kald og dårlig kaffe, eller bare bruker litt kaffe i sjokoladeglasuren, så vil sikkert jalokahvi falle i smak.

Jeg, som så mange andre, er vant med at avganger annonseres over anlegget på flyplassen. Vel, ikke i Helsinki. Og hvis du trodde gaten din var rett ved sikkerhetssjekken, så tar du feil. For du skal helt sikkert ned en trapp, gjennom to dører, ut på gata, inn i en buss og over på den andre siden av flyplassen før du får lov til å gå ombord. Sørg for å ha god tid, er tipset her.

Har du planer om å gå masse, sørg for å ha plaster i veska. Ellers kan jeg fortelle at Amarillo i Helsinki har gode burgere og at du får ta toget gratis om du er heldig. På tross av lite søvn, mye alkohol, blemmer, gnagsår og litt løping, så var det en bra tur. Noen vil kanskje påstå at det ikke var en veldig avslappende ferie, men søvn kan man jo alltids ta igjen senere.

Jeg tror jeg bare bekymret meg for mye. At jeg var for nervøs helt uten grunn. Kanskje burde jeg ha sagt noe på forhånd, ryddet opp. Kanskje burde jeg innse at måten jeg tenker på ikke er helt god, selv om noen tydeligvis mener at det er en grunn til det. Men hvordan forteller man noen at man er sliten, at man har vondt? Hvor begynner man hvis man skal fortelle om marerittene hver natt den siste uka? Jeg lot være og tenkte at det kom til å gå over.

Jeg var så sliten at jeg gråt så fort jeg måtte gjøre noe som ikke var livsnødvendig. Jeg dro på jobb, kom hjem, lagde middag, stirret ut av vinduet. Bare det å vaske klær var for mye. Kanskje var det bare mangelen på søvn, eller det at jeg lett bekymrer meg for andre. Jeg vil at andre skal ha det bra. Hele tiden. Det er greit om jeg har en dårlig dag, for det er jeg vant til. Shit happens. Men jeg liker å se andre smile. Kanskje var det bare det.

Jeg tror jeg har rett. Denne gangen. Etter to uker har jeg ikke lengre mareritt hver natt. Kanskje kan to dager med fyll forklare det, eller det at jeg sov på et gulv, mellom noen stoler og halvveis under et bord. Jeg har vondt overalt, men smiler allikevel. Alle hadde det bra. Det var klemmer, fine ord, latter og smil lang vei. Det var grilling i regnet og diskusjoner du ikke trodde kunne finne sted. Kanskje trengte jeg bare en sånn helg.

Det er rart hvordan de fine tingene skjer når man minst venter det. Plutselig har jeg planer for hele helgen. Jeg går på kino med en venn jeg ikke har sett på lenge, jeg lager grillspyd med kylling, løk og brokkoli, griller under en paraply sammen med to fine jenter, klapper en veldig søt pusekatt, kjører til ikea etter jobb og spiser to minipølser og eplekake med softis. De er alltid der. De stiller opp når jeg trenger flyttehjelp, de blir gjerne med på tur og de passer på at jeg har en pute å klemme på når vi ser skumle filmer.

En venn av meg sier han venter på at drømmejenta skal finne ham. Jeg har aldri vært helt enig i det utsagnet og har alltid sagt at han ikke bare kan sitte stille og vente. Men kanskje er det sånn at man finner noen når man ikke leter. At man finner noen å være glad i først når man slapper av og tar det med ro. At det skjer når du minst venter det. For plutselig har jeg høye telefonregninger igjen. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil. Og jeg smiler når jeg våkner og tenker at ingenting kan gå feil nå.

Det er mye fint som skjer uten at man helt tenker over det. Kanskje man skulle slutte å bekymre seg så mye. Sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Jeg har en fin sommerjobb med gutter som baker verdens beste brownies. Det er gutter som synger til kjente sanger fra barne-tv, gutter som gjør det de skal gjøre, gutter som gjør noe helt annet enn det de får betalt for. Det er mange smil, mye latter, og det beste er at jeg får en klem når jeg kommer og en klem rett før jeg går.

Så er det disse tingene man blir overrasket av. Som lyn fra klar himmel. De tingene som på magisk vis løser alle problemer i løpet av to sekunder. Det er en sånn overraskelse som får meg til å skjelve av glede. Og i noen timer vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg sitter bare der på stolen min og smiler. Jeg ringer mamma, pappa og den søte gutten. Jeg sender meldinger til fine folk i Oslo. For jeg har nettopp blitt en liten del av noe større. Det har jenta med polaroidbildene også. Noe fint og bra. Noe som skal forandre verden en dag.

Kanskje trenger jeg ikke begynne et sted, men bare hoppe rett ut i det. Kanskje trenger jeg ikke fortelle om absolutt alt som har skjedd, men bare nevne det fine. Da kan jeg i det minste fortelle at jeg hadde åtte liljer i vinduskarmen. De levde i én uke. Nå har jeg bare det fine kortet igjen. Tre setninger skrevet på en datamaskin, printet ut og limt på et kort. Da kan jeg fortelle om jentekvelder, drinker og fine kjoler. Eller om engangsgrill, tepper og regn.

Kanskje er det greit å få sagt det som det er. Bare si det rett ut og bli ferdig med det. Si at jeg på et tidspunkt var tom for ord. Eller kanskje var det bare slik at jeg ikke hadde gitt meg selv tid til å tenke. Det er ikke alltid så lett når verden plutselig blir snudd på hodet. Men sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil.

Noen ganger vet man ikke alltid hvordan man skal avslutte. Kanskje fordi man egentlig har veldig mye mer å si, men ikke vet hvor mye alle de andre egentlig vil høre. Det blir som når man må si hadet, selv om man egentlig ikke vil. Det blir som å lete etter de riktige ordene, de riktige tingene å si, for å trøste ei venninne. Og kanskje bruker man resten av dagen på å tenke på hvordan man kunne ha sagt alt det man ville si på en annen måte.