April 2008

I know she’s the reason you’re writing again, sier hun. Og jo, det er kanskje litt sannhet i det for min del også. Du er grunnen til at jeg stadig tenker på hva jeg kan skrive, hvordan jeg skal skrive det. Jeg leter etter fine ord jeg skal ta med, fine setninger som er verdt å huske på. Det er en ting du nok har ventet på å høre meg si, som jeg kanskje ikke har sagt før: Du er ikke min, og det er greit.

Jeg ville forklare hvorfor det ble en is og ikke noe mer, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det. Det er en ganske så enkel grunn, og jeg snakker ikke om økonomi. Jeg ville at det skulle være perfekt. Det ble bare en is fordi jeg ikke kunne gi deg alt det jeg ville gi deg. Jeg kunne ikke gi deg det fordi det ville bli feil, fordi jeg ikke er hun som skal gi deg de tingene.

Du imponerer meg fortsatt med det du sier, det du forteller, det du virkelig kan. For jeg vet at du er flink. Veldig flink. Og veldig søt. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke stikker av og til, men det går bra. Kanskje går det bra fordi det er vår. Kanskje går det bra fordi jeg har iskrem i magen og får til ting dette semesteret. Kanskje går det bra bare fordi.

Jeg drømmer ofte om hva jeg skal gjøre når sola skinner, når asfalten er tom for snø og grus, når gradestokken viser skjørt og søte sko. Jeg drømmer om de øyeblikkene jeg skal dele med andre, de øyeblikkene vi skal huske i lang tid fremover. Og jeg drømmer om de øyeblikkene jeg skal nyte for meg selv. De øyeblikkene som får meg til å skru opp volumet på spilleren og smile enda litt mer.

Jeg skulle vise deg byen min. Den byen der jeg vokste opp. For jeg har mange, fine minner som jeg ville dele med deg. Sånne minner som egner seg best til å dele om sommeren. For det er noe spesielt med sommeren. Det er noe med været og hvordan man er kledd. Det er noe med smilene til de man møter. Jeg skulle tatt deg med til et utkikkssted jeg vet om. Og resten kan du jo tenke ut selv.

Jeg skulle ta deg med til kjærlighetsstien og litt lengre bort. Du har nok vært i området før. Jeg skulle ta deg med til et sted som er veldig fint. Jeg skulle ta deg med til den parken med det grønne gresset, de løse hundene og stiene dekket av grus. I den parken finnes en teaterscene med dårlig gulv. Jeg skulle dele musikken min med deg og det ville vært en fin kveld.

Jeg skulle ta deg med til et av de fine stedene i byen. Til et sted der man blir møtt av fine smil, får god mat og verdens beste milkshake. Et sted med fine minner. Det er ikke noe som får en til å smile mer om sommeren enn en stor kule med iskrem eller et glass med milkshake. Og det finnes ikke noe som er bedre enn å dele det med noen man er glad i.

Jeg drømmer ofte om hva jeg skal gjøre når sola skinner, når asfalten er tom for snø og grus, når gradestokken viser skjørt og søte sko. Og jeg vet at en dag vil jeg finne en søt gutt å dele alt dette med. Det blir veldig fint. Enn så lenge skal jeg ha det bra selv. Det går strålende, skal jeg si deg. Jeg spiser is med sjokoladesaus, drikker kaffe uten krem, leser litt skole, jobber hver onsdag og smiler masse.

Det er mye jeg har lyst til å si. Det er mye jeg har lyst til å fortelle andre. Du vet, si det høyt, få det ut, ordne opp. Og jeg tenker at det er litt som fraktaler, bare mindre fint og uten geometri. Det gjentar seg alltid. Det er litt som rekursjon, bare ikke periodisk.

Jeg lurer på om det er et mønster her. Om det er noe jeg gjør eller ikke gjør. Jeg skulle ønske jeg kunne endret variablene og gjort det finere. For da kan det genereres ved et gjentakende mønster gjennom en typisk rekursiv prosess. Ja takk. Men jeg vil fortsatt la noen variable være udefinerte.

Jeg liker dager som inkluderer en bestått eksamen, enda en jobb, kaffe, klem og pakke i posten. Men noen dager vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er mye jeg har lyst til å si. Du vet, si det høyt, få det ut, ordne opp. Og jeg tenker det snart blir som når en stjerne imploderer, bare mindre fint og mindre vakkert.

Det er snø og sludd og regn og sol. Jeg skriver at det gjør vondt, jeg skriver at alt er dumt. Jeg skriver mens jeg gråter og visker det ut igjen. Jeg tørker tårene, tar meg sammen og tenker at det ordner seg. Jeg gjør noe av det jeg liker å gjøre, noe som mange sikkert vil si er typisk for meg. Jeg smiler når jeg går ut og tenker at det blir bra selv om det vil gjøre vondt. Det blir fint å se deg igjen, selv om det vil gjøre vondt. Jeg skriver det ned. Alt sammen. Og visker det ut igjen.

Jeg skriver at det sårer, at jeg blir lei meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det bra igjen. Jeg skriver at jeg gjerne skulle ha funnet en løsning, men det er ikke så lett når verden ikke vil høre etter. Så jeg lar det være og tenker at jeg klarer meg bedre uten. Fuck him, sier de. Ja, sier jeg. Jeg skriver de tingene jeg gjerne skulle ha fortalt deg, men jeg vet jeg ikke får noen mulighet til det. Og det gjør ikke noe. Helt sant. Men vet du, kanskje sender jeg en mail.

Jeg skriver om glass i veggen, glass på gulvet, harde ord og eplekake. Jeg skriver at jeg skulle ønske du var her for å holde rundt meg, jeg skriver at det ikke gjør noe at du er borte nå. Jeg legger planer for dagen, men fullfører ingen. Jeg drar bort en natt på impuls og smiler mer enn noen andre. Jeg kommer tilbake, og det gjør du også. Med verdens beste gave. Det er fint, selv om det gjør vondt. Men ikke gå din vei, er du snill. Jeg fikser det alltid.