September 2008

Han ser på meg og ler når jeg spør om han tar vann på tannbørsten før han pusser tenner. Kanskje er det ikke så rart at han ler. Det er ikke det første man vanligvis tenker på når man sitter på en benk i Hyde Park. Ja, sier han etter en liten stund. Men vann først, så tannpasta. Aldri omvendt. Jeg liker måten han svarer på. Og jeg liker latteren hans.

Vi reiser oss og begynner å gå vekk fra fontenen. Vi går lengre innover i parken. Vekk fra hotellet, vekk fra Lancaster Gate. Det har begynt å blåse litt kjølig, blader fra trærne daler mot bakken og de fleste er på vei hjem. Hva nå?, spør han og ser på meg med et søtt smil om munnen. Vet du hvor Buckingham Palace er, du som bor her? Nei. Vet du? Nei, så derfor tar vi til venstre her.

Han er høy og har et fint smil. Og han gir meg sommerfugler i magen når han spør om han får holde meg i hånda. Jeg kunne lett ha funnet frem til Buckingham Palace om jeg bare kikket på skiltene. Det kunne nok han også. Vi går rundt på måfå og later som om vi ikke vet hvilken vei vi skal ta. Sannheten er kanskje at ingen av oss egentlig har lyst til å finne frem.

Jeg liker tilfeldige spørsmål, sier han rett etter at jeg har spurt om han titter under sengen før han sovner. Jeg svarer ikke, men ser bare opp på ham i noen sekunder før jeg rødmer og ser ned på bakken igjen. Jeg begynner å tro at jeg er den eneste som har vært russ og fortsatt titter under sengen før jeg sovner. Jeg vet ikke hvorfor. Det har bare blitt en vane.

Det kommer ikke som en stor overraskelse når vi til slutt befinner oss på andre siden av parken og innser at vi har gått helt feil vei. Vi er den røde prikken på kartet, Buckingham Palace er firkanten som ligger et godt stykke unna. Neste gang, sier han. Neste gang, sier jeg. Vi tar til venstre i et kryss, med Royal Albert Hall på andre siden av gaten, og fortsetter bortover Kensington Road.

Jeg har fortalt hvor historien slutter. For 21 dager siden kysset jeg en gutt på Trafalgar Square. Det var også der han gav meg svaret på de to siste spørsmålene. Noe mer du lurer på?, spurte han da vi var ferdig med å le av skuespillerne som hoppet i fontenen kun iført badetøy. Ja, sa jeg og så inn i øynene hans. Og uten å flytte blikket spurte jeg om han kysset med øynene igjen.

For å være ærlig vet jeg ikke om han holdt øynene lukket eller ikke. Jeg gjorde i alle fall det. Det blir jo alltid best sånn. Det siste spørsmålet svarte han på før jeg rakk å spørre. I’m so happy, hvisket han før han tok hånden min og begynte å gå mot Leicester Square. Let us meet up with your friends and get something to eat.

Det sies at du bruker 43 muskler for å se sint ut, men bare 17 for å smile. De som kan litt om anatomi finner fort ut at dette er feil. Men tanken er fin den - at man skal smile mer. Det er nesten tomt for pappesker på hybelen min. Bøkene har fått plass i bokhylla, sovesofaen står riktig vei. Bare et par fine bilder som mangler nå.

For to dager siden fikk jeg vite at jeg hadde bestått eksamen. To stykker, for å være nøyaktig. Jeg feiret med vaniljeis og sjokoladesaus. Det betyr at jeg nå er i rute. Ett år forsinket, men i rute. Jeg er mer motivert nå, jeg har mer lyst til å sette meg ned, åpne bøkene og lese. Kanskje var det bare det som manglet, kanskje var det bare det jeg trengte.

For fem dager siden var det nesten ikke en kvadratmeter av hybelen som ikke var dekket av en pappeske. Det var ikke mitt hjem, bare et sted å sove. Det var rotete, støvete og vanskelig å komme frem. Så dro vi på IKEA. Jentene og jeg. Med visakort i hånda og blikket vekk fra prislappene fikk jeg det jeg trengte og litt til.

For tolv dager siden kysset jeg en gutt på Trafalgar Square. Det var et sånt kyss som fikk sommerfugler til å fly rundt i magen min, som fikk knærne mine til å svikte og hele meg til å smile. Og resten av den kvelden svevde jeg rundt på en magisk, rosa sky. Men kanskje er det sånn at det som skjer i London blir i London.

I morgen skal jeg kanskje stå opp litt tidligere enn i dag. Jeg skal rydde litt mer, vaske gulvet, pakke ut resten av eskene, kaste papp, gå en tur hvis det ikke regner, vaske klær, tørke klær og helt sikkert ta en pause. Jeg skal lage god mat til middag og nyte den ved mitt fine bord, i min nye sofa, i mitt hjem. I morgen blir bra.