January 2008

Noen ganger trenger jeg bare et smil før alt ordner seg igjen. Andre ganger trenger jeg vafler med bringebærsyltetøy på i tillegg. Smilet sitter på, og denne gangen er det ikke falskt. Noen ganger trenger jeg bare en fin gutt som forteller meg hvor søt jeg er. Hey girl, you are beautiful. Andre ganger holder det med en klem eller to. Og jeg får så mange jeg vil ha.

Den fine gutten tegnet smilefjes på skoene mine. De sitter fortsatt på. Jeg liker å ha noe som får meg til å smile de dagene alt er feil, de dagene bussen er forsinket, de dagene jeg savner noen. Jeg liker å ha noe som får meg til å smile enda litt mer de dagene alt går bra, de dagene jeg ikke trenger å vente på bussen, de dagene jeg får en klem av noen jeg er glad i.

Det gjør ikke noe at det ikke står så mye på CV-en min. Det gjør ikke noe at jeg ikke har kommet så langt med utdannelsen min. Det gjør ikke noe at jeg stryker i fagene mine. For de vil ha meg allikevel. De ringer og lurer på hva jeg kan. De ringer og spør om jeg kan forklare noe, om jeg kan holde kurs, om jeg kan lære bort. De ringer og spør om jeg kan det ene og det andre.

Det er dager der alt går så bra at jeg lurer på om noe er galt. Dager der jeg går på fin restaurant med veldig godt selskap, kommer hjem med et stort smil om munnen og får enda et jobbtilbud. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si når de de ringer og spør om jeg vil reise til New York i tre måneder. Jeg har ikke lengre bena godt plantet på jorda, og alt jeg kan gjøre nå er å håpe at det ikke går i vasken.

Det er mye jeg burde ha gjort. Jeg burde ha vasket rommet og ikke bare dyttet støvet under senga. Jeg burde ha handlet inn mat og ikke bare spist en pakke med kjeks til frokost, ristet brød med smør til lunsj og en liten pizza til middag. Jeg burde ha lagt meg til riktig tid og ikke bare sovet forbi forelesningen jeg lovte henne å være på. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke holdt løftet mitt. Dårlig samvittighet for at jeg ikke møtte henne på toppen av bakken klokken ti.

Det er mye jeg har lyst til å gjøre. Men jeg orker ikke. Jeg skulle likt å vite hvorfor. Kanskje er det på grunn av den fine gutten som ber meg holde meg unna. Eller kanskje er det på grunn av den søte gutten som er her, men sier han helst skulle vært et annet sted. Kanskje er det fordi den fine gutten gir meg en klem og ler av vitsene mine. Eller at den søte gutten sier han smiler når jeg sender en melding. Eller kanskje går det lengre tilbake og best kan forklares med fire ord og ett punktum.

Jeg trenger å høre deg si det. Jeg trenger å høre at det går bra til slutt. At det ordner seg. Jeg trenger en klem. Jeg trenger å høre at jeg kan hvis jeg vil, at jeg er flink. Jeg trenger at alt ordner seg. Helst i løpet av fem minutter. Jeg trenger å gjøre de tingene jeg har lyst til å gjøre. Jeg trenger å gjøre de tingene jeg må gjøre. Jeg trenger smilet mitt og den følelsen av å være best i hele verden. For det er jeg. Når jeg vil. Hvis jeg vil.

Jeg har blitt stor og flyttet for meg selv. Fra og med i dag finnes jeg akkurat her.

Og det er fint å se deg igjen.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om en søt gutt, fine øyne og myke kyss. Om hvordan te med smak av eple og kanel kan være et ganske bra substitutt for kos, og om hvordan jeg stadig drømmer om mer enn jeg kan få.

Men istedenfor lager jeg lister. Jeg lager lister over hva jeg vil ha, hva jeg ønsker meg til bursdag, og hva jeg vet jeg ikke kan få. Den siste krøller jeg sammen og kaster mot papirkurven. Jeg bommer med en halv meter.

Folk sender for lite brev, sa han. Og det kan jeg si meg enig i. Det er også derfor brev står på ønskelisten min. Det er ingen rangert liste. På samme ark finnes mixtape fra en søt jente, en signert bok fra verdens tøffeste person, kort, bilder og dikt.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om en fin gutt, bekymrede øyne og gode klemmer. Om det å være lei seg, om å være sint. Om hvordan det føles å si ting man egentlig ikke mener, om å håpe at han ikke mente alt det han sa heller.

Men istedenfor lukker jeg øynene og tar det med ro. Jeg tar ett skritt av gangen. Jeg prøver å smile når jeg våkner, jeg er på forelesninger og tar notater, jeg går til byen og kjøper en bok. Alt blir bra til slutt.

Et sted mellom høye stemmer, tårer og stillhet spurte han om gaven fortsatt gjelder. Det gjør den selvfølgelig. Det står på ønskelisten min, det også. At gaven fortsatt gjelder. Og jeg håper han blir fornøyd.

Det er viktig å puste ut på vei opp, sa han lavt da han stod lent inntil veggen og holdt rundt meg. Jeg har lært at det også er viktig å ta det med ro. Det er det jeg gjør. Jeg tar ett skritt av gangen.

Jeg hopper over de to siste trappetrinnene på vei ut, tar en titt opp på himmelen og smiler for meg selv. Snart er byen hvit som en sukkerbit. Men enn så lenge ser jeg bare skitten snø. Og jeg tenker at han hadde rett.

Og så sitter jeg på rommet til den fine jenta i det grå huset med den blå porten. Vi drikker te og spiser kjeks. Og jeg forteller. Jeg forteller akkurat nok til at hun forstår, men ikke nok til at hun vet. Jeg tar ett skritt av gangen.

Han er her fortsatt. Det er jeg og. Vi har hodet over vannet og vi tar ett skritt av gangen. Smil mot smil. For man blir syk hvis man ikke puster ut på vei opp.

Det er gutten med lue, et fint smil og pene øyne. Så snurra min jord igen. Han som overrasker meg før jeg rekker å overraske ham. Han som sier jeg er bra. Du vet hvordan det er. Jeg drukner litt. Jeg hører det han sier, men jeg får ikke med meg alt. Pust inn, pust ut.

Det er hun som skriver så fint. Hun jeg aldri hadde turt å si hei til om jeg så henne på gata. Radion spelar vår sång. Det er den sangen som gjør meg glad. Det er den sangen jeg har på repeat resten av dagen. Du vet. Den sangen som gir meg gåsehud. Pust inn, pust ut.

Det er han som tar meg med på tur, viser meg utsikten og putter snø i nakken min. Och allt är som förut. Det er han som stikker av når alt blir vanskelig. Jeg er hun som løper etter. Det er han som kan smile nå. Jeg er tom for ord. Pust inn, pust ut.

Og det er meg. Det er te med smak av eple og kanel. Og såpebobler på gulvet. Men ingenting, är ingenting. Jeg glemmer meg selv. Jeg glemmer å puste. Jeg skal prøve å huske det fra nå av. Det står skrevet i boken min. På første side. Glem ikke å puste.

Sølv har aldri passet meg. Jeg har prøvd sølv før. Jeg liker det ikke. Det ser ikke pent ut. Det kler meg ikke. Det føles ikke like bra som gull. Jeg glitrer ikke på samme måte som med gull. Øynene mine skinner ikke som før, smilet blir ikke helt det samme.

Men det er litt fint. Det er derfor jeg tar imot. Fordi det å skinne litt er bedre enn ikke å skinne i det hele tatt. Fordi hvitt er bedre enn svart. Fordi å smile litt føles bedre enn ikke å smile i det hele tatt.

I get the tinglies in a silly place.

Det føles litt bra. Å skinne litt. Å smile litt. Litt bra. Fordi sommerfuglene i magen egentlig er litt koselige. Det er fint å ha de der igjen. Fint å vite at de ikke er borte. Fint å vite at de ikke forsvinner helt.

You make me smile, please stay for a while.

Noen ganger er det best å bare lukke øynene og smile. Det er det jeg gjør. Det er akkurat det jeg gjør.

Rødvin, taco, en hånd å holde i, fine blikk, søte smil, imponerte venninner, gode klemmer, blå tenner, stjerneskudd, nyttårskyss, godzilla, sigaretter, nattmat, sneakers.

Noen ganger er det bare dumt å si for mye. Noen ganger er det best å bare lukke øynene og smile. Og det er akkurat det jeg gjør. Med stjerneskudd i hånda lukker jeg øynene og ønsker meg noe for 2008. Jeg trenger ikke si mer enn som så. Jeg håper det blir bra.