Hold meg, for faen

Jeg husker ikke hva jeg sa i minuttene før. Hvorfor det ble som det ble. Ei heller husker jeg hva han sa. Men han hadde ikke gjort noe galt. Det var bare jeg som ikke likte verden. Igjen. Med tårer i øynene løp jeg ut døra, bort fra skolen, nedover den ene veien og til venstre i krysset. Hjertet banket så fort at jeg et øyeblikk lurte på om alle rundt meg kunne høre det, men jeg stoppet ikke. Jeg løp videre. Over veien, over trikkeskinnene, forbi damene med barnevogner og handleposer. Med blodsmak i munnen løp jeg på rødt. Og jeg fortsatte mot parken.

Jeg visste jeg ikke kunne løpe for alltid. Jeg har ingen superkrefter. Jeg kan ikke løpe langt eller fort. Og før eller senere ville jeg falle sammen på bakken og hive etter pusten. Jeg hadde løpt langt på ganske kort tid. Nesten hele Hegdehaugsveien, for å være nøyaktig. Og så befant jeg meg altså i Slottsparken med tårer, snørr og røde kinn og lurte på hvorfor himmelen hadde bestemt seg for å falle ned i hodet på meg akkurat i dag. Hvorfor ingenting funket. For i dag skulle ha vært en fin dag. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv da jeg våknet den morgenen.

Men så stod han der, andpusten, og sa jeg ikke fikk løpe mer. Jeg fikk ikke stikke av igjen. “Hva er det du vil?“, spurte han. “Hold meg, for faen“, var alt jeg klarte å få frem der jeg stod med tårene rennende nedover kinnene, et hjerte som fortsatt banket alt for fort og to ben som ikke visste om de skulle stå stille eller løpe videre. Og han holdt hardt rundt meg og sa at alt kom til å gå bra. Vi ble stående sånn lenge. Stående midt i parken, midt i byen, og dele musikken hans. De fine sangene som betyr mye for ham. De fine sangene som betyr mye for meg.

Det er noen år siden den dagen. Siden den dagen han og jeg stod der i parken og holdt rundt hverandre. Jeg er voksen nå. Jeg skal klare meg selv. Jeg skal kunne vanne plantene mine selv, rydde på kjøkkenet mitt selv, betale regningene selv. Og jeg gjør alt det. Jeg skal kunne ta ansvar for meg selv. For hvis jeg faller er det ikke alltid noen som kan ta meg imot. Men ikke knus meg. Ikke si du ikke kan være her hele tiden. Jeg vet det godt. Men det er ikke det jeg trenger akkurat nå. Bare hold meg, for faen.