Det er visst vår

Jeg er flink. På bare noen dager har antall ganger jeg mumler et banneord gått ned, og antall ganger jeg mumler hurra gått opp. På to dager spiser jeg en pakke med kjeks og drikker to flasker vann. Neste uke skal jeg definitivt kjøpe en annen type kjeks, for den jeg nettopp spiste blir ikke så god når man kommer til den fjerde, femte og sjette kjeksen. Jeg teller antall fliser på gulvet på toalettet og legger merke til at universitetet visstnok har stuepike.

Sola skinner inn gjennom de store vinduene og man skulle tro at hele bygget egentlig er et veldig stort drivhus. Enda godt klimaanlegget der hvor jeg sitter funker, selv om man lett kan tro det ligger småmynter i rørene. Jeg lener meg tilbake på stolen og tenker på deg. Og jeg tar meg selv i å lure på hva du vil synes om kjolen jeg har kjøpt. Jeg tenker at det blir fint på en varm sommerdag. Biltur, søt kjole, nakne ben og skogsvei. Det hadde vært herlig.

For andre dag på rad har jeg behov for den store, gule boken. Jeg har ikke orket å ta den med enda, og det bare fordi den veier et tonn og litt til. Og fordi den ikke får plass i sekken min. Men jeg gjør det jeg får til, lærer noe nytt og setter to streker under svaret. Det er litt over tre uker igjen, og jeg tror det går bra. Selv om sola plutselig forsvinner bak skyene og jeg til tider drømmer mer enn å lese, så tror jeg det går bra.

På vei hjem hører jeg på den sammen sangen som jeg hørte på da jeg gikk til skolen, den samme sangen som jeg hørte på da jeg hadde en liten pause, den samme sangen som da jeg kjøpte lunsj. Den er fin, selv om den får meg til å tenke på deg. Jeg liker våren og alt det som følger med. Og når jeg har lest i flere timer enn dagen før, når jeg har spist flere kjeks enn dagen før og brukt flere minutter enn dagen før på å tenke på deg, ja, da går jeg hjem, kryper under dyna med den gode følelsen i magen, legger hodet på puta og smiler for meg selv.