My head is weak, my heart always speaks

Det er sannhet i drømmer, sier jeg. Det er sannhet i mareritt. Jeg vet at noe er galt når jeg først gråter, når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg vil fikse det igjen. Jeg må bare finne ut hvordan. Det er ikke så lett når jeg ikke kan peke på nøyaktig hvor det gjør vondt. Tre netter på rad er ikke noe nytt, men jeg håper jeg slipper å sette en ny rekord. For én uke var ikke så morsomt. Noen ganger tenker jeg at det alltid er sånn. It’s always this way.

Det er som et filmklipp som spilles av igjen og igjen. Og jeg har ikke kontroll. Jeg kan ikke skru ned lyden. Jeg kan ikke trykke stopp. Han ler. Men han ler ikke med meg. Og han ler ikke på den fine måten han pleide å gjøre. Jeg drømmer om at han plutselig ikke tilhører meg. At han er hos noen andre. Jeg drømmer at han har glemt det fine han en gang sa. Det fine han en gang gjorde. Og jeg tenker at he built me a home in his heart, with rotten wood.

Han sier det hele tiden. Han er likegyldig og kald. Drittsekk. Det er ekkelt. Akkurat sånn som den gangen. Han sier at jeg ikke er den han vil ha. Jeg er ikke hans. Han sier det på samme måte som før. Uten smil, uten berøring. Han sier at jeg er hans nummer to. At det passer dårlig. At det kanskje ikke skulle ha blitt sånn som det ble. Det er mørkt. Jeg finner ikke den fine gutten, jeg finner ikke lysbryteren, jeg kommer ikke ut. Alt jeg hører er stemmen hans. Igjen og igjen.

Det skjer etter hvert mareritt. Den samme gnagende følelsen. Når jeg våkner av meg selv fordi vekkerklokken ikke er skrudd på. Når jeg våkner og ser snøstormen utenfor. Jeg vet ikke hvor jeg har vondt. Jeg finner ikke ut av det. Når jeg så ligger våken og lurer på om alt bare ble feil. Om jeg bare skulle holdt meg unna, ikke brydd meg. Om jeg bare skulle gitt faen. Om det er sant det som sies. You can’t find nothing at all, if there was nothing there all along.