Jeg skal hjem til jul

Jeg er ikke borte. Jeg forsvinner ikke. Jeg vil skrive. Det er bare ikke så lett. Det går ikke så bra. Det er vanskelig å få ned ordene riktig når man har hatt en lang pause. En pause jeg ikke ønsket å ha i det hele tatt. Det bare ble sånn. Det tok tid før jeg fikk sagt det jeg ville si. Det jeg følte var nødvendig å si. Og nå er det vanskelig å finne riktig ord, få setningene til å henge sammen, få avsnittene til å virke strukturerte, få teksten til å flyte. Få det til å bli rett. Men jeg prøver. Jeg gjør det. Og det er visst snart jul.

Jeg sa jeg hadde nok å tenke på. Jeg sa jeg ikke trengte mer, men det viste seg at jeg skulle få mer enn hva jeg kunne håndtere alene. Det var alt annet enn morsomt. Det var mareritt hver natt to uker på rad, det var røde øyne, en trist stemme og tårer nedover kinnene i dusjen hver morgen. Men plutselig fikk jeg en invitasjon som gjorde alt litt bedre. En invitasjon jeg ikke hadde mulighet til å takke ja til, men det gjorde ikke noe. Det at jeg fikk en invitasjon var det beste. At han tok seg litt tid, skrev en mail og sendte den avgårde. Det er koselig, det.

Jeg lurer på hvorfor jeg er så nysgjerrig. Hvordan liker han kaffen sin? Rød- eller hvitvin? Pinneis eller is med kjeks? Og spørsmålene som kommer i retur får meg til å smile. Jeg lurer på om han smiler også. Jeg lurer på om jeg gjør han nysgjerrig. Alt blir litt bakvendt. Hemmeligheter jeg ikke forteller noen før de kjenner meg godt er hemmeligheter han allerede vet. Helt vanlige ting som at jeg synes fly er kjempetøft, at det å stå på skøyter er koselig og at jeg har lyst til å lage snøengler er sånt han finner ut av etter hvert.

Jeg tar meg selv i å smile når jeg våkner til en ny melding. En ny melding og enda et spørsmål. Jeg begynner å lure på litt mer. Og etter en stund kommer en invitasjon til. Akkurat det jeg hadde håpet på. Det er visst fest og han sier han vil ha meg med. Jeg liker det sånn. Det trenger ikke å være et spørsmål. Han sier han har lyst til å ta meg med på fest. Og bare det får meg til å smile. Bare det gjør dagen enda litt bedre. Da er det ikke så farlig hvordan eksamen gikk, at jeg har litt dårlig tid og at oppvasken min kjøkkenet bare blir større og større.

Det slår meg at jeg ikke har vært i Oslo på ett år. Det er sikkert ikke mye som har forandret seg. Jeg prøver å tenke ut hva jeg skal gjøre når jeg først er der. Hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg vil gå tur på St. Hanshaugen. Jeg vil holde noen i hånda, jeg vil lage snøengler, jeg vil kjøpe julegaver. Jeg vil drikke kaffe med ei god venninne, jeg vil se film, jeg vil ha en klem. Jeg vil ta bilder. Og jeg har mange ideer allerede. Jeg bare håper jeg får det til. Jeg skal hjem til jul. Og jeg håper det blir bra.