Not just a pretty face

Han trakk seg tilbake første gangen jeg prøvde å kysse ham. Jeg turte ikke spørre hvorfor. Istedenfor fikk jeg en klem. Da jeg så spurte om et kyss sa han kanskje. Kanskje. Jeg sa ikke noe mer i minuttene som fulgte. Jeg la hodet mitt på brystkassa hans og lot han stryke meg i nakken. At han ikke dyttet meg bort, men heller holdt hardere rundt meg var kanskje et lite tegn.

Jeg har tenkt på hvordan det ville vært om jeg var hans. Hvordan andre ville ha sett oss. Jeg vil være meg. Jeg vil ha noe eget. Jeg vil få til noe selv. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, ville de nok ha sett meg som hans kjæreste. Nothing more, nothing less. Og det var derfor jeg la en plan og skrev en liste. En liste over de tingene jeg skal få til innen året er slutt. Ting jeg vil få til og være stolt av.

Andre gangen vi møttes stod jeg lent inntil en bil på en parkeringsplass. Jeg fikk et kyss på kinnet. Og da jeg satte meg bak i bilen valgte han å sitte foran. Som en liten trøst var det fortsatt noe fint med måten han klemte meg på, blikkene han gav meg og føttene hans inntil mine da vi satt i sofaen og så på tv. Men fortsatt fikk jeg bare kyss på kinnet.

For noen dager siden kom en beskjed som setter en midlertidig stopper for noen av planene mine. Den legger også tre andre planer i grus, og det er trist å se noe man har gledet seg til lenge forsvinne på den måten. Jeg vet ikke når jeg får ryddet opp i det, eller om det er noe jeg kan gjøre. Kanskje er det en av de tingene som bare må fikse seg selv.

Etter tre dager fikk jeg kysset mitt, etterfulgt av en veldig lang klem. En sånn god og bekreftende klem. Han sa han ville ta det med ro, go slow. At han ikke vil gjøre noen feil denne gangen. Og det går sakte, men kanskje er det bra. Kanskje er det på tide å ta det med ro og tro på at det kommer til å bli bedre etter hvert. Tro på at jeg blir hans, at planene mine går i orden, at alt blir bra igjen.