February 2008

You are currently browsing the monthly archive for February 2008.

Crash and burn

And then I crash and burn. Det går opp og ned. Ett steg frem, to tilbake. Det er slag i magen, slag i ansiktet og kanskje et stikk i ryggen også. Jeg får høre a, men aldri b. Jeg skjønner ingen verdens ting, og jeg vet ikke om jeg orker å bry meg stort mer. I’m caught in a one way street. Jeg skulle virkelig ønske du var her. Jeg skulle ønske du var her for å løfte meg opp igjen, for å hindre meg fra å falle så hardt.

Jeg liker ikke å bli overkjørt. Jeg liker ikke å føle at jeg må forsvare meg når jeg ikke føler jeg har sagt noe dumt, i alle fall ikke når jeg ikke vet hva jeg skal ha sagt. Jeg liker ikke å være sint, ensom, lei meg og redd. When a loyal friend is hard to find. Jeg er nok ikke alene om det, men jeg skulle fortsatt ønske du var her for å løfte meg opp igjen, at du var her for å hindre meg fra å falle så hardt.

Jeg ligger på knærne og leter etter de siste bitene i puslespillet mitt. Jeg vet ikke hvor de passer inn. Jeg vet ikke hva de handler om. Men jeg synes jeg har krabbet lenge nok. Because there has always been heartache and pain. And when it’s over I’ll breathe again. Det er på tide å komme seg tilbake i spillet. Være litt flinkere, gjøre litt mer, skrive litt mer, smile litt mer. Jeg skulle bare ønske du var her.

Hold meg, for faen

Jeg husker ikke hva jeg sa i minuttene før. Hvorfor det ble som det ble. Ei heller husker jeg hva han sa. Men han hadde ikke gjort noe galt. Det var bare jeg som ikke likte verden. Igjen. Med tårer i øynene løp jeg ut døra, bort fra skolen, nedover den ene veien og til venstre i krysset. Hjertet banket så fort at jeg et øyeblikk lurte på om alle rundt meg kunne høre det, men jeg stoppet ikke. Jeg løp videre. Over veien, over trikkeskinnene, forbi damene med barnevogner og handleposer. Med blodsmak i munnen løp jeg på rødt. Og jeg fortsatte mot parken.

Jeg visste jeg ikke kunne løpe for alltid. Jeg har ingen superkrefter. Jeg kan ikke løpe langt eller fort. Og før eller senere ville jeg falle sammen på bakken og hive etter pusten. Jeg hadde løpt langt på ganske kort tid. Nesten hele Hegdehaugsveien, for å være nøyaktig. Og så befant jeg meg altså i Slottsparken med tårer, snørr og røde kinn og lurte på hvorfor himmelen hadde bestemt seg for å falle ned i hodet på meg akkurat i dag. Hvorfor ingenting funket. For i dag skulle ha vært en fin dag. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv da jeg våknet den morgenen.

Men så stod han der, andpusten, og sa jeg ikke fikk løpe mer. Jeg fikk ikke stikke av igjen. “Hva er det du vil?“, spurte han. “Hold meg, for faen“, var alt jeg klarte å få frem der jeg stod med tårene rennende nedover kinnene, et hjerte som fortsatt banket alt for fort og to ben som ikke visste om de skulle stå stille eller løpe videre. Og han holdt hardt rundt meg og sa at alt kom til å gå bra. Vi ble stående sånn lenge. Stående midt i parken, midt i byen, og dele musikken hans. De fine sangene som betyr mye for ham. De fine sangene som betyr mye for meg.

Det er noen år siden den dagen. Siden den dagen han og jeg stod der i parken og holdt rundt hverandre. Jeg er voksen nå. Jeg skal klare meg selv. Jeg skal kunne vanne plantene mine selv, rydde på kjøkkenet mitt selv, betale regningene selv. Og jeg gjør alt det. Jeg skal kunne ta ansvar for meg selv. For hvis jeg faller er det ikke alltid noen som kan ta meg imot. Men ikke knus meg. Ikke si du ikke kan være her hele tiden. Jeg vet det godt. Men det er ikke det jeg trenger akkurat nå. Bare hold meg, for faen.

Neste stopp

Jeg sitter ved vinduet, føttene på kanten av setet foran, og ser ut. Fjellene, husene, åkrene. Det er en fin utsikt. Det er det. Nå og da lager toget en høy pipelyd samtidig som det svinger kraftig. Ikke alle klarer å holde seg fast, noen mister balansen, noen går av på neste stopp. Så er det kanskje flere som blir dårlige av sånne turer. Jeg ser meg rundt og legger merke til alle de som smiler, alle de som ser glade ut. De tre jentene som snakker om hvor fin turen er, det kjæresteparet som holder hverandre i hendene, de to guttene som spiller kort. Og jeg smiler forsiktig til damen som spør om jeg vil ha kaffe eller te eller noe å spise på. I noen sekunder har jeg mest lyst til å spørre om en klem.

Været forandrer seg. Regnet slår mot rutene, toget kjører enda litt raskere, pipelyden blir enda litt høyere. Jeg lurer på om det bare er jeg som legger merke til det. De andre ser ut til å smile like mye som før. Det ser ikke ut som om de bryr seg noe særlig om regnet utenfor, om de krappe svingene, om farten til toget. Og jeg begynner å tro at jeg er den eneste som reiser alene. For alle de andre har noen å spise lunsj med, noen å drikke kaffe med, noen som kan passe på bagasjen når de skal en tur på toalettet eller bare sove litt. Jeg vet ikke hvor lenge det har regnet nå. Det kan være alt fra fem minutter til fem timer. Jeg vet ikke. Tiden går ikke fort når man ikke har det moro, når man ikke har noen å reise sammen med.

Like fort som det kom forsvinner også regnet. Og de mørke, tunge skyene blir erstattet av en klar, fin og blå himmel. Jeg trykker nesa mot vindusruten for å se enda litt mer, for å kjenne varmen fra sola, kjenne hvor godt det nyklipte gresset lukter. Jeg merker ikke noe til pipelydene fra toget, og tar jeg ikke feil kjører vi med konstant hastighet nå. Rett frem uten stopp og hindringer. Det er sånn jeg liker det. Det føles så lett. Nesten som å fly. Det er nesten som om jeg har vinger. Jeg lener meg tilbake i setet, finner frem spilleren min og setter på den sangen som alltid får meg til å smile, den sangen som får meg til å føle at jeg kan vinne verden.

Jeg tar meg selv i å tenke på den gutten som gjør så mye på impuls. Han som pakker på et kvarter, kjører til toget på et kvarter, er hos meg noen timer senere. Jeg er ikke sånn. Jeg liker å planlegge, jeg liker å vite, jeg liker å være sikker. Kanskje skulle jeg leve litt, gjøre en tabbe, gå av på et nytt stopp. Men hva om det betyr at jeg må betale mye mer for en ny togbillett og kjøre en lang omvei? Hva om jeg ikke ser noe til den fine, blå himmel på hele turen? Hva om det går så fort og rister så kraftig at jeg må lukke øynene og klamre meg til setet og bare håpe at alt går bra? Kanskje vil det være best om jeg bare blir sittende til jeg er der jeg skal være.

Jeg kan hvis jeg vil

Hun vet hun må mase litt. Hun vet jeg garantert sier ja bare hun maser nok. Jeg liker at hun ikke gir seg så lett. Hun tar meg med og gir meg en klem og lar meg fortelle om den søte gutten i Oslo. Og jeg kjøper både en og to og tre øl til henne og hører på når hun forteller om den fine gutten som holder henne i hånda på vei hjem. Den fine gutten som kryper tett inntil henne i senga. Jeg hører på når hun forteller om brevet hun skrev og jeg kommer med forslag når hun vil overraske ham på akkurat denne dagen. Hun sier jeg er flink til å overraske. Hun sier jeg kan hvis jeg vil.

Det er han jeg ikke har møtt før, men som vet hvem jeg er. Han som ber meg om å smile pent før han tar et bilde. Han som tror at jeg ikke kan kapre førsteplassen på en av de mange listene han har. Og når vi går over den snødekte plassen foran kirken sier han at jeg er lett å like. Så spør han om hvorfor jeg ikke har kjæreste. Jeg svarer ikke. Men smiler, det gjør jeg. Ved lyskrysset gir han meg en klem og jeg ber han hilse til kjæresten som jeg ikke har møtt. Og så tenker jeg på det jeg en gang sa. At jeg er hun du vil ha. At jeg kan vinne hvis jeg vil.

Jeg tar kontakt og sier at jeg trenger litt hjelp. Jeg sier jeg har noen spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Og han sier det jeg vil høre. At det går bra. At verden ikke kommer til å falle sammen med det første. Han sier at jeg må belønne meg selv når jeg er flink. At jeg kan sette meg i boblebadet helt til jeg ser ut som en sviske. Han sier at han kan gi meg en klem hvis jeg trenger det, eller tuppe meg bak hvis det er det som mangler. Han gir meg tips og kommer med fine forslag. Og han forteller at han er ledig nesten hele tiden. Til slutt smiler han og sier at han vet jeg kan hvis jeg vil.

Hvem er du?

Det finnes de som kjenner meg godt. De som har kjent meg i noen år. De som vet om de fleste spøkelsene i skapet, om oppturene og nedturene. De som har fått en telefon midt på natta fordi jeg har hatt mareritt og de som har fått en telefon midt på dagen fordi jeg har vært kjempeglad og trengte noen å fortelle det til. Det er de som ikke trenger å spørre hva som er galt, for de ser det med en gang. Det er de som vet at jeg er meg.

Det finnes de som kjenner meg litt mindre godt. De som ikke har kjent meg så lenge. Kanskje har de nettopp møtt meg. De som får vite om spøkelsene litt etter litt. De som nesten bare får vite om oppturene. De jeg ringer til når jeg er glad, men som jeg unngår å snakke med når hele verden faller sammen. Det er de jeg bruker tid på å bli trygg på. Det er de som tror på det jeg sier. Det er de som tar meg for den jeg er.

Det finnes de som ikke kjenner meg i det hele tatt. De som er for raske med å dømme andre. De som ikke bruker litt tid på å leke detektiv. Det er de som ikke spør, men bare konkluderer. Som vrir på ting for at det skal bli bra. Som bare legger merke til det som passer best med den ferdige konklusjonen. Det er de som ikke sier hei, selv om det kanskje hadde vært det beste. Så kunne jeg sagt hei tilbake, og vi kunne blitt kjent. Det er de som tror de vet.

Live like you mean it

I dag blir jeg ett år eldre. På lørdag ble det feiret. Vi startet med middag og jeg kom inn gratis på byens beste utested. Det var fine venninner som gav meg pakker og klemmer og drinker jeg ville ha. Det var tim og godteri og penger og morsomme kort. Og den søte gutten i Oslo som fikset rom og cola over telefon. Det var breakfast at Tiffany’s og jenta med ring på fingeren som sa jeg var den mest stødige personen i hele lokalet.

Du vet. Heaven is a place on earth. Og det er noe utrolig fint med gutter i skjorte og penbukser som kan danse. Og det er noe med de guttene som kommer bort til deg og forteller deg hvor søt du er. Og de som gratulerer med dagen når de fine venninnene kommer med rosa donut fra 7-11 med kakelys på toppen. Dancing on the air it feels so good. Det er noe med de som danser robotdansen til sånne sanger. Og det er noe med de som lar jentene få snike i dokøen.

Jeg gjør ikke annet enn å smile hele kvelden. Og jeg sier ikke nei når hun tar meg i hånda og drar meg med ut på dansegulvet for andre gang. På vei hjem bryter vi loven når jeg ligger i fanget til tre jenter i baksetet på en bil. Men jeg skal ikke langt. Bare over brua. Jeg tenker som så at det ble en fin kveld, og det er fint med gutter som sender postkort med et stort smilefjes på. For noen ganger trenger man bare et smil.

Savner du boxeren din?

I et hjørne på badet har det i lengre tid ligget en grå boxer med røde striper. Jeg har ikke rørt den, ei heller sagt noe til mine kjære samboere. Etter en ukes tid ble det klart at boxeren ikke kom til å bli savnet med det første. Så da tok jeg den. Jeg liker ikke å stjele, og nettopp derfor vil jeg gi eieren en sjanse til å ta tilbake undertøyet sitt.

Jeg har lært at det å vaske klær når man er bakfull kan by på flere problemer enn man ønsker. For det første kan man få vaskepulver i øyet, og det er ikke spesielt behagelig. For det andre kan man glemme å ta ut papir fra en jakkelomme, og det er ikke morsomt å oppdage etter at klærne er vasket. Men boxeren er ren, lukter godt og nå også helt fri for papirbiter.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hva jeg skulle gjøre når den var tørr. Først vurderte jeg å ta den på meg og gå noen runder i leiligheten, i håp om at eieren ville si noe. Dette var en idé jeg slo fra meg etter en kort prat med den søte jenta som kjøpte bolle til meg. Jeg må si at jeg er ganske fornøyd med det som til slutt ble løsningen på problemet.

Jeg har ryddet bort glass og tallerkener fra stuebordet, vasket og tørket. Nå er det helt fint og rent. Og midt på bordet har jeg så lagt denne grå boxeren med røde striper. Jeg regner med at den i alle fall blir sett nå som kjøkkenet er flyttet tilbake på plass. Ved siden av boxeren ligger det en lapp med “Savner du boxeren din? PS: den er nyvasket” på. Jeg lurer på hvor lenge den blir liggende der.