March 2008

Mens jeg ventet på flyet satt jeg på en barkrakk og tittet ut av vinduet. Langt der borte fikk jeg se syv fugler fly i v-form. Jeg tenkte at det sikkert var en grunn til det. At det var en eller annen søt og god forklaring for det hele. Jeg skrev det ned. Alt sammen. Jeg skrev om fuglene på himmelen, flyene på bakken og om den gutten jeg fortsatt drømmer om. På baksiden av en kvittering jeg fikk på flybussen i fjor er det nå skriblet ned store forbokstaver, fine ord og et hjerte.

Jeg tenkte først at jeg ville skrive om fugler som holder sammen selv om det er tåke, regn og sludd. Jeg ville skrive om fugler som holder sammen på de fine dagene der solen skinner. Kanskje mister de hverandre et øyeblikk, men de finner alltid tilbake. Han kommer alltid tilbake. Jeg tenkte at de flyr i v-form for å passe på hverandre. Passe på så alle kommer trygt hjem, så alle har det bra, så ingen blir flyvende alene. Jeg tenker at ingen har lyst til å fly alene, ingen har lyst til å være alene.

Men nei, det var ikke så enkelt. Det var mer teknisk, om man i det hele tatt kan si det om fugler. Jeg leser om luftstrømmer, virvler og vinger. Om trailing vortices, upwash og downwash. For fuglene dreier det seg om å få litt ekstra oppdrift og om å spare energi. I en slik formasjon får alle like mye arbeid. I alle fall nesten. Jeg hadde kanskje litt rett da jeg tenkte at de flyr sånn for å kunne se hverandre. For jo, visuell kontakt er viktig. Så handler det altså ikke bare om kjærlighet.

Jeg går tur i pluss ti og titter opp på himmelen som er tom for skyer. Jeg tenker på han som nå reiser ut av landet. En dag skal også jeg ut og bort. Over og gjennom. Jeg har sett mye av verden, men jeg vil gjerne se mer. Jeg har lyst til å oppleve noe nytt, se noe nytt, lære litt mer. Aller helst vil jeg gjøre det akkurat nå.

En del av meg vil ha noe fast. Noe fint. Noe som er der og ikke forsvinner. Jeg drømmer om forandringer, men samtidig vil jeg ha noe som er med meg. Noe som ikke forsvinner. Kanskje kan jeg ta en tur, reise bort en liten stund. Bare i noen dager. Kanskje kan jeg besøke han som er der når han vil være der. Han som er der når det passer hans timeplan. Om det så bare er midlertidig.

Jeg tenker på de som ikke får det til, men som fortsatt prøver. Gutten som ikke står på eksamen, men fortsatt prøver. Gutten som ikke har fått publisert en eneste artikkel, men fortsatt prøver. Og kanskje er det ikke så ille at jeg bare er for ung. Kanskje er det ikke så ille at det bare er alderen som er feil. En dag skal også jeg ut og bort. Over og gjennom. Bare ikke akkurat nå.

Det er sannhet i drømmer, sier jeg. Det er sannhet i mareritt. Jeg vet at noe er galt når jeg først gråter, når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg vil fikse det igjen. Jeg må bare finne ut hvordan. Det er ikke så lett når jeg ikke kan peke på nøyaktig hvor det gjør vondt. Tre netter på rad er ikke noe nytt, men jeg håper jeg slipper å sette en ny rekord. For én uke var ikke så morsomt. Noen ganger tenker jeg at det alltid er sånn. It’s always this way.

Det er som et filmklipp som spilles av igjen og igjen. Og jeg har ikke kontroll. Jeg kan ikke skru ned lyden. Jeg kan ikke trykke stopp. Han ler. Men han ler ikke med meg. Og han ler ikke på den fine måten han pleide å gjøre. Jeg drømmer om at han plutselig ikke tilhører meg. At han er hos noen andre. Jeg drømmer at han har glemt det fine han en gang sa. Det fine han en gang gjorde. Og jeg tenker at he built me a home in his heart, with rotten wood.

Han sier det hele tiden. Han er likegyldig og kald. Drittsekk. Det er ekkelt. Akkurat sånn som den gangen. Han sier at jeg ikke er den han vil ha. Jeg er ikke hans. Han sier det på samme måte som før. Uten smil, uten berøring. Han sier at jeg er hans nummer to. At det passer dårlig. At det kanskje ikke skulle ha blitt sånn som det ble. Det er mørkt. Jeg finner ikke den fine gutten, jeg finner ikke lysbryteren, jeg kommer ikke ut. Alt jeg hører er stemmen hans. Igjen og igjen.

Det skjer etter hvert mareritt. Den samme gnagende følelsen. Når jeg våkner av meg selv fordi vekkerklokken ikke er skrudd på. Når jeg våkner og ser snøstormen utenfor. Jeg vet ikke hvor jeg har vondt. Jeg finner ikke ut av det. Når jeg så ligger våken og lurer på om alt bare ble feil. Om jeg bare skulle holdt meg unna, ikke brydd meg. Om jeg bare skulle gitt faen. Om det er sant det som sies. You can’t find nothing at all, if there was nothing there all along.

Det er rart hvordan det kan ta tid før man legger merke til noe, før man setter pris på noe man har fått, før man skjønner hva de egentlig synger om. Hva gjør du da? Når du ikke tør å si at du la merke til det så alt for sent, hele to måneder etter. Når du allerede har sagt takk, men kanskje ikke vist hvor mye du setter pris på gaven. Eller når den sangen du hører på viser seg å handle om noe annet enn lykkelig kjærlighet. Hva gjør du da?

Det er sant det hun sier. Hun med stjerner i hendene. Hun jeg kunne skrevet mye mer om. Det er sant det hun sier om at man skal sette pris på de tingene man får. For når gav du din beste venn en klem sist? Og kanskje er jeg ikke alltid like flink til å vise at jeg setter pris på det jeg har, eller det jeg får. Kanskje er jeg for flink til å notere de dårlige dagene, og glemmer å skrive opp de fine.

Det skulle fulgt med en forklaring. Så hadde jeg visst. Det er rart hvordan jeg måtte se det på tv før jeg klarte å sette pris på det. Hvordan jeg måtte søke det opp og lese om det før jeg visste hva det egentlig var. Og jeg setter mer pris på det nå enn før. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt det til deg. Jeg vil bare at du skal vite at jeg setter pris på gaven. Og jeg vil du skal vite at jeg er glad i deg.