Med hodet over vannet

Det er viktig å puste ut på vei opp, sa han lavt da han stod lent inntil veggen og holdt rundt meg. Jeg har lært at det også er viktig å ta det med ro. Det er det jeg gjør. Jeg tar ett skritt av gangen.

Jeg hopper over de to siste trappetrinnene på vei ut, tar en titt opp på himmelen og smiler for meg selv. Snart er byen hvit som en sukkerbit. Men enn så lenge ser jeg bare skitten snø. Og jeg tenker at han hadde rett.

Og så sitter jeg på rommet til den fine jenta i det grå huset med den blå porten. Vi drikker te og spiser kjeks. Og jeg forteller. Jeg forteller akkurat nok til at hun forstår, men ikke nok til at hun vet. Jeg tar ett skritt av gangen.

Han er her fortsatt. Det er jeg og. Vi har hodet over vannet og vi tar ett skritt av gangen. Smil mot smil. For man blir syk hvis man ikke puster ut på vei opp.