Neste stopp

Jeg sitter ved vinduet, føttene på kanten av setet foran, og ser ut. Fjellene, husene, åkrene. Det er en fin utsikt. Det er det. Nå og da lager toget en høy pipelyd samtidig som det svinger kraftig. Ikke alle klarer å holde seg fast, noen mister balansen, noen går av på neste stopp. Så er det kanskje flere som blir dårlige av sånne turer. Jeg ser meg rundt og legger merke til alle de som smiler, alle de som ser glade ut. De tre jentene som snakker om hvor fin turen er, det kjæresteparet som holder hverandre i hendene, de to guttene som spiller kort. Og jeg smiler forsiktig til damen som spør om jeg vil ha kaffe eller te eller noe å spise på. I noen sekunder har jeg mest lyst til å spørre om en klem.

Været forandrer seg. Regnet slår mot rutene, toget kjører enda litt raskere, pipelyden blir enda litt høyere. Jeg lurer på om det bare er jeg som legger merke til det. De andre ser ut til å smile like mye som før. Det ser ikke ut som om de bryr seg noe særlig om regnet utenfor, om de krappe svingene, om farten til toget. Og jeg begynner å tro at jeg er den eneste som reiser alene. For alle de andre har noen å spise lunsj med, noen å drikke kaffe med, noen som kan passe på bagasjen når de skal en tur på toalettet eller bare sove litt. Jeg vet ikke hvor lenge det har regnet nå. Det kan være alt fra fem minutter til fem timer. Jeg vet ikke. Tiden går ikke fort når man ikke har det moro, når man ikke har noen å reise sammen med.

Like fort som det kom forsvinner også regnet. Og de mørke, tunge skyene blir erstattet av en klar, fin og blå himmel. Jeg trykker nesa mot vindusruten for å se enda litt mer, for å kjenne varmen fra sola, kjenne hvor godt det nyklipte gresset lukter. Jeg merker ikke noe til pipelydene fra toget, og tar jeg ikke feil kjører vi med konstant hastighet nå. Rett frem uten stopp og hindringer. Det er sånn jeg liker det. Det føles så lett. Nesten som å fly. Det er nesten som om jeg har vinger. Jeg lener meg tilbake i setet, finner frem spilleren min og setter på den sangen som alltid får meg til å smile, den sangen som får meg til å føle at jeg kan vinne verden.

Jeg tar meg selv i å tenke på den gutten som gjør så mye på impuls. Han som pakker på et kvarter, kjører til toget på et kvarter, er hos meg noen timer senere. Jeg er ikke sånn. Jeg liker å planlegge, jeg liker å vite, jeg liker å være sikker. Kanskje skulle jeg leve litt, gjøre en tabbe, gå av på et nytt stopp. Men hva om det betyr at jeg må betale mye mer for en ny togbillett og kjøre en lang omvei? Hva om jeg ikke ser noe til den fine, blå himmel på hele turen? Hva om det går så fort og rister så kraftig at jeg må lukke øynene og klamre meg til setet og bare håpe at alt går bra? Kanskje vil det være best om jeg bare blir sittende til jeg er der jeg skal være.