Articles by emelie

Det sies at du bruker 43 muskler for å se sint ut, men bare 17 for å smile. De som kan litt om anatomi finner fort ut at dette er feil. Men tanken er fin den - at man skal smile mer. Det er nesten tomt for pappesker på hybelen min. Bøkene har fått plass i bokhylla, sovesofaen står riktig vei. Bare et par fine bilder som mangler nå.

For to dager siden fikk jeg vite at jeg hadde bestått eksamen. To stykker, for å være nøyaktig. Jeg feiret med vaniljeis og sjokoladesaus. Det betyr at jeg nå er i rute. Ett år forsinket, men i rute. Jeg er mer motivert nå, jeg har mer lyst til å sette meg ned, åpne bøkene og lese. Kanskje var det bare det som manglet, kanskje var det bare det jeg trengte.

For fem dager siden var det nesten ikke en kvadratmeter av hybelen som ikke var dekket av en pappeske. Det var ikke mitt hjem, bare et sted å sove. Det var rotete, støvete og vanskelig å komme frem. Så dro vi på IKEA. Jentene og jeg. Med visakort i hånda og blikket vekk fra prislappene fikk jeg det jeg trengte og litt til.

For tolv dager siden kysset jeg en gutt på Trafalgar Square. Det var et sånt kyss som fikk sommerfugler til å fly rundt i magen min, som fikk knærne mine til å svikte og hele meg til å smile. Og resten av den kvelden svevde jeg rundt på en magisk, rosa sky. Men kanskje er det sånn at det som skjer i London blir i London.

I morgen skal jeg kanskje stå opp litt tidligere enn i dag. Jeg skal rydde litt mer, vaske gulvet, pakke ut resten av eskene, kaste papp, gå en tur hvis det ikke regner, vaske klær, tørke klær og helt sikkert ta en pause. Jeg skal lage god mat til middag og nyte den ved mitt fine bord, i min nye sofa, i mitt hjem. I morgen blir bra.

Han trakk seg tilbake første gangen jeg prøvde å kysse ham. Jeg turte ikke spørre hvorfor. Istedenfor fikk jeg en klem. Da jeg så spurte om et kyss sa han kanskje. Kanskje. Jeg sa ikke noe mer i minuttene som fulgte. Jeg la hodet mitt på brystkassa hans og lot han stryke meg i nakken. At han ikke dyttet meg bort, men heller holdt hardere rundt meg var kanskje et lite tegn.

Jeg har tenkt på hvordan det ville vært om jeg var hans. Hvordan andre ville ha sett oss. Jeg vil være meg. Jeg vil ha noe eget. Jeg vil få til noe selv. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, ville de nok ha sett meg som hans kjæreste. Nothing more, nothing less. Og det var derfor jeg la en plan og skrev en liste. En liste over de tingene jeg skal få til innen året er slutt. Ting jeg vil få til og være stolt av.

Andre gangen vi møttes stod jeg lent inntil en bil på en parkeringsplass. Jeg fikk et kyss på kinnet. Og da jeg satte meg bak i bilen valgte han å sitte foran. Som en liten trøst var det fortsatt noe fint med måten han klemte meg på, blikkene han gav meg og føttene hans inntil mine da vi satt i sofaen og så på tv. Men fortsatt fikk jeg bare kyss på kinnet.

For noen dager siden kom en beskjed som setter en midlertidig stopper for noen av planene mine. Den legger også tre andre planer i grus, og det er trist å se noe man har gledet seg til lenge forsvinne på den måten. Jeg vet ikke når jeg får ryddet opp i det, eller om det er noe jeg kan gjøre. Kanskje er det en av de tingene som bare må fikse seg selv.

Etter tre dager fikk jeg kysset mitt, etterfulgt av en veldig lang klem. En sånn god og bekreftende klem. Han sa han ville ta det med ro, go slow. At han ikke vil gjøre noen feil denne gangen. Og det går sakte, men kanskje er det bra. Kanskje er det på tide å ta det med ro og tro på at det kommer til å bli bedre etter hvert. Tro på at jeg blir hans, at planene mine går i orden, at alt blir bra igjen.

På magisk vis klarte jeg å glemme årsdagen for bloggen. Eller, å glemme er vel kanskje å ta litt hardt i. Jeg var bare ikke klar over at det var 1. august den dagen det var 1. august. Jeg vet ikke helt om jeg skal bortforklare det med at jeg var bakfull i Finland, eller om jeg skal kjøre på med en flott tekst om hva som er bra og hva man bør holde seg unna når man er i de tusen sjøers land.

Turen gikk altså til Helsinki med Finnair. Først da jeg kom frem fikk jeg vite at Finnair har gratis alkohol ombord på sine flyvninger. Noe å notere seg til neste gang, altså. Det skal sies at finsk-svensk er hysterisk morsomt, samt at Finnair har den beste instruksjonsvideoen jeg noen gang har sett. Det ser i alle fall ut som en mann som tar på seg selv, men jeg tror han egentlig bare strekker på bena.

Jeg klarte, til slutt, å plukke opp noen fine og nyttige ord. Vil du ha en klem er “anna hali?” riktig spørsmål å stille. Er du ute etter et kyss kan du bytte ut hali med suukko og du bør få det du vil ha og litt til. Skulle du møte en søt gutt som forteller deg noe som inkluderer enkeli, så kan du konkludere med at det er et kompliment da dette ordet betyr engel. Da kan du ganske enkelt svare kiitos og smile.

En ting mange sikkert har fått med seg er at det drikkes mye alkohol i Finland. Og jo, det stemmer. Det stemmer også at man er kliss naken i saunaen, så ikke bli skremt om du plutselig sitter der med syv nakne menn. Det skal også sies at finnene blir både lesbiske, bifile, homofile, gavmilde, dumme og snille i fylla. Og ikke alle er så flinke i engelsk, så her gjelder det å improvisere.

I butikken finner du både odin og tuborg, samt cider som ikke smaker ekkelt. Av sterkere saker skal det nevnes at mintu, som forøvrig også kan kjøpes i Sverige, smaker tannpasta. Sikkert kjekt å ha om du glemte tannbørsten hjemme. Er du en av de som liker kald og dårlig kaffe, eller bare bruker litt kaffe i sjokoladeglasuren, så vil sikkert jalokahvi falle i smak.

Jeg, som så mange andre, er vant med at avganger annonseres over anlegget på flyplassen. Vel, ikke i Helsinki. Og hvis du trodde gaten din var rett ved sikkerhetssjekken, så tar du feil. For du skal helt sikkert ned en trapp, gjennom to dører, ut på gata, inn i en buss og over på den andre siden av flyplassen før du får lov til å gå ombord. Sørg for å ha god tid, er tipset her.

Har du planer om å gå masse, sørg for å ha plaster i veska. Ellers kan jeg fortelle at Amarillo i Helsinki har gode burgere og at du får ta toget gratis om du er heldig. På tross av lite søvn, mye alkohol, blemmer, gnagsår og litt løping, så var det en bra tur. Noen vil kanskje påstå at det ikke var en veldig avslappende ferie, men søvn kan man jo alltids ta igjen senere.

Det kan være vanskelig når folk ikke forstår, eller når de rett og slett ikke vil forstå. Det kan gjøre vondt verre, og til tider føles det litt håpløst. Noen ganger lar jeg være å si noe, bare fordi jeg vet personen ikke vil forstå. Jeg lurer fortsatt på hvorfor det skjedde. Det hadde jo vært fint å unngå det i fremtiden. Det sies at man blir vant til det meste, men dette er en av de tingene jeg ikke vil bli vant til.

Jeg tror jeg bare bekymret meg for mye. At jeg var for nervøs helt uten grunn. Kanskje burde jeg ha sagt noe på forhånd, ryddet opp. Kanskje burde jeg innse at måten jeg tenker på ikke er helt god, selv om noen tydeligvis mener at det er en grunn til det. Men hvordan forteller man noen at man er sliten, at man har vondt? Hvor begynner man hvis man skal fortelle om marerittene hver natt den siste uka? Jeg lot være og tenkte at det kom til å gå over.

Jeg var så sliten at jeg gråt så fort jeg måtte gjøre noe som ikke var livsnødvendig. Jeg dro på jobb, kom hjem, lagde middag, stirret ut av vinduet. Bare det å vaske klær var for mye. Kanskje var det bare mangelen på søvn, eller det at jeg lett bekymrer meg for andre. Jeg vil at andre skal ha det bra. Hele tiden. Det er greit om jeg har en dårlig dag, for det er jeg vant til. Shit happens. Men jeg liker å se andre smile. Kanskje var det bare det.

Jeg tror jeg har rett. Denne gangen. Etter to uker har jeg ikke lengre mareritt hver natt. Kanskje kan to dager med fyll forklare det, eller det at jeg sov på et gulv, mellom noen stoler og halvveis under et bord. Jeg har vondt overalt, men smiler allikevel. Alle hadde det bra. Det var klemmer, fine ord, latter og smil lang vei. Det var grilling i regnet og diskusjoner du ikke trodde kunne finne sted. Kanskje trengte jeg bare en sånn helg.

Endelig er sommeren tilbake i denne byen. Jeg sitter midt på gulvet i den fine leiligheten min og spiser kroneis med jordbær. Pappeskene står stablet oppå hverandre mot veggen, klærne mine ligger allerede pent brettet i skapet. På toppen av kjøleskapet står fire telys, et glass jeg stjal fra et utested og en veldig liten flaske med malibu jeg kjøpte i Sverige. Jeg skrur ikke på tv-en når jeg kommer hjem dagen etter. Ei heller skrur jeg på radioen. Det er stille og jeg liker det sånn. For første gang er det helt stille.

Det er rart hvordan de fine tingene skjer når man minst venter det. Plutselig har jeg planer for hele helgen. Jeg går på kino med en venn jeg ikke har sett på lenge, jeg lager grillspyd med kylling, løk og brokkoli, griller under en paraply sammen med to fine jenter, klapper en veldig søt pusekatt, kjører til ikea etter jobb og spiser to minipølser og eplekake med softis. De er alltid der. De stiller opp når jeg trenger flyttehjelp, de blir gjerne med på tur og de passer på at jeg har en pute å klemme på når vi ser skumle filmer.

En venn av meg sier han venter på at drømmejenta skal finne ham. Jeg har aldri vært helt enig i det utsagnet og har alltid sagt at han ikke bare kan sitte stille og vente. Men kanskje er det sånn at man finner noen når man ikke leter. At man finner noen å være glad i først når man slapper av og tar det med ro. At det skjer når du minst venter det. For plutselig har jeg høye telefonregninger igjen. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil. Og jeg smiler når jeg våkner og tenker at ingenting kan gå feil nå.

Det er mye fint som skjer uten at man helt tenker over det. Kanskje man skulle slutte å bekymre seg så mye. Sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Jeg har en fin sommerjobb med gutter som baker verdens beste brownies. Det er gutter som synger til kjente sanger fra barne-tv, gutter som gjør det de skal gjøre, gutter som gjør noe helt annet enn det de får betalt for. Det er mange smil, mye latter, og det beste er at jeg får en klem når jeg kommer og en klem rett før jeg går.

Så er det disse tingene man blir overrasket av. Som lyn fra klar himmel. De tingene som på magisk vis løser alle problemer i løpet av to sekunder. Det er en sånn overraskelse som får meg til å skjelve av glede. Og i noen timer vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg sitter bare der på stolen min og smiler. Jeg ringer mamma, pappa og den søte gutten. Jeg sender meldinger til fine folk i Oslo. For jeg har nettopp blitt en liten del av noe større. Det har jenta med polaroidbildene også. Noe fint og bra. Noe som skal forandre verden en dag.

Noen ganger vet man ikke alltid hvordan man skal begynne. Det blir gjerne sånn etter en lang pause. Det blir som å møte noen man ikke har sett på veldig lenge, men som man kanskje ikke har så mye til felles med. Man leter etter de riktige ordene, de riktige tingene å si. Det blir overfladisk og kort, men allikevel fint. Og kanskje bruker man resten av dagen på å tenke på hva man kunne ha sagt istedenfor, hva man kunne ha spurt om eller fortalt.

Kanskje trenger jeg ikke begynne et sted, men bare hoppe rett ut i det. Kanskje trenger jeg ikke fortelle om absolutt alt som har skjedd, men bare nevne det fine. Da kan jeg i det minste fortelle at jeg hadde åtte liljer i vinduskarmen. De levde i én uke. Nå har jeg bare det fine kortet igjen. Tre setninger skrevet på en datamaskin, printet ut og limt på et kort. Da kan jeg fortelle om jentekvelder, drinker og fine kjoler. Eller om engangsgrill, tepper og regn.

Kanskje er det greit å få sagt det som det er. Bare si det rett ut og bli ferdig med det. Si at jeg på et tidspunkt var tom for ord. Eller kanskje var det bare slik at jeg ikke hadde gitt meg selv tid til å tenke. Det er ikke alltid så lett når verden plutselig blir snudd på hodet. Men sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil.

Noen ganger vet man ikke alltid hvordan man skal avslutte. Kanskje fordi man egentlig har veldig mye mer å si, men ikke vet hvor mye alle de andre egentlig vil høre. Det blir som når man må si hadet, selv om man egentlig ikke vil. Det blir som å lete etter de riktige ordene, de riktige tingene å si, for å trøste ei venninne. Og kanskje bruker man resten av dagen på å tenke på hvordan man kunne ha sagt alt det man ville si på en annen måte.

Jeg er flink. På bare noen dager har antall ganger jeg mumler et banneord gått ned, og antall ganger jeg mumler hurra gått opp. På to dager spiser jeg en pakke med kjeks og drikker to flasker vann. Neste uke skal jeg definitivt kjøpe en annen type kjeks, for den jeg nettopp spiste blir ikke så god når man kommer til den fjerde, femte og sjette kjeksen. Jeg teller antall fliser på gulvet på toalettet og legger merke til at universitetet visstnok har stuepike.

Sola skinner inn gjennom de store vinduene og man skulle tro at hele bygget egentlig er et veldig stort drivhus. Enda godt klimaanlegget der hvor jeg sitter funker, selv om man lett kan tro det ligger småmynter i rørene. Jeg lener meg tilbake på stolen og tenker på deg. Og jeg tar meg selv i å lure på hva du vil synes om kjolen jeg har kjøpt. Jeg tenker at det blir fint på en varm sommerdag. Biltur, søt kjole, nakne ben og skogsvei. Det hadde vært herlig.

For andre dag på rad har jeg behov for den store, gule boken. Jeg har ikke orket å ta den med enda, og det bare fordi den veier et tonn og litt til. Og fordi den ikke får plass i sekken min. Men jeg gjør det jeg får til, lærer noe nytt og setter to streker under svaret. Det er litt over tre uker igjen, og jeg tror det går bra. Selv om sola plutselig forsvinner bak skyene og jeg til tider drømmer mer enn å lese, så tror jeg det går bra.

På vei hjem hører jeg på den sammen sangen som jeg hørte på da jeg gikk til skolen, den samme sangen som jeg hørte på da jeg hadde en liten pause, den samme sangen som da jeg kjøpte lunsj. Den er fin, selv om den får meg til å tenke på deg. Jeg liker våren og alt det som følger med. Og når jeg har lest i flere timer enn dagen før, når jeg har spist flere kjeks enn dagen før og brukt flere minutter enn dagen før på å tenke på deg, ja, da går jeg hjem, kryper under dyna med den gode følelsen i magen, legger hodet på puta og smiler for meg selv.

Jeg lager matpakke for første gang på lenge, og fingrene mine lukter honningmelon når jeg er ferdig. Jeg leser i seks timer og er nesten litt stolt av meg selv. Jeg har notatbøker med ruter og et rosa kompendium. Det kommer til å gå bra denne gangen. Litt senere går jeg en tur i regnet, kjøper en bok jeg ikke har tid til å lese, handler for en venn som sitter fast på lesesalen og hører på fine sanger.

Jeg besøker ei venninne som har ignorert hele verden i en uke. Hun er lei seg og sier unnskyld, for hun vet hva som skjedde sist. Men det ordner seg alltid. Vi ser dårlige serier på tv, spiser sjokoladekjeks og snakker om ønsker og drømmer. Og jeg lurer på om man trenger mer enn det å bare ha det bra. For de har det jo bra sammen, men hun sier at det er noe som mangler. Er det nok å ha det bra?

Hun lurer på hva jeg vil gjøre når jeg er ferdig med studiene. Jeg har tenkt på det, men det er jo en stund til. Man vet aldri hva som kan skje. Jeg har tenkt på å flytte, jeg har tenkt på jobb i utlandet, jeg har tenkt på Mr. Right. Og når sant skal sies kunne jeg gitt opp en del for den rette, og fortsatt vært lykkelig. Kanskje fordi jeg er hun som har det bra, hun som er lykkelig, så lenge han smiler.

Hun sier at det føles som om de allerede er gift, og det var ikke det hun hadde tenkt seg. De elsker hverandre, det ser vi alle, men det er visst ikke nok. Love is not always enough, sier jenta i serien. Holder det med en ring på fingeren og et gitt antall år på baken? Blir alt bra da? Kanskje trenger man noe mer enn bra. Jeg vil i alle fall ha noe mer enn bra. Det er det jeg ønsker meg mest.

I know she’s the reason you’re writing again, sier hun. Og jo, det er kanskje litt sannhet i det for min del også. Du er grunnen til at jeg stadig tenker på hva jeg kan skrive, hvordan jeg skal skrive det. Jeg leter etter fine ord jeg skal ta med, fine setninger som er verdt å huske på. Det er en ting du nok har ventet på å høre meg si, som jeg kanskje ikke har sagt før: Du er ikke min, og det er greit.

Jeg ville forklare hvorfor det ble en is og ikke noe mer, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det. Det er en ganske så enkel grunn, og jeg snakker ikke om økonomi. Jeg ville at det skulle være perfekt. Det ble bare en is fordi jeg ikke kunne gi deg alt det jeg ville gi deg. Jeg kunne ikke gi deg det fordi det ville bli feil, fordi jeg ikke er hun som skal gi deg de tingene.

Du imponerer meg fortsatt med det du sier, det du forteller, det du virkelig kan. For jeg vet at du er flink. Veldig flink. Og veldig søt. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke stikker av og til, men det går bra. Kanskje går det bra fordi det er vår. Kanskje går det bra fordi jeg har iskrem i magen og får til ting dette semesteret. Kanskje går det bra bare fordi.

Jeg drømmer ofte om hva jeg skal gjøre når sola skinner, når asfalten er tom for snø og grus, når gradestokken viser skjørt og søte sko. Jeg drømmer om de øyeblikkene jeg skal dele med andre, de øyeblikkene vi skal huske i lang tid fremover. Og jeg drømmer om de øyeblikkene jeg skal nyte for meg selv. De øyeblikkene som får meg til å skru opp volumet på spilleren og smile enda litt mer.

Jeg skulle vise deg byen min. Den byen der jeg vokste opp. For jeg har mange, fine minner som jeg ville dele med deg. Sånne minner som egner seg best til å dele om sommeren. For det er noe spesielt med sommeren. Det er noe med været og hvordan man er kledd. Det er noe med smilene til de man møter. Jeg skulle tatt deg med til et utkikkssted jeg vet om. Og resten kan du jo tenke ut selv.

Jeg skulle ta deg med til kjærlighetsstien og litt lengre bort. Du har nok vært i området før. Jeg skulle ta deg med til et sted som er veldig fint. Jeg skulle ta deg med til den parken med det grønne gresset, de løse hundene og stiene dekket av grus. I den parken finnes en teaterscene med dårlig gulv. Jeg skulle dele musikken min med deg og det ville vært en fin kveld.

Jeg skulle ta deg med til et av de fine stedene i byen. Til et sted der man blir møtt av fine smil, får god mat og verdens beste milkshake. Et sted med fine minner. Det er ikke noe som får en til å smile mer om sommeren enn en stor kule med iskrem eller et glass med milkshake. Og det finnes ikke noe som er bedre enn å dele det med noen man er glad i.

Jeg drømmer ofte om hva jeg skal gjøre når sola skinner, når asfalten er tom for snø og grus, når gradestokken viser skjørt og søte sko. Og jeg vet at en dag vil jeg finne en søt gutt å dele alt dette med. Det blir veldig fint. Enn så lenge skal jeg ha det bra selv. Det går strålende, skal jeg si deg. Jeg spiser is med sjokoladesaus, drikker kaffe uten krem, leser litt skole, jobber hver onsdag og smiler masse.

Det er mye jeg har lyst til å si. Det er mye jeg har lyst til å fortelle andre. Du vet, si det høyt, få det ut, ordne opp. Og jeg tenker at det er litt som fraktaler, bare mindre fint og uten geometri. Det gjentar seg alltid. Det er litt som rekursjon, bare ikke periodisk.

Jeg lurer på om det er et mønster her. Om det er noe jeg gjør eller ikke gjør. Jeg skulle ønske jeg kunne endret variablene og gjort det finere. For da kan det genereres ved et gjentakende mønster gjennom en typisk rekursiv prosess. Ja takk. Men jeg vil fortsatt la noen variable være udefinerte.

Jeg liker dager som inkluderer en bestått eksamen, enda en jobb, kaffe, klem og pakke i posten. Men noen dager vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er mye jeg har lyst til å si. Du vet, si det høyt, få det ut, ordne opp. Og jeg tenker det snart blir som når en stjerne imploderer, bare mindre fint og mindre vakkert.

Det er snø og sludd og regn og sol. Jeg skriver at det gjør vondt, jeg skriver at alt er dumt. Jeg skriver mens jeg gråter og visker det ut igjen. Jeg tørker tårene, tar meg sammen og tenker at det ordner seg. Jeg gjør noe av det jeg liker å gjøre, noe som mange sikkert vil si er typisk for meg. Jeg smiler når jeg går ut og tenker at det blir bra selv om det vil gjøre vondt. Det blir fint å se deg igjen, selv om det vil gjøre vondt. Jeg skriver det ned. Alt sammen. Og visker det ut igjen.

Jeg skriver at det sårer, at jeg blir lei meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det bra igjen. Jeg skriver at jeg gjerne skulle ha funnet en løsning, men det er ikke så lett når verden ikke vil høre etter. Så jeg lar det være og tenker at jeg klarer meg bedre uten. Fuck him, sier de. Ja, sier jeg. Jeg skriver de tingene jeg gjerne skulle ha fortalt deg, men jeg vet jeg ikke får noen mulighet til det. Og det gjør ikke noe. Helt sant. Men vet du, kanskje sender jeg en mail.

Jeg skriver om glass i veggen, glass på gulvet, harde ord og eplekake. Jeg skriver at jeg skulle ønske du var her for å holde rundt meg, jeg skriver at det ikke gjør noe at du er borte nå. Jeg legger planer for dagen, men fullfører ingen. Jeg drar bort en natt på impuls og smiler mer enn noen andre. Jeg kommer tilbake, og det gjør du også. Med verdens beste gave. Det er fint, selv om det gjør vondt. Men ikke gå din vei, er du snill. Jeg fikser det alltid.

Mens jeg ventet på flyet satt jeg på en barkrakk og tittet ut av vinduet. Langt der borte fikk jeg se syv fugler fly i v-form. Jeg tenkte at det sikkert var en grunn til det. At det var en eller annen søt og god forklaring for det hele. Jeg skrev det ned. Alt sammen. Jeg skrev om fuglene på himmelen, flyene på bakken og om den gutten jeg fortsatt drømmer om. På baksiden av en kvittering jeg fikk på flybussen i fjor er det nå skriblet ned store forbokstaver, fine ord og et hjerte.

Jeg tenkte først at jeg ville skrive om fugler som holder sammen selv om det er tåke, regn og sludd. Jeg ville skrive om fugler som holder sammen på de fine dagene der solen skinner. Kanskje mister de hverandre et øyeblikk, men de finner alltid tilbake. Han kommer alltid tilbake. Jeg tenkte at de flyr i v-form for å passe på hverandre. Passe på så alle kommer trygt hjem, så alle har det bra, så ingen blir flyvende alene. Jeg tenker at ingen har lyst til å fly alene, ingen har lyst til å være alene.

Men nei, det var ikke så enkelt. Det var mer teknisk, om man i det hele tatt kan si det om fugler. Jeg leser om luftstrømmer, virvler og vinger. Om trailing vortices, upwash og downwash. For fuglene dreier det seg om å få litt ekstra oppdrift og om å spare energi. I en slik formasjon får alle like mye arbeid. I alle fall nesten. Jeg hadde kanskje litt rett da jeg tenkte at de flyr sånn for å kunne se hverandre. For jo, visuell kontakt er viktig. Så handler det altså ikke bare om kjærlighet.

Jeg går tur i pluss ti og titter opp på himmelen som er tom for skyer. Jeg tenker på han som nå reiser ut av landet. En dag skal også jeg ut og bort. Over og gjennom. Jeg har sett mye av verden, men jeg vil gjerne se mer. Jeg har lyst til å oppleve noe nytt, se noe nytt, lære litt mer. Aller helst vil jeg gjøre det akkurat nå.

En del av meg vil ha noe fast. Noe fint. Noe som er der og ikke forsvinner. Jeg drømmer om forandringer, men samtidig vil jeg ha noe som er med meg. Noe som ikke forsvinner. Kanskje kan jeg ta en tur, reise bort en liten stund. Bare i noen dager. Kanskje kan jeg besøke han som er der når han vil være der. Han som er der når det passer hans timeplan. Om det så bare er midlertidig.

Jeg tenker på de som ikke får det til, men som fortsatt prøver. Gutten som ikke står på eksamen, men fortsatt prøver. Gutten som ikke har fått publisert en eneste artikkel, men fortsatt prøver. Og kanskje er det ikke så ille at jeg bare er for ung. Kanskje er det ikke så ille at det bare er alderen som er feil. En dag skal også jeg ut og bort. Over og gjennom. Bare ikke akkurat nå.

Det er sannhet i drømmer, sier jeg. Det er sannhet i mareritt. Jeg vet at noe er galt når jeg først gråter, når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg vil fikse det igjen. Jeg må bare finne ut hvordan. Det er ikke så lett når jeg ikke kan peke på nøyaktig hvor det gjør vondt. Tre netter på rad er ikke noe nytt, men jeg håper jeg slipper å sette en ny rekord. For én uke var ikke så morsomt. Noen ganger tenker jeg at det alltid er sånn. It’s always this way.

Det er som et filmklipp som spilles av igjen og igjen. Og jeg har ikke kontroll. Jeg kan ikke skru ned lyden. Jeg kan ikke trykke stopp. Han ler. Men han ler ikke med meg. Og han ler ikke på den fine måten han pleide å gjøre. Jeg drømmer om at han plutselig ikke tilhører meg. At han er hos noen andre. Jeg drømmer at han har glemt det fine han en gang sa. Det fine han en gang gjorde. Og jeg tenker at he built me a home in his heart, with rotten wood.

Han sier det hele tiden. Han er likegyldig og kald. Drittsekk. Det er ekkelt. Akkurat sånn som den gangen. Han sier at jeg ikke er den han vil ha. Jeg er ikke hans. Han sier det på samme måte som før. Uten smil, uten berøring. Han sier at jeg er hans nummer to. At det passer dårlig. At det kanskje ikke skulle ha blitt sånn som det ble. Det er mørkt. Jeg finner ikke den fine gutten, jeg finner ikke lysbryteren, jeg kommer ikke ut. Alt jeg hører er stemmen hans. Igjen og igjen.

Det skjer etter hvert mareritt. Den samme gnagende følelsen. Når jeg våkner av meg selv fordi vekkerklokken ikke er skrudd på. Når jeg våkner og ser snøstormen utenfor. Jeg vet ikke hvor jeg har vondt. Jeg finner ikke ut av det. Når jeg så ligger våken og lurer på om alt bare ble feil. Om jeg bare skulle holdt meg unna, ikke brydd meg. Om jeg bare skulle gitt faen. Om det er sant det som sies. You can’t find nothing at all, if there was nothing there all along.

Det er rart hvordan det kan ta tid før man legger merke til noe, før man setter pris på noe man har fått, før man skjønner hva de egentlig synger om. Hva gjør du da? Når du ikke tør å si at du la merke til det så alt for sent, hele to måneder etter. Når du allerede har sagt takk, men kanskje ikke vist hvor mye du setter pris på gaven. Eller når den sangen du hører på viser seg å handle om noe annet enn lykkelig kjærlighet. Hva gjør du da?

Det er sant det hun sier. Hun med stjerner i hendene. Hun jeg kunne skrevet mye mer om. Det er sant det hun sier om at man skal sette pris på de tingene man får. For når gav du din beste venn en klem sist? Og kanskje er jeg ikke alltid like flink til å vise at jeg setter pris på det jeg har, eller det jeg får. Kanskje er jeg for flink til å notere de dårlige dagene, og glemmer å skrive opp de fine.

Det skulle fulgt med en forklaring. Så hadde jeg visst. Det er rart hvordan jeg måtte se det på tv før jeg klarte å sette pris på det. Hvordan jeg måtte søke det opp og lese om det før jeg visste hva det egentlig var. Og jeg setter mer pris på det nå enn før. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt det til deg. Jeg vil bare at du skal vite at jeg setter pris på gaven. Og jeg vil du skal vite at jeg er glad i deg.

And then I crash and burn. Det går opp og ned. Ett steg frem, to tilbake. Det er slag i magen, slag i ansiktet og kanskje et stikk i ryggen også. Jeg får høre a, men aldri b. Jeg skjønner ingen verdens ting, og jeg vet ikke om jeg orker å bry meg stort mer. I’m caught in a one way street. Jeg skulle virkelig ønske du var her. Jeg skulle ønske du var her for å løfte meg opp igjen, for å hindre meg fra å falle så hardt.

Jeg liker ikke å bli overkjørt. Jeg liker ikke å føle at jeg må forsvare meg når jeg ikke føler jeg har sagt noe dumt, i alle fall ikke når jeg ikke vet hva jeg skal ha sagt. Jeg liker ikke å være sint, ensom, lei meg og redd. When a loyal friend is hard to find. Jeg er nok ikke alene om det, men jeg skulle fortsatt ønske du var her for å løfte meg opp igjen, at du var her for å hindre meg fra å falle så hardt.

Jeg ligger på knærne og leter etter de siste bitene i puslespillet mitt. Jeg vet ikke hvor de passer inn. Jeg vet ikke hva de handler om. Men jeg synes jeg har krabbet lenge nok. Because there has always been heartache and pain. And when it’s over I’ll breathe again. Det er på tide å komme seg tilbake i spillet. Være litt flinkere, gjøre litt mer, skrive litt mer, smile litt mer. Jeg skulle bare ønske du var her.

Jeg husker ikke hva jeg sa i minuttene før. Hvorfor det ble som det ble. Ei heller husker jeg hva han sa. Men han hadde ikke gjort noe galt. Det var bare jeg som ikke likte verden. Igjen. Med tårer i øynene løp jeg ut døra, bort fra skolen, nedover den ene veien og til venstre i krysset. Hjertet banket så fort at jeg et øyeblikk lurte på om alle rundt meg kunne høre det, men jeg stoppet ikke. Jeg løp videre. Over veien, over trikkeskinnene, forbi damene med barnevogner og handleposer. Med blodsmak i munnen løp jeg på rødt. Og jeg fortsatte mot parken.

Jeg visste jeg ikke kunne løpe for alltid. Jeg har ingen superkrefter. Jeg kan ikke løpe langt eller fort. Og før eller senere ville jeg falle sammen på bakken og hive etter pusten. Jeg hadde løpt langt på ganske kort tid. Nesten hele Hegdehaugsveien, for å være nøyaktig. Og så befant jeg meg altså i Slottsparken med tårer, snørr og røde kinn og lurte på hvorfor himmelen hadde bestemt seg for å falle ned i hodet på meg akkurat i dag. Hvorfor ingenting funket. For i dag skulle ha vært en fin dag. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv da jeg våknet den morgenen.

Men så stod han der, andpusten, og sa jeg ikke fikk løpe mer. Jeg fikk ikke stikke av igjen. “Hva er det du vil?“, spurte han. “Hold meg, for faen“, var alt jeg klarte å få frem der jeg stod med tårene rennende nedover kinnene, et hjerte som fortsatt banket alt for fort og to ben som ikke visste om de skulle stå stille eller løpe videre. Og han holdt hardt rundt meg og sa at alt kom til å gå bra. Vi ble stående sånn lenge. Stående midt i parken, midt i byen, og dele musikken hans. De fine sangene som betyr mye for ham. De fine sangene som betyr mye for meg.

Det er noen år siden den dagen. Siden den dagen han og jeg stod der i parken og holdt rundt hverandre. Jeg er voksen nå. Jeg skal klare meg selv. Jeg skal kunne vanne plantene mine selv, rydde på kjøkkenet mitt selv, betale regningene selv. Og jeg gjør alt det. Jeg skal kunne ta ansvar for meg selv. For hvis jeg faller er det ikke alltid noen som kan ta meg imot. Men ikke knus meg. Ikke si du ikke kan være her hele tiden. Jeg vet det godt. Men det er ikke det jeg trenger akkurat nå. Bare hold meg, for faen.

Jeg sitter ved vinduet, føttene på kanten av setet foran, og ser ut. Fjellene, husene, åkrene. Det er en fin utsikt. Det er det. Nå og da lager toget en høy pipelyd samtidig som det svinger kraftig. Ikke alle klarer å holde seg fast, noen mister balansen, noen går av på neste stopp. Så er det kanskje flere som blir dårlige av sånne turer. Jeg ser meg rundt og legger merke til alle de som smiler, alle de som ser glade ut. De tre jentene som snakker om hvor fin turen er, det kjæresteparet som holder hverandre i hendene, de to guttene som spiller kort. Og jeg smiler forsiktig til damen som spør om jeg vil ha kaffe eller te eller noe å spise på. I noen sekunder har jeg mest lyst til å spørre om en klem.

Været forandrer seg. Regnet slår mot rutene, toget kjører enda litt raskere, pipelyden blir enda litt høyere. Jeg lurer på om det bare er jeg som legger merke til det. De andre ser ut til å smile like mye som før. Det ser ikke ut som om de bryr seg noe særlig om regnet utenfor, om de krappe svingene, om farten til toget. Og jeg begynner å tro at jeg er den eneste som reiser alene. For alle de andre har noen å spise lunsj med, noen å drikke kaffe med, noen som kan passe på bagasjen når de skal en tur på toalettet eller bare sove litt. Jeg vet ikke hvor lenge det har regnet nå. Det kan være alt fra fem minutter til fem timer. Jeg vet ikke. Tiden går ikke fort når man ikke har det moro, når man ikke har noen å reise sammen med.

Like fort som det kom forsvinner også regnet. Og de mørke, tunge skyene blir erstattet av en klar, fin og blå himmel. Jeg trykker nesa mot vindusruten for å se enda litt mer, for å kjenne varmen fra sola, kjenne hvor godt det nyklipte gresset lukter. Jeg merker ikke noe til pipelydene fra toget, og tar jeg ikke feil kjører vi med konstant hastighet nå. Rett frem uten stopp og hindringer. Det er sånn jeg liker det. Det føles så lett. Nesten som å fly. Det er nesten som om jeg har vinger. Jeg lener meg tilbake i setet, finner frem spilleren min og setter på den sangen som alltid får meg til å smile, den sangen som får meg til å føle at jeg kan vinne verden.

Jeg tar meg selv i å tenke på den gutten som gjør så mye på impuls. Han som pakker på et kvarter, kjører til toget på et kvarter, er hos meg noen timer senere. Jeg er ikke sånn. Jeg liker å planlegge, jeg liker å vite, jeg liker å være sikker. Kanskje skulle jeg leve litt, gjøre en tabbe, gå av på et nytt stopp. Men hva om det betyr at jeg må betale mye mer for en ny togbillett og kjøre en lang omvei? Hva om jeg ikke ser noe til den fine, blå himmel på hele turen? Hva om det går så fort og rister så kraftig at jeg må lukke øynene og klamre meg til setet og bare håpe at alt går bra? Kanskje vil det være best om jeg bare blir sittende til jeg er der jeg skal være.

Hun vet hun må mase litt. Hun vet jeg garantert sier ja bare hun maser nok. Jeg liker at hun ikke gir seg så lett. Hun tar meg med og gir meg en klem og lar meg fortelle om den søte gutten i Oslo. Og jeg kjøper både en og to og tre øl til henne og hører på når hun forteller om den fine gutten som holder henne i hånda på vei hjem. Den fine gutten som kryper tett inntil henne i senga. Jeg hører på når hun forteller om brevet hun skrev og jeg kommer med forslag når hun vil overraske ham på akkurat denne dagen. Hun sier jeg er flink til å overraske. Hun sier jeg kan hvis jeg vil.

Det er han jeg ikke har møtt før, men som vet hvem jeg er. Han som ber meg om å smile pent før han tar et bilde. Han som tror at jeg ikke kan kapre førsteplassen på en av de mange listene han har. Og når vi går over den snødekte plassen foran kirken sier han at jeg er lett å like. Så spør han om hvorfor jeg ikke har kjæreste. Jeg svarer ikke. Men smiler, det gjør jeg. Ved lyskrysset gir han meg en klem og jeg ber han hilse til kjæresten som jeg ikke har møtt. Og så tenker jeg på det jeg en gang sa. At jeg er hun du vil ha. At jeg kan vinne hvis jeg vil.

Jeg tar kontakt og sier at jeg trenger litt hjelp. Jeg sier jeg har noen spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Og han sier det jeg vil høre. At det går bra. At verden ikke kommer til å falle sammen med det første. Han sier at jeg må belønne meg selv når jeg er flink. At jeg kan sette meg i boblebadet helt til jeg ser ut som en sviske. Han sier at han kan gi meg en klem hvis jeg trenger det, eller tuppe meg bak hvis det er det som mangler. Han gir meg tips og kommer med fine forslag. Og han forteller at han er ledig nesten hele tiden. Til slutt smiler han og sier at han vet jeg kan hvis jeg vil.

Det finnes de som kjenner meg godt. De som har kjent meg i noen år. De som vet om de fleste spøkelsene i skapet, om oppturene og nedturene. De som har fått en telefon midt på natta fordi jeg har hatt mareritt og de som har fått en telefon midt på dagen fordi jeg har vært kjempeglad og trengte noen å fortelle det til. Det er de som ikke trenger å spørre hva som er galt, for de ser det med en gang. Det er de som vet at jeg er meg.

Det finnes de som kjenner meg litt mindre godt. De som ikke har kjent meg så lenge. Kanskje har de nettopp møtt meg. De som får vite om spøkelsene litt etter litt. De som nesten bare får vite om oppturene. De jeg ringer til når jeg er glad, men som jeg unngår å snakke med når hele verden faller sammen. Det er de jeg bruker tid på å bli trygg på. Det er de som tror på det jeg sier. Det er de som tar meg for den jeg er.

Det finnes de som ikke kjenner meg i det hele tatt. De som er for raske med å dømme andre. De som ikke bruker litt tid på å leke detektiv. Det er de som ikke spør, men bare konkluderer. Som vrir på ting for at det skal bli bra. Som bare legger merke til det som passer best med den ferdige konklusjonen. Det er de som ikke sier hei, selv om det kanskje hadde vært det beste. Så kunne jeg sagt hei tilbake, og vi kunne blitt kjent. Det er de som tror de vet.

I dag blir jeg ett år eldre. På lørdag ble det feiret. Vi startet med middag og jeg kom inn gratis på byens beste utested. Det var fine venninner som gav meg pakker og klemmer og drinker jeg ville ha. Det var tim og godteri og penger og morsomme kort. Og den søte gutten i Oslo som fikset rom og cola over telefon. Det var breakfast at Tiffany’s og jenta med ring på fingeren som sa jeg var den mest stødige personen i hele lokalet.

Du vet. Heaven is a place on earth. Og det er noe utrolig fint med gutter i skjorte og penbukser som kan danse. Og det er noe med de guttene som kommer bort til deg og forteller deg hvor søt du er. Og de som gratulerer med dagen når de fine venninnene kommer med rosa donut fra 7-11 med kakelys på toppen. Dancing on the air it feels so good. Det er noe med de som danser robotdansen til sånne sanger. Og det er noe med de som lar jentene få snike i dokøen.

Jeg gjør ikke annet enn å smile hele kvelden. Og jeg sier ikke nei når hun tar meg i hånda og drar meg med ut på dansegulvet for andre gang. På vei hjem bryter vi loven når jeg ligger i fanget til tre jenter i baksetet på en bil. Men jeg skal ikke langt. Bare over brua. Jeg tenker som så at det ble en fin kveld, og det er fint med gutter som sender postkort med et stort smilefjes på. For noen ganger trenger man bare et smil.

I et hjørne på badet har det i lengre tid ligget en grå boxer med røde striper. Jeg har ikke rørt den, ei heller sagt noe til mine kjære samboere. Etter en ukes tid ble det klart at boxeren ikke kom til å bli savnet med det første. Så da tok jeg den. Jeg liker ikke å stjele, og nettopp derfor vil jeg gi eieren en sjanse til å ta tilbake undertøyet sitt.

Jeg har lært at det å vaske klær når man er bakfull kan by på flere problemer enn man ønsker. For det første kan man få vaskepulver i øyet, og det er ikke spesielt behagelig. For det andre kan man glemme å ta ut papir fra en jakkelomme, og det er ikke morsomt å oppdage etter at klærne er vasket. Men boxeren er ren, lukter godt og nå også helt fri for papirbiter.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hva jeg skulle gjøre når den var tørr. Først vurderte jeg å ta den på meg og gå noen runder i leiligheten, i håp om at eieren ville si noe. Dette var en idé jeg slo fra meg etter en kort prat med den søte jenta som kjøpte bolle til meg. Jeg må si at jeg er ganske fornøyd med det som til slutt ble løsningen på problemet.

Jeg har ryddet bort glass og tallerkener fra stuebordet, vasket og tørket. Nå er det helt fint og rent. Og midt på bordet har jeg så lagt denne grå boxeren med røde striper. Jeg regner med at den i alle fall blir sett nå som kjøkkenet er flyttet tilbake på plass. Ved siden av boxeren ligger det en lapp med “Savner du boxeren din? PS: den er nyvasket” på. Jeg lurer på hvor lenge den blir liggende der.

Noen ganger trenger jeg bare et smil før alt ordner seg igjen. Andre ganger trenger jeg vafler med bringebærsyltetøy på i tillegg. Smilet sitter på, og denne gangen er det ikke falskt. Noen ganger trenger jeg bare en fin gutt som forteller meg hvor søt jeg er. Hey girl, you are beautiful. Andre ganger holder det med en klem eller to. Og jeg får så mange jeg vil ha.

Den fine gutten tegnet smilefjes på skoene mine. De sitter fortsatt på. Jeg liker å ha noe som får meg til å smile de dagene alt er feil, de dagene bussen er forsinket, de dagene jeg savner noen. Jeg liker å ha noe som får meg til å smile enda litt mer de dagene alt går bra, de dagene jeg ikke trenger å vente på bussen, de dagene jeg får en klem av noen jeg er glad i.

Det gjør ikke noe at det ikke står så mye på CV-en min. Det gjør ikke noe at jeg ikke har kommet så langt med utdannelsen min. Det gjør ikke noe at jeg stryker i fagene mine. For de vil ha meg allikevel. De ringer og lurer på hva jeg kan. De ringer og spør om jeg kan forklare noe, om jeg kan holde kurs, om jeg kan lære bort. De ringer og spør om jeg kan det ene og det andre.

Det er dager der alt går så bra at jeg lurer på om noe er galt. Dager der jeg går på fin restaurant med veldig godt selskap, kommer hjem med et stort smil om munnen og får enda et jobbtilbud. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si når de de ringer og spør om jeg vil reise til New York i tre måneder. Jeg har ikke lengre bena godt plantet på jorda, og alt jeg kan gjøre nå er å håpe at det ikke går i vasken.

Det er mye jeg burde ha gjort. Jeg burde ha vasket rommet og ikke bare dyttet støvet under senga. Jeg burde ha handlet inn mat og ikke bare spist en pakke med kjeks til frokost, ristet brød med smør til lunsj og en liten pizza til middag. Jeg burde ha lagt meg til riktig tid og ikke bare sovet forbi forelesningen jeg lovte henne å være på. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke holdt løftet mitt. Dårlig samvittighet for at jeg ikke møtte henne på toppen av bakken klokken ti.

Det er mye jeg har lyst til å gjøre. Men jeg orker ikke. Jeg skulle likt å vite hvorfor. Kanskje er det på grunn av den fine gutten som ber meg holde meg unna. Eller kanskje er det på grunn av den søte gutten som er her, men sier han helst skulle vært et annet sted. Kanskje er det fordi den fine gutten gir meg en klem og ler av vitsene mine. Eller at den søte gutten sier han smiler når jeg sender en melding. Eller kanskje går det lengre tilbake og best kan forklares med fire ord og ett punktum.

Jeg trenger å høre deg si det. Jeg trenger å høre at det går bra til slutt. At det ordner seg. Jeg trenger en klem. Jeg trenger å høre at jeg kan hvis jeg vil, at jeg er flink. Jeg trenger at alt ordner seg. Helst i løpet av fem minutter. Jeg trenger å gjøre de tingene jeg har lyst til å gjøre. Jeg trenger å gjøre de tingene jeg må gjøre. Jeg trenger smilet mitt og den følelsen av å være best i hele verden. For det er jeg. Når jeg vil. Hvis jeg vil.

Jeg har blitt stor og flyttet for meg selv. Fra og med i dag finnes jeg akkurat her.

Og det er fint å se deg igjen.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om en søt gutt, fine øyne og myke kyss. Om hvordan te med smak av eple og kanel kan være et ganske bra substitutt for kos, og om hvordan jeg stadig drømmer om mer enn jeg kan få.

Men istedenfor lager jeg lister. Jeg lager lister over hva jeg vil ha, hva jeg ønsker meg til bursdag, og hva jeg vet jeg ikke kan få. Den siste krøller jeg sammen og kaster mot papirkurven. Jeg bommer med en halv meter.

Folk sender for lite brev, sa han. Og det kan jeg si meg enig i. Det er også derfor brev står på ønskelisten min. Det er ingen rangert liste. På samme ark finnes mixtape fra en søt jente, en signert bok fra verdens tøffeste person, kort, bilder og dikt.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om en fin gutt, bekymrede øyne og gode klemmer. Om det å være lei seg, om å være sint. Om hvordan det føles å si ting man egentlig ikke mener, om å håpe at han ikke mente alt det han sa heller.

Men istedenfor lukker jeg øynene og tar det med ro. Jeg tar ett skritt av gangen. Jeg prøver å smile når jeg våkner, jeg er på forelesninger og tar notater, jeg går til byen og kjøper en bok. Alt blir bra til slutt.

Et sted mellom høye stemmer, tårer og stillhet spurte han om gaven fortsatt gjelder. Det gjør den selvfølgelig. Det står på ønskelisten min, det også. At gaven fortsatt gjelder. Og jeg håper han blir fornøyd.

Det er viktig å puste ut på vei opp, sa han lavt da han stod lent inntil veggen og holdt rundt meg. Jeg har lært at det også er viktig å ta det med ro. Det er det jeg gjør. Jeg tar ett skritt av gangen.

Jeg hopper over de to siste trappetrinnene på vei ut, tar en titt opp på himmelen og smiler for meg selv. Snart er byen hvit som en sukkerbit. Men enn så lenge ser jeg bare skitten snø. Og jeg tenker at han hadde rett.

Og så sitter jeg på rommet til den fine jenta i det grå huset med den blå porten. Vi drikker te og spiser kjeks. Og jeg forteller. Jeg forteller akkurat nok til at hun forstår, men ikke nok til at hun vet. Jeg tar ett skritt av gangen.

Han er her fortsatt. Det er jeg og. Vi har hodet over vannet og vi tar ett skritt av gangen. Smil mot smil. For man blir syk hvis man ikke puster ut på vei opp.

Det er gutten med lue, et fint smil og pene øyne. Så snurra min jord igen. Han som overrasker meg før jeg rekker å overraske ham. Han som sier jeg er bra. Du vet hvordan det er. Jeg drukner litt. Jeg hører det han sier, men jeg får ikke med meg alt. Pust inn, pust ut.

Det er hun som skriver så fint. Hun jeg aldri hadde turt å si hei til om jeg så henne på gata. Radion spelar vår sång. Det er den sangen som gjør meg glad. Det er den sangen jeg har på repeat resten av dagen. Du vet. Den sangen som gir meg gåsehud. Pust inn, pust ut.

Det er han som tar meg med på tur, viser meg utsikten og putter snø i nakken min. Och allt är som förut. Det er han som stikker av når alt blir vanskelig. Jeg er hun som løper etter. Det er han som kan smile nå. Jeg er tom for ord. Pust inn, pust ut.

Og det er meg. Det er te med smak av eple og kanel. Og såpebobler på gulvet. Men ingenting, är ingenting. Jeg glemmer meg selv. Jeg glemmer å puste. Jeg skal prøve å huske det fra nå av. Det står skrevet i boken min. På første side. Glem ikke å puste.

Sølv har aldri passet meg. Jeg har prøvd sølv før. Jeg liker det ikke. Det ser ikke pent ut. Det kler meg ikke. Det føles ikke like bra som gull. Jeg glitrer ikke på samme måte som med gull. Øynene mine skinner ikke som før, smilet blir ikke helt det samme.

Men det er litt fint. Det er derfor jeg tar imot. Fordi det å skinne litt er bedre enn ikke å skinne i det hele tatt. Fordi hvitt er bedre enn svart. Fordi å smile litt føles bedre enn ikke å smile i det hele tatt.

I get the tinglies in a silly place.

Det føles litt bra. Å skinne litt. Å smile litt. Litt bra. Fordi sommerfuglene i magen egentlig er litt koselige. Det er fint å ha de der igjen. Fint å vite at de ikke er borte. Fint å vite at de ikke forsvinner helt.

You make me smile, please stay for a while.

Noen ganger er det best å bare lukke øynene og smile. Det er det jeg gjør. Det er akkurat det jeg gjør.

Rødvin, taco, en hånd å holde i, fine blikk, søte smil, imponerte venninner, gode klemmer, blå tenner, stjerneskudd, nyttårskyss, godzilla, sigaretter, nattmat, sneakers.

Noen ganger er det bare dumt å si for mye. Noen ganger er det best å bare lukke øynene og smile. Og det er akkurat det jeg gjør. Med stjerneskudd i hånda lukker jeg øynene og ønsker meg noe for 2008. Jeg trenger ikke si mer enn som så. Jeg håper det blir bra.

Eskil tagget meg her om dagen. Det betyr at jeg nå skal fortelle fem ting om min barndom. I motsetning til en del andre har jeg ingen bilder å komme med, men det blir nok bra uansett.

Jeg fikk en litt brå start på livet da jeg ville ut av mammas mage litt tidligere enn planlagt. Med hele 770g på kroppen ble jeg liggende i kuvøse og fikk mat gjennom en sonde. Nå og da lagde jeg litt ekstra liv på avdelingen ved å få diverse maskiner rundt meg til å pipe. Jeg tror ikke mine foreldre satte så stor pris på det, men jeg ser for meg at jeg hadde det fryktelig moro. Litt liten og svak, men det gikk jo bra til slutt. Det gjør alltid det.

Jeg har aldri vært veldig jentete av meg. Jeg hadde hverken Barbie eller Ken, men en veldig stor bilbane i stua. I barnehagen hadde jeg riktignok rosa briller, men for å veie opp for dette hadde jeg guttekort hår. Min aller beste venn het Erik, men han flyttet til Ålesund. Jeg skulle gjøre det alle guttene gjorde, noe som til slutt endte opp med en natt på barneavdelingen til Ullevål universitetssykehus, to armer i gips og en sommerferie uten bading.

Takket være Donald Duck med venner kunne jeg lese og skrive før jeg begynte på barneskolen. Jeg ble stemplet som skolelys og fikk høre at jeg skrev voksent. I løpet av de neste syv årene leste jeg veldig mange bøker. Jeg leverte en bokanmeldelse for hver eneste en, og hvert år fikk jeg diplom fordi jeg var den som hadde lest flest bøker på hele skolen. Nesten hvert år, i alle fall. Det siste året ble jeg slått av en blind jente som var tre år yngre enn meg.

Hver eneste sommer har pappa tatt med alle barna til utlandet. Jeg lyver ikke når jeg sier at det i snitt har vært ett nytt land hvert år. Men det jeg husker best er den sommeren vi besøkte ei venninne av pappa i hennes sommerhus litt sør for Oslo. Det var den sommeren jeg satt på bryggekanten og dinglet med bena i vannet, løp barbent gjennom gresset (noe jeg egentlig ikke kan fordra) og spiste ristet brød med bringebærsyltetøy til frokost hver dag.

Å se på julenøtter var tidligere en slags tradisjon for pappa og meg. Hver jul satt vi benket i sofaen med penn, papir, et atlas og en stor sjokoladeplate. Den gang var oppgavene vanskelige og man fikk en tusenlapp hvis man vant. Til min store skuffelse skulle man i år frem til blant annet hovedstaden i Estland (som Roald Øyen selv sa), og vinneren ville få en kaffekopp med krusseduller på, tegnet av Jon Almaas.

Og med dette sender jeg ballen videre til thomas, challabe, binka og HvaHunSa.

Jeg har brukt fryktelig mye tid på å tenke på hvordan julen ville bli. Litt for mye tid på å bekymre meg og være nervøs. Litt for mye tid på å tenke på usannsynlige ting. Men nå som jeg sitter i sofaen hjemme hos mamma og spiser brente mandler og marsipan og sjokolade, så har jeg en følelse av at det helt sikkert blir koselig i år også. Og jeg har handlet noe jeg ikke har funnet hittil i år, nemlig riktig type julebrus. Jeg har tre flasker i kjøleskapet og to til på verandaen. Et eller annet sted har jeg også en pakke med røkelse og en julegave til min lillesøster.

Det skal ikke så mye til for å gjøre meg glad. Jeg blir glad hvis jeg kan gjøre noen nysgjerrig. Men jeg liker nok best at noen gjør meg nysgjerrig. Jeg liker å bli overrasket. Og overrasket blir jeg når jeg ser at det ligger snø på bakken i Oslo. Det knirker fint under skoene når jeg løper bortover veien for å rekke banen ned til sentrum. Og ved fontenen på Nationaltheatret møter jeg en søt gutt. Og kvelden blir veldig koselig. Det er rødvin og film, fine sanger og en snøkrystall.

Jeg finner ut at det er lett å føle seg litt dum når man misforstår en situasjon. Jeg fikk ikke med meg hele historien og hadde ikke lyst til å spørre om det heller. Det er ikke alltid like enkelt, det vet jeg jo selv. Og jeg er glad for at alt er bra igjen nå. Jeg smiler fortsatt av fine meldinger, og jeg er fortsatt nysgjerrig. Jeg merker at jeg svarer på meldinger i søvne, og jeg har ikke lengre mareritt. Jeg har ideer som kanskje er dumme og tåpelige. Sånne ideer som jeg bare burde holde for meg selv. I alle fall en stund til.

Jeg kjøper gaver til meg selv. Sånne gaver som får meg til å huske på fine ting. Fine minner. Og mens kveldens tredje julecd spilles av i stua sitter jeg i et hjørne av sofaen og skriver på nok en erotisk novelle. Ideen har jeg hatt en stund, men jeg har ikke hatt tid til å skrive den ned. Og jeg innser at jeg trenger en liten notatblokk jeg kan ha med meg rundt omkring. En sånn en som er litt mer holdbar enn en skriveblokk fra Ark. Og en kulepenn, selvsagt. Jeg merker at det å gå rundt i sentrum i noen timer er fryktelig slitsomt, og dessuten er jeg støl i magen.

I morgen skal jeg ta bilder. Jeg skal ta bilder av snø på bakken, snø på trærne, snø på benken like ved fotballbanen. Jeg skal se om den veggen jeg malte da jeg gikk i 7. klasse fortsatt er der. Og gjør den det skal jeg ta bilde av den også. Jeg skal finne frem julekurvene jeg lagde da jeg var yngre, julenissene jeg sydde for noen år siden og englene jeg lagde i fjor. Og jeg skal spise enda mer brente mandler og marsipan og sjokolade. Helst alt på en gang.

Jeg er ikke borte. Jeg forsvinner ikke. Jeg vil skrive. Det er bare ikke så lett. Det går ikke så bra. Det er vanskelig å få ned ordene riktig når man har hatt en lang pause. En pause jeg ikke ønsket å ha i det hele tatt. Det bare ble sånn. Det tok tid før jeg fikk sagt det jeg ville si. Det jeg følte var nødvendig å si. Og nå er det vanskelig å finne riktig ord, få setningene til å henge sammen, få avsnittene til å virke strukturerte, få teksten til å flyte. Få det til å bli rett. Men jeg prøver. Jeg gjør det. Og det er visst snart jul.

Jeg sa jeg hadde nok å tenke på. Jeg sa jeg ikke trengte mer, men det viste seg at jeg skulle få mer enn hva jeg kunne håndtere alene. Det var alt annet enn morsomt. Det var mareritt hver natt to uker på rad, det var røde øyne, en trist stemme og tårer nedover kinnene i dusjen hver morgen. Men plutselig fikk jeg en invitasjon som gjorde alt litt bedre. En invitasjon jeg ikke hadde mulighet til å takke ja til, men det gjorde ikke noe. Det at jeg fikk en invitasjon var det beste. At han tok seg litt tid, skrev en mail og sendte den avgårde. Det er koselig, det.

Jeg lurer på hvorfor jeg er så nysgjerrig. Hvordan liker han kaffen sin? Rød- eller hvitvin? Pinneis eller is med kjeks? Og spørsmålene som kommer i retur får meg til å smile. Jeg lurer på om han smiler også. Jeg lurer på om jeg gjør han nysgjerrig. Alt blir litt bakvendt. Hemmeligheter jeg ikke forteller noen før de kjenner meg godt er hemmeligheter han allerede vet. Helt vanlige ting som at jeg synes fly er kjempetøft, at det å stå på skøyter er koselig og at jeg har lyst til å lage snøengler er sånt han finner ut av etter hvert.

Jeg tar meg selv i å smile når jeg våkner til en ny melding. En ny melding og enda et spørsmål. Jeg begynner å lure på litt mer. Og etter en stund kommer en invitasjon til. Akkurat det jeg hadde håpet på. Det er visst fest og han sier han vil ha meg med. Jeg liker det sånn. Det trenger ikke å være et spørsmål. Han sier han har lyst til å ta meg med på fest. Og bare det får meg til å smile. Bare det gjør dagen enda litt bedre. Da er det ikke så farlig hvordan eksamen gikk, at jeg har litt dårlig tid og at oppvasken min kjøkkenet bare blir større og større.

Det slår meg at jeg ikke har vært i Oslo på ett år. Det er sikkert ikke mye som har forandret seg. Jeg prøver å tenke ut hva jeg skal gjøre når jeg først er der. Hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg vil gå tur på St. Hanshaugen. Jeg vil holde noen i hånda, jeg vil lage snøengler, jeg vil kjøpe julegaver. Jeg vil drikke kaffe med ei god venninne, jeg vil se film, jeg vil ha en klem. Jeg vil ta bilder. Og jeg har mange ideer allerede. Jeg bare håper jeg får det til. Jeg skal hjem til jul. Og jeg håper det blir bra.

Det er den tiden av året igjen. Den tiden der jeg ikke gjør så mye annet enn å lese. Der jeg er glad og trist og nervøs nesten samtidig. Det er den tiden der jeg spiser tre muffins til lunsj og en pizza til middag. Jeg føler meg flink. Jeg leser side etter side og ligger foran folk jeg kjenner. Kanskje går det bra denne gangen også. Kanskje trenger jeg ikke være redd for lånekassen mer. Kanskje kan jeg dytte de gule arkene ned i sekken og gi fra meg de hvite arkene med et smil om munnen.

Det er den tiden av året der jeg ikke vil ha så mye å tenke på. Jeg har nok. Men jeg sårer noen. Og plutselig får jeg litt mer ansvar. Litt mer å tenke på. Litt mer å gjøre. Jeg ringer folk og skriver mailer. Jeg planlegger og noterer. Og jeg leser. Når jeg ringer pappa har han akkurat gått ut av en taxi i Belgia og har ikke tid til å snakke med meg. Og dagen etter går jeg gråtende hjem, får snø i skoene og mister følelsen i den ene fingeren. Det tok litt tid, men det går bra nå. Og du er slettes ingen tosk.

Når jeg sitter der med oppgavene foran meg, kladdeark til høyre og en liten stabel med innføringsark til venstre, så tenker jeg på det som har skjedd siden sist. Jeg tenker på det jeg har lyst til å skrive, det jeg kunne ha skrevet, det jeg ikke kommer til å skrive. Jeg ble overrasket den kvelden du fortalte at du prøvde regel nummer 2. Jeg blir overrasket hver gang du planlegger noe. Ikke fordi jeg ikke tror du kan gjøre det bra, men fordi jeg ikke er vant til å bli overrasket. Ikke sånn. Ikke av deg. Herlig. Det er det.

Det er så absolutt ikke slike ting jeg burde tenke på. Ikke på et sånt tidspunkt. Jeg burde konsentrere meg, men av og til bytter hjernen modus og jeg tenker på hvordan jeg kan overraske deg nok en gang. Men ikke i dag. Heller ikke i morgen. Og det slår meg at jeg burde ha tatt med mer godteri sånn at det kunne se ut som om jeg gjorde noe annet enn å stirre ut i luften. Det skal jeg huske til neste uke. Jeg tygger litt på blyanten og tegner noen figurer på kladdearket. Fine figurer jeg ikke kommer til å bruke. Fine figurer som ikke har noe med spørsmålene å gjøre.

Jeg titter på oppgavene, spiser resten av sjokoladen og svarer så godt jeg kan. Multiple choice har aldri vært min favoritt. Spesielt ikke med negative poeng for feil svar. Og det føles ikke så bra å hoppe over en oppgave som teller 30%. Men jeg kan jo noe. Jeg får det til. Jeg er best, skal jeg si deg. Men at jeg ikke alltid tror på det selv er ingen hemmelighet. Jeg leverer de hvite arkene til damen foran og puster lettet ut. Og på veien hjem stikker jeg tunga ut, fanger litt snø og prøver å ikke tryne på vei ned en bratt bakke. Det er vel sånn det skal være nå. På denne tiden av året.

Jeg prøver å ikke tenke for mye, prøver å ikke legge for mye i ting. Jeg lyver aldri. Jeg hadde ingen plan, ingen overraskelse, ingen hemmelighet. Da jeg sa det i går var det sant. Alt jeg egentlig ville ha var litt tid. Men sier jeg det igjen i dag, så lyver jeg. Nå har jeg en plan. Jeg vet du liker å bli overrasket. Jeg vet du liker at jeg gjør deg nysgjerrig. Jeg lover deg at det blir bra. Det blir best.

Jeg står der helt naken, lar vannet renne nedover ryggen min, ser på hvordan brystvortene forandrer fasong, hvordan hårene på kroppen sakte legger seg pent ned igjen. Jeg snur meg og vrir på knotten med den røde prikken på. Og sånn blir jeg stående en liten stund. Såpen renner nedover magen min, nedover lårene og de nybarberte leggene. Jeg lukker øynene og tenker på det jeg skulle ha gjort i dag. Jeg tenker på det jeg har lyst til å gjøre, men som ikke kommer til å skje. Jeg skrur litt mer på knotten med den røde prikken og ser hvordan huden blir rød av det varme vannet.

Ovnen på rommet har stått på i noen dager nå, men gulvet kjennes fortsatt kaldt mot de nakne føttene mine. Regnet hamrer mot ruta og det er såvidt jeg kan se folk som løper over parkeringsplassen og inn på butikken. Jeg kler på meg, finner frem den svarte overtrekksbuksa fra skapet og slenger den på senga. I veska ligger kameraet mitt, tre minnekort, en liten bil jeg fikk i et kinderegg, tørkepapir og votter. Jeg tenker som så at det blir koselig. Det blir bra. Jeg vet hva jeg leter etter. Jeg vet hvor jeg skal gå, jeg vet hva jeg skal ta bilde av.

Det regner. Det er nesten ingen ute. Elven er ikke fin og blå, den er skitten. Og skoene mine er fulle av gjørme. Jeg går og tenker på om jeg skal droppe overraskelsen, om jeg skal utsette den eller om jeg bare skal kjøre på. Jeg runder et hushjørne og går rett over gressplenen. Jeg ser opp på trærne og lurer på om noen har tatt de ned. Jeg lurer på om jeg er for sent ute. Men jeg er ikke det. De henger der fortsatt. Åtte røde hjerter. Jeg går rundt treet og leter etter en fin plass å stå på. Jeg ender opp midt i den dypeste vanndammen på hele plassen. Men det gjør ikke noe. Det er pent.

Jeg blir stående og titte opp på de åtte hjertene. Regndråper drypper fra jakka og ned på bakken. Jeg tenker på planen min igjen. Jeg tror jeg bare skal gjøre et forsøk. Jeg tenkte å stryke deg forsiktig i nakken, be deg om å snu deg og så gi deg en klem. Og når jeg så står der med armene rundt halsen din skal jeg klemme deg enda litt tettere og hviske noe inn i øret ditt. “I dag var en fin dag å prøve regel nummer 2 på”, skal jeg si. Og så gir jeg deg kanskje et forsiktig kyss på kinnet. Jeg vet ikke hva som skjer etter det. To menn går forbi og ser rart på meg, men det gjør ikke noe. Jeg smiler, tørker vanndråper fra kinnene mine og tar et par bilder til.

Det er november. Det snør. Fryseren er full av pizza, overalt finnes skitne glass og matrester. Det er enten eksamensperiode eller så har mine samboere blitt ekstremt late den siste tiden. Det har snart gått fire måneder siden jeg fikk to gutter å dele leiligheten med. Lite visste jeg om at jeg på fire måneder skulle lære veldig mye. Jeg tenkte derfor å presentere noen regler som kanskje gjør ditt hybelliv litt lettere.

Man skal ikke legge igjen en åpen pakke med favorittkjeksen på stuebordet. En slik handling får samboerne til å tro at du faktisk ønsker å dele kjeksen og de spiser til og med smulene dersom du ikke sier noe. Skal du derfor spise favorittkjeksen din i stua, og da også i nærheten av dine samboere, så hold pakken for deg selv. Ta den med på do om du må, men ikke la den ligge ubevoktet. Nå skal det sies at også jeg, rett som det er, antar at noen vil dele dersom det ligger en åpen pakke med kjeks på stuebordet. Noe sier meg at jeg burde gi gutta noen pakker kjeks i julegave.

Regel 1: Vern om godbitene.

Det er lurt å vaske klær nå og da. I alle fall ofte nok til at du ikke trenger å gå uten undertøy en dag. Selv har jeg aldri hatt et problem med å vaske klær ofte nok, men det ser ut til at ikke alle lærer like fort. En av mine samboere har i ettertid sagt at det å gå uten undertøy ikke var spesielt behagelig. Nei, kanskje ikke når det eneste rene han hadde av bukser var en litt stram olabukse. Det er lov å håpe at han har lært noe av denne opplevelsen. Nå har jo huseieren vært snill og satt inn en tørketrommel i kjelleren også, så nå trenger man ikke henge opp klesvasken engang.

Regel 2: Gå i joggebukser dersom du må gå uten undertøy.

Hva du enn gjør, ta ikke med deg en gigantisk pappeske hjem. Og har du først gjort den feilen så sett den ikke på kjøkkenet. Medlemmer av kollektivet vil automatisk anta at denne nå kan brukes til å kaste papp i. Den siste tiden har jeg begynt å lure på hvem som skal ta med denne store pappesken ut når den er full. Jeg lyver ikke dersom jeg sier at over halvparten av den inneholder pizzaesker. Selvfølgelig går det bra så lenge den står inne på kjøkkenet vårt, men tror du ikke åpningen til pappcontaineren er like høy som tre pizzaesker oppå hverandre og like bred som en og en halv pizzaeske?

Regel 3: Spis mindre pizza.

Det er slemt å spise andres mat. Sånn er det bare. Setningen “Oj, jeg trodde det var min kjøttdeig” begynner å bli oppbrukt. Nå om dagen er det ikke plass til noe mer i fryseren vår fordi mine kjære samboere har fylt den med pizza. Og det er like greit, for jeg legger ikke så mye i fryseren uansett. Ikke orker jeg å rote rundt i den dersom jeg skal finne igjen noe heller. Det skal bli koselig til våren når maten som ligger øverst er spist opp og jeg finner igjen mine to pakker med iskrem, pakkene med bringebær og blåbær og kanskje en pose med pytt-i-panne.

Regel 4: Tegn søte pusekatter på absolutt alt som tilhører deg.

Janteloven gjelder fortsatt for enkelte. Man holde seg unna det man ikke vet hva er. Man skal ikke tro at man kan for mye og man skal heller ikke anta at man klarer å finne ut av det i løpet av to sekunder. Det er ikke skummelt å be ei jente om hjelp, men det er skummelt om man røyklegger hele leiligheten i et forsøk på å tine kyllingen i mikrobølgeovnen uten å ta den ut av plastposen først. Jeg kan også nevne at man ikke skal legge et glass ned i kokende vann. For jo, tro det eller ei, det sprekker. Det skal dog sies at jeg har sett forbedringer i løpet av tiden jeg har bodd her.

Regel 5: Lag en pizza istedenfor.

Ja, man må nesten forvente noen diskusjoner og krangler nå og da. Enten det handler om hvem som skal dusje først, hvem som skal vaske doen, hvem som har lagt igjen frokosten sin i gangen eller om hvilken av de to jentene på tv-skjermen som er mest pulbare. Den siste diskusjonen tar ikke jeg så stor del i, men jeg kan jo fortelle at jeg ble sjekket opp av tre jenter da jeg var på jobb i forrige uke. Poenget mitt nå var imidlertid følgende: jenta har alltid rett. Sånn er det bare.

Regel 6: Jenta har rett. Alltid.

Da jeg var liten samlet jeg på mye forskjellig. En stund samlet jeg på skruer, verktøy, glansbilder, klistremerker og glasscolakorker. Og jeg var den lille jenta i blå parkdress og hvit lue som plukket opp utbrente raketter 1. januar. Mye av det jeg samlet på ble kastet av mamma, men det er én ting som har forblitt urørt: postkortene fra pappa. Han reiste alltid veldig mye og var ikke hjemme så ofte, men hvis han besøkte et nytt land sendte han et postkort. Fra Frankrike, USA, Belgia, Japan, Brasil. Postkort med fine bilder på framsiden. Og innerst i skapet mitt hos mamma ligger det en skoeske full av slike postkort.

Hvis du spør meg hva jeg samler på nå, så vil du få et svar du kanskje ikke hadde forventet. Mamma er nok glad for at jeg ikke lengre går rundt med ti forskjellige skruer, men jeg klarer fortsatt å lage hull i bukselommene. Jeg har ingen glansbilder å bytte bort, ingen klistremerker du kan få og ingen glasscolakorker å vise frem. Jeg gidder ikke plukke opp utbrente raketter den første dagen i det nye året. Det skal noen andre få gjøre. Jeg har vokst fra det. Nå samler jeg på minner. På gode minner, vakre øyeblikk, morsomme sitater og fine smil.

Da jeg var liten satt jeg ofte ved vinduet og så på snøen som falt ned utenfor. Så på hvordan lyset fra lyktestolpene gjorde det ekstra fint. Så på hvordan snøen la seg på bakken. Av og til løp jeg ut for å lage snøengler. Jeg lå der i snøen, viftet med armer og ben og tittet opp på himmelen som var full av stjerner. Jeg liker at det snør på kvelden, slik at jeg kan våkne nesten morgen og være veldig nysgjerrig på hvor mye snø som har kommet i løpet av natten. Snø på bakken, på trærne. Snø på vottene. Snø i panneluggen. I går så jeg på snøen som falt ned utenfor.

Hvis du spør meg hva jeg ønsker meg til jul, så vil du få et svar du kanskje ikke hadde forventet. Det er mye jeg har lyst på, men det er ikke det jeg ønsker meg mest. Jeg vil ikke ha en sort ipod nano eller nye klær. Jeg vil ikke ha en sort walkie-talkie som jeg ønsket meg flere år på rad da jeg var liten. Jeg vil ikke ha en bok av Stephen King, perleøredobber eller tusen kroner i kontanter. Jeg vil ha en date. Middag og film. Gjerne dessert også. Jeg ønsker meg smil og latter, en armkrok og en nattaklem. Jeg ønsker meg fine dager. Fine øyeblikk. Sånne som er verdt å huske på.

Jeg leser om han som fant drømmedama på t-banen. Han som lagde en tegning av henne og seg selv. Han som til og med tegnet en pil mot seg selv og skrev “Not Insane”. Han som fikk hele New York til å lete etter henne. Han som skal møte drømmedama i helgen. Jeg vil også være en sånn drømmedame. Drømmedame med snø på vottene. Snø i panneluggen. Vil du lage snøengler med meg? Hun som alltid er der. Drømmedame med kalde hender og varme kyss. Hun som får deg til å smile og le. Hun du vil ha. Hun som gir deg fine øyeblikk. Vil du elske meg i morgen?

Vi står tett inntil hverandre. Hendene hans er overalt. De er der de kan være, der det er koselig at de er og der de strengt tatt ikke burde være. Det er hender på armene, på skuldrene, nedover mot korsryggen, over rumpa og på lårene. Jeg legger min høyre hånd på innsiden av låret hans og stryker forsiktig. Jeg har hendene hans rett under rumpa. Jeg setter glasset mot leppene, drikker og tenker for meg selv at rom og cola egentlig ikke smaker så godt.

Han er full. Eller kanskje bare lettere beruset. Han viser heller ingen tegn til å ville ta en pause, roe ned litt. Blikket hans følger meg når jeg en sjelden gang flytter meg for å snakke med noen andre, for å ta en tur på toalettet eller bare for å trekke litt frisk luft. Blikket hans møter mitt med en gang jeg kommer tilbake, og det tar ikke lang tid før armene hans er rundt livet mitt igjen. Jeg tenker som så at det er fint, at det er koselig, deilig, herlig, at det er noen andre enn deg. Jeg prøver i alle fall, det skal jeg ha.

Han lager ikke avtaler, svarer ikke på meldinger, spør ikke om noe, lover ingenting. Han er visst bare den typen. Men å dra damer, det kan han. Han vet hva han skal si, han vet hva han skal gjøre. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg sikkert falt for han. Og jeg ville nok ikke vært den første. Det er nok av damer her som hadde byttet plass med meg på sekundet. Men i kveld er det meg han har armene rundt, det er meg han tar på. Overalt. I kveld er det meg han ser på, meg han spanderer drinker på, meg han følger hjem. I kveld er jeg hans.

Under den lange kjolen har jeg bare svart undertøy. Stroppeløs bh, stringtruse med bittesmå sløyfer på sidene og selvfølgelig stay-ups. Hendene hans stryker meg forsiktig på baksiden av lårene, rett under rumpa. Akkurat der hvor strømpene slutter. En hånd finner veien litt lengre opp og leker med strikken på stringtrusa. Jeg møter blikket hans og holder det så lenge jeg klarer. Men han er den som ser bort først, løfter glasset sitt og skåler med noen andre, han er den som trekker seg. Og igjen setter jeg glasset mot leppene, drikker og tenker for meg selv at rom og cola egentlig ikke smaker så godt.

Han tar meg i hånda, drar meg med ut, legger en arm rundt meg og følger meg hjem. Det er kaldt ute, men temperaturen ser ikke ut til å gjøre han noe mer edru enn tidligere. Han har et pent smil, det skal han ha. Det er ikke så langt hjem, og plutselig står vi utenfor inngangen til blokka med bilene susende forbi bak oss. Jeg setter nøkkelen i låsen, tar tak i hånden hans og begynner så på de atten trappetrinnene opp til andre etasje. Inne er det mørkt, men jeg skrur ikke på lysene. Ikke ber jeg han om å ta av seg skoene heller, for han får ikke bli lenge.

Jeg tar han med inn på rommet, peker opp i taket og viser det flotte opphenget til en lysekrone. Det er ikke noe alle har, så jeg benytter de få mulighetene jeg får til å skryte av det. Han blir stående og svaie litt fra side til side. Blikket flytter seg sakte rundt i rommet, hviler litt ved bokhyllen og går deretter videre til senga. Hendene hans er ikke lengre overalt, armene hans er ikke rundt meg, blikket hans er ikke festet på meg. Men det gjør ikke noe, for det er ikke deg.

Jeg ber han om å gå. Jeg sier at han kanskje burde komme seg hjem, at han burde sove litt og være uthvilt til i morgen. Jeg sier han må gå hjem nå som han fortsatt er våken nok til å blåse opp luftmadrassen han skal sove på. Jeg vil ikke ha han hos meg i natt. Det er ikke han jeg vil sove inntil. Det er ikke han jeg vil våkne opp ved siden av. Han er ikke en som lager avtaler, svarer på meldinger eller spør om noe. Han er bare ikke den typen. Han er ikke min type. Han er ikke som deg.

Jeg krøller meg sammen i et hjørne av sengen med dynen pakket godt rundt meg. Hodet føles tungt mot puta. Undertøy, joggebukse og en genser ligger i en haug på gulvet. Kjolen har jeg klart å henge opp, og skoene står pent inntil veggen ved klesskapet. Smaken av tannpasta begynner å forsvinne og smaken av alkohol kommer snikende tilbake. Og jeg tenker for meg selv at rom og cola egentlig ikke smaker så godt. Selv ikke etter fem glass.

Jeg går gjennom parken, sparker bladene som ligger på bakken, titter på det stille vannet og varmer hendene på pappkoppen med kaffe mocca. Det er koselig å vite at jeg ikke er helt fortapt. At jeg klarer meg selv. Og alt blir enda litt bedre når mp3-spilleren drar igang en av de bedre sangene jeg har lagret på den. Jeg trekker glidelåsen på jakken helt opp og putter den ene hånden ned i en av bukselommene.

Det finnes få ting som slår det å bli glad uten at noe spesielt har skjedd. Det er herlig å bli glad fordi solen skinner og gresset i parken er dekket av blader i alle mulige farger. Og det er morsomt med nye utfordringer. Jeg liker å overraske. Gjøre ting som ingen forventer at jeg skal gjøre. Klare ting som ingen tror jeg kan få til. Bevise at enkelte tar feil. Jeg liker å vise at jeg får til det jeg vil få til.

Jeg stopper ved en søppelkasse, heller i meg de siste dråpene med kaffe, kaster koppen, finner frem spilleren igjen og leter etter en ny sang. Etter en liten stund kommer en eldre mann gående mot meg. Han ser på meg en stund og jeg vet ikke helt om jeg skal se på han og smile eller om jeg skal gå min vei. Før jeg rekker å finne ut av det kommer han bort til meg, kremter og stiller et litt overraskende spørsmål.

“Er du forelsket?”

Det er ikke første gang jeg har fått dette spørsmålet av en fremmed mann på gata, men jeg blir ikke noe mindre overrasket av den grunn. Det er nesten tre år siden sist det skjedde. Det var sommerferie og jeg småløp for å rekke t-banen som skulle ta meg ned til sentrum av tigerstaden. Været var fint, radioen spilte en typisk sommerlåt og jeg hadde det veldig bra. Ikke helt ulikt nå. Jeg ser ned i bakken. Han skjønner nok at jeg ikke helt vet hva jeg skal si, så han fortsetter.

“Du smiler hele tiden. Da må du jo nesten være forelsket.”.

Jeg lurer på om jeg virkelig er så lett å lese. Om det er så enkelt å se når jeg har en dårlig dag og når jeg har en bra dag. Og jeg tenker at det egentlig er litt koselig med høst. Det er fine farger, det er tåke, det er frostrøyk, det er varm jakke og votter, det er ullsokker, det er en kopp med kaffe, det er fine sanger. Det er fine øyeblikk som dette.

“Jo, jeg er vel kanskje det”, sier jeg og smiler.

Og så ønsker jeg han en fortsatt fin dag før jeg fortsetter gjennom parken med et enda litt større smil om munnen.

Det er mye jeg vil gjøre sammen med deg. Og jeg har en haug med ideer. Jeg har de skrevet ned på forskjellige steder også. På laptopen, i notatboken jeg vanligvis bruker til statistikk, på små lapper, på gamle kviteringer. Det jeg har skrevet vil ikke virke logisk for noen andre enn meg. Det er ikke fulle setninger og detaljerte beskrivelser. Det er hverken lange avhandlinger eller korte noveller. Det er bare noen små, enkle ord.

Etter hvert finner jeg kanskje noen andre jeg har lyst til å gjøre disse tingene med. Noen andre jeg har lyst til å glede, overraske, klemme på. Etter hvert kommer det kanskje noen andre som gjør meg glad, nysgjerrig og interessert. Som får meg til å smile og le. Som tar meg med storm, holder meg fast og passer på så jeg ikke faller. Men enn så lenge er det ikke noen andre jeg vil ha.

Jeg vil ta deg i hånda uten å si et ord, klemme den så hardt at du ikke kan vri deg unna, holde deg fast og fortsette rett frem. Ikke til venstre, nei. Rett frem. Og jeg vil du skal stå helt stille når jeg fisker opp nøklene fra bukselomma og låser opp døren. Jeg håper du tar av deg skoene og setter de pent på plass i gangen. Jeg håper du blir med inn på rommet mitt og setter deg i senga. Jeg håper jeg gjør deg nysgjerrig nok.

Jeg vil ikke pule. Ikke vil jeg suge deg heller. Ikke i natt. Jeg vil bare bruke deg på en annen måte. Jeg vil ha deg her. Jeg vil ha deg tett inntil meg. Jeg vil kle av deg uten å si et ord, kle av deg uten at du gjør motstand, kle av deg uten å se deg i øynene fordi jeg er redd for at du skal gå. Du skal få se på mens jeg kler av meg. Du kan ta på meg, hvis du vil. Men jeg sprer ikke bena i kveld.

Jeg vil bare at du legger deg ned i sengen min. Så kan jeg legge meg ned ved siden av deg, legge meg tett inntil deg, legge en hånd på brystet ditt. Jeg vil at du holder rundt meg, at du holder meg fast, at du stryker meg over håret. Jeg vil kysse deg forsiktig på brystet, la hårene kile mot leppene og kjenne hvor godt du lukter der. For det er noe akkurat der. Jeg vet bare ikke helt hva. Men det lukter godt. Alltid.

Jeg vil nok ikke si så mye. Så kan vi være to om å si mye uten ord. Jeg vil bare ligge inntil deg og ikke tenke. Ligge inntil deg og kjenne at du holder rundt meg. Ikke ha mareritt i våken tilstand, ikke bekymre meg for hva som kan skje. Ikke tenke så mye på hva som kunne ha vært. Jeg vil nyte øyeblikket, være hos deg og holde deg i hånda. Jeg vil være din. Om det så bare er for en natt.

Å bo i et kollektiv kan by på mange utfordringer. Å bo i et kollektiv med to gutter kan være fryktelig morsomt og helt forferdelig. Jeg liker å si at jeg i alle fall får en hel haug med gode historier. Guttene mine, som jeg liker å kalle dem, har i løpet av de tre siste månedene både lært litt om renhold og hygiene, litt om hvordan man koker poteter, at man ikke kaster pasta på veggen og at toalettet ikke skal vaskes med zalo. Det har også gått opp for dem at det som sies om jenter og det å dusje lenge stemmer.

Det bryter ut panikk da de skjønner at jeg har brukt lang tid i dusjen. Jeg har tross alt barbert leggene mine, vasket håret mitt med sjampo og balsam og vasket hele kroppen min med såpe som lukter veldig godt. Og sånt tar litt mer enn fem minutter. Det tar altså ikke lang tid før de begge klarer å komme frem til samme konklusjon: at det er lite varmtvann igjen. Ja, for i dette gamle huset er ikke den tanken så stor. Og nå har de altså skjønt at det er lite varmtvann igjen og at det sikkert bare holder til én person. Da er det ikke mye annet de guttene kan gjøre enn å finne ut hvem som skal dusje først.

Jeg går inn på badet igjen og låser døra. Jeg finner frem børsten og en liten hårspenne til å feste i panneluggen. De to guttene har nå tatt plass rett utenfor døra og diskuterer høylydt om hvem som skal få gleden av de siste dråpene med varmtvann. Den ene av de to er visst veldig glad i å løse problemer med vold, for det er ikke måte på hvor fort og hvor hardt denne personen skal legge den andre personen i bakken for å få dusje først. Men det høres ut som om trusselen blir tatt helt med ro og at man noen sekunder senere prøver å finne ut hvem som stod opp først.

Vanligvis bruker jeg ti minutter på badet etter å ha dusjet. De ti minuttene bruker jeg på å beundre meg selv i speilet, tørke håret, gre håret, fikse håret og beundre meg selv litt til. På de ti minuttene pleier rundstykkene mine å være ferdige, og til frokost kan jeg derfor nyte en kopp te og varme rundstykker med sjokoladepålegg. I dag bruker jeg litt lengre tid. Og det med vilje. Nå er ikke jeg en av de som bruker sminke til daglig, men i dag gjør jeg et unntak bare for å dra ut tiden enda litt mer.

Utenfor står gutta og slenger merkelige kommentarer til hverandre. Jeg er ikke helt med på sammenhengen, men jeg hører noe om turer i skogen, trening, rydding og det å sitte i sofaen og runke og spille nintendo 64 hele dagen lang. Jeg synes det er fryktelig morsomt å høre på. Jeg beundrer meg selv litt mer før jeg vasker hendene mine i en billig, gul såpe fra First Price som egentlig lukter ganske godt, retter på panneluggen og passer på at jeg har ryddet bort høvel og skum. Diskusjonen har stoppet litt opp og jeg innser at det er på tide å gi fra seg badet.

Jeg retter meg opp i ryggen, sørger for at bh-en sitter riktig og at stringtrusa ikke synes langt oppover ryggen før jeg låser opp døra, tar et steg ut og gliser. Det blir helt stille en liten stund før den ene hopper inn på badet og låser døra. Da det går opp for nummer to at han dessverre var for sent ute banner han litt før han sier at “du ble jo veldig fin, så da er det greit at du brukte så lang tid”. Og det var jo veldig koselig å høre, så istedenfor å si at “hey, jeg brukte lang tid med vilje”, så smiler jeg og sier “takk, det er koselig at du synes det”. Det er sånne kommentarer som gjør dagen litt bedre.

Jeg har egentlig ikke råd, men jeg vet at jeg vil angre dersom jeg ikke gjør det. Det er litt merkelig det der. Jeg kan angre dypt og inderlig dersom jeg kjøper en cd til meg selv. Eller dersom jeg bruker en tusenlapp på nye bukser som får stumpen min til å se jævlig fin ut. Men det er ikke sånn med bøker. Det teller liksom ikke. En bok til 298 kroner er ikke det samme som en cd til 198. Ikke i mine øyne. Dessuten har jeg ikke to visakort for ingenting. Litt penger her, litt penger der.

På det grønne omslaget kan jeg lese at dette er Erlend Loe sin syvende roman. Dette blir i så fall den tredje boken av totalt syv som jeg leser. Ikke gidder jeg å låne bøkene på biblioteket heller. Nei, jeg skal kjøpe de selv. Og de skal leses fra første til siste side uten pauser. I alle fall nesten. Og deretter skal de få en helt egen plass i bokhyllen som står på andre siden av rommet. Når folk så kommer på besøk kan de la fingrene gli bortover hyllene, stoppe opp ved akkurat den ene hyllen og konstantere at jeg liker Erlend Loe.

Jeg glemte å gå på do før jeg begynte å lese. Jeg glemte å spise lunsj før jeg begynte å lese. Jeg glemte å ta på meg en varmere genser før jeg begynte å lese. Den store dynen min gjør i alle fall litt nytte for seg. Godt lukter den også. Jeg merker at jeg leser raskere enn vanlig. Jeg hopper over noen ord her og der, men mister ikke sammenhengen av den grunn. Nå og da tar jeg meg selv i å tenke på andre ting. Tenke på hva jeg skal skrive, på fortsettelsen av det jeg allerede har skrevet. Tenke på hva jeg skal ha til middag. Tenke på om jeg skal spørre om du vil se en film med meg eller ikke.

Jeg liker måten han skriver på. Det er så lett. Det er rett frem og uten tunge ord og tanker pakket inn i flere måneder med filosofering. Det er bra. Og jeg smiler når jeg finner en skrivefeil på side 134. Magen rumler litt høyere nå enn før, men jeg tenker som så at det bare er litt over 100 sider igjen og at det sikkert går bra. Alt i alt tok det ikke så lang tid. Det gjør vanligvis ikke det med bøker skrevet av Loe. 2 timer og 40 minutter om jeg skal være korrekt. Det er nesten litt pinlig. At jeg vet hvor lang tid jeg brukte på å lese hele boken, altså.

Jeg snubler ut av sengen i joggebukse og en litt for stor genser jeg fikk for flere år siden. Med håret i strikk, litt svimmel, kritthvit i ansiktet og med røde øyne er jeg sikkert ikke et vakkert syn. Jeg må innrømme at jeg har følt meg bedre. Og penere, ikke minst. Jeg burde ha spist noe før jeg begynte å lese, og jeg burde kanskje ha sovet litt mer enn de fem timene jeg fikk i natt. Ute på kjøkkenet blir jeg stående og se meg rundt. Jeg innser at noen burde ha tatt oppvasken. Men jeg sier det ikke høyt. Istedenfor slenger jeg en pizza i ovnen, setter på timeren og leser litt om Erlend Loe mens jeg venter.

Han var 24 år da “Tatt av kvinnen” ble gitt ut. Den siste boken handler om en jente med store problemer. Den handler om sorg og savn og hat og døden. Om selvmord. Og om det å finne seg selv igjen. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan Loe hadde tatt for seg dette temaet. Og jeg synes boken var bra, men jeg er usikker på om jeg er helt fornøyd med slutten. Jeg vil ikke påstå at det er enkelt å skrive om døden, men jeg må si jeg ble overrasket over hvor lekent og lett han klarer å ta for seg et sånt tema. Og jeg tenker at det vil jeg også få til. Det er mye jeg vil, egentlig.