Bittersweet in a strange way

Det er snø og sludd og regn og sol. Jeg skriver at det gjør vondt, jeg skriver at alt er dumt. Jeg skriver mens jeg gråter og visker det ut igjen. Jeg tørker tårene, tar meg sammen og tenker at det ordner seg. Jeg gjør noe av det jeg liker å gjøre, noe som mange sikkert vil si er typisk for meg. Jeg smiler når jeg går ut og tenker at det blir bra selv om det vil gjøre vondt. Det blir fint å se deg igjen, selv om det vil gjøre vondt. Jeg skriver det ned. Alt sammen. Og visker det ut igjen.

Jeg skriver at det sårer, at jeg blir lei meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det bra igjen. Jeg skriver at jeg gjerne skulle ha funnet en løsning, men det er ikke så lett når verden ikke vil høre etter. Så jeg lar det være og tenker at jeg klarer meg bedre uten. Fuck him, sier de. Ja, sier jeg. Jeg skriver de tingene jeg gjerne skulle ha fortalt deg, men jeg vet jeg ikke får noen mulighet til det. Og det gjør ikke noe. Helt sant. Men vet du, kanskje sender jeg en mail.

Jeg skriver om glass i veggen, glass på gulvet, harde ord og eplekake. Jeg skriver at jeg skulle ønske du var her for å holde rundt meg, jeg skriver at det ikke gjør noe at du er borte nå. Jeg legger planer for dagen, men fullfører ingen. Jeg drar bort en natt på impuls og smiler mer enn noen andre. Jeg kommer tilbake, og det gjør du også. Med verdens beste gave. Det er fint, selv om det gjør vondt. Men ikke gå din vei, er du snill. Jeg fikser det alltid.