Jeg tror jeg bare bekymret meg for mye. At jeg var for nervøs helt uten grunn. Kanskje burde jeg ha sagt noe på forhånd, ryddet opp. Kanskje burde jeg innse at måten jeg tenker på ikke er helt god, selv om noen tydeligvis mener at det er en grunn til det. Men hvordan forteller man noen at man er sliten, at man har vondt? Hvor begynner man hvis man skal fortelle om marerittene hver natt den siste uka? Jeg lot være og tenkte at det kom til å gå over.

Jeg var så sliten at jeg gråt så fort jeg måtte gjøre noe som ikke var livsnødvendig. Jeg dro på jobb, kom hjem, lagde middag, stirret ut av vinduet. Bare det å vaske klær var for mye. Kanskje var det bare mangelen på søvn, eller det at jeg lett bekymrer meg for andre. Jeg vil at andre skal ha det bra. Hele tiden. Det er greit om jeg har en dårlig dag, for det er jeg vant til. Shit happens. Men jeg liker å se andre smile. Kanskje var det bare det.

Jeg tror jeg har rett. Denne gangen. Etter to uker har jeg ikke lengre mareritt hver natt. Kanskje kan to dager med fyll forklare det, eller det at jeg sov på et gulv, mellom noen stoler og halvveis under et bord. Jeg har vondt overalt, men smiler allikevel. Alle hadde det bra. Det var klemmer, fine ord, latter og smil lang vei. Det var grilling i regnet og diskusjoner du ikke trodde kunne finne sted. Kanskje trengte jeg bare en sånn helg.

Det er rart hvordan de fine tingene skjer når man minst venter det. Plutselig har jeg planer for hele helgen. Jeg går på kino med en venn jeg ikke har sett på lenge, jeg lager grillspyd med kylling, løk og brokkoli, griller under en paraply sammen med to fine jenter, klapper en veldig søt pusekatt, kjører til ikea etter jobb og spiser to minipølser og eplekake med softis. De er alltid der. De stiller opp når jeg trenger flyttehjelp, de blir gjerne med på tur og de passer på at jeg har en pute å klemme på når vi ser skumle filmer.

En venn av meg sier han venter på at drømmejenta skal finne ham. Jeg har aldri vært helt enig i det utsagnet og har alltid sagt at han ikke bare kan sitte stille og vente. Men kanskje er det sånn at man finner noen når man ikke leter. At man finner noen å være glad i først når man slapper av og tar det med ro. At det skjer når du minst venter det. For plutselig har jeg høye telefonregninger igjen. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil. Og jeg smiler når jeg våkner og tenker at ingenting kan gå feil nå.

Det er mye fint som skjer uten at man helt tenker over det. Kanskje man skulle slutte å bekymre seg så mye. Sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Jeg har en fin sommerjobb med gutter som baker verdens beste brownies. Det er gutter som synger til kjente sanger fra barne-tv, gutter som gjør det de skal gjøre, gutter som gjør noe helt annet enn det de får betalt for. Det er mange smil, mye latter, og det beste er at jeg får en klem når jeg kommer og en klem rett før jeg går.

Så er det disse tingene man blir overrasket av. Som lyn fra klar himmel. De tingene som på magisk vis løser alle problemer i løpet av to sekunder. Det er en sånn overraskelse som får meg til å skjelve av glede. Og i noen timer vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg sitter bare der på stolen min og smiler. Jeg ringer mamma, pappa og den søte gutten. Jeg sender meldinger til fine folk i Oslo. For jeg har nettopp blitt en liten del av noe større. Det har jenta med polaroidbildene også. Noe fint og bra. Noe som skal forandre verden en dag.