Vi krysser gata på hjørnet der Burberry holder til. Ikke så langt fra Hyde Park, stedet vi møttes for noen få måneder siden. Jeg la ikke merke til den butikken forrige gang, og hadde det ikke vært for at han stoppet for å kjøpe en snickers i kiosken hadde jeg nok ikke lagt merke til butikken denne gangen heller. Det er noe av det jeg liker med å gå tur, at jeg legger merke til noe nytt hver gang.
Ned en trapp og til høyre og forbi sperringene og til venstre og ned en rulletrapp. Knightsbridge. Jeg vet ikke helt hvor vi er, for jeg har ikke kart, men på en måte gjør det ikke noe. Jeg vet at han passer på meg. En gang i tiden, for mange år siden, var jeg redd for å gå meg bort, redd for ikke å finne hjem igjen. Jeg er ikke redd nå. Det gjør ikke noe om vi går oss bort.
På en måte er det mye som er annerledes. Jeg vet hva jeg vil nå. Jeg vet hvilken retning jeg skal gå. På en annen måte er det som om ingenting har forandret seg. Jeg ligger fortsatt et halvt skritt foran ham bortover Oxford Street, på vei til vaffelboden der jeg noen minutter senere har munnen dekket av belgisk sjokolade og litt krem på nesa. Og jeg skriver fortsatt.
Han smiler når jeg peker på kaken i butikken som skal forestille Wall-E, og han synes jeg er søt når jeg løper rundt i den gigantiske leketøysbutikken med et stort smil om munnen. Det er sånne små ting som gjør at turen hjem til han, som vanligvis ville vært lang og full av stressede mennesker, ikke er noe annet enn koselig. And I always mind the gap between the train and the platform. Alltid.
Noen ganger tar det litt tid før man ser det. Før det synker inn. Jeg innså det over en engelsk frokost for fire dager siden. It sneaks up on you, sier hun. But one day you look at your life and it has purpose. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Kanskje varer det ikke evig, det er ikke noe man vet. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, kunne jeg ikke vært mer fornøyd.