December 2007

Eskil tagget meg her om dagen. Det betyr at jeg nå skal fortelle fem ting om min barndom. I motsetning til en del andre har jeg ingen bilder å komme med, men det blir nok bra uansett.

Jeg fikk en litt brå start på livet da jeg ville ut av mammas mage litt tidligere enn planlagt. Med hele 770g på kroppen ble jeg liggende i kuvøse og fikk mat gjennom en sonde. Nå og da lagde jeg litt ekstra liv på avdelingen ved å få diverse maskiner rundt meg til å pipe. Jeg tror ikke mine foreldre satte så stor pris på det, men jeg ser for meg at jeg hadde det fryktelig moro. Litt liten og svak, men det gikk jo bra til slutt. Det gjør alltid det.

Jeg har aldri vært veldig jentete av meg. Jeg hadde hverken Barbie eller Ken, men en veldig stor bilbane i stua. I barnehagen hadde jeg riktignok rosa briller, men for å veie opp for dette hadde jeg guttekort hår. Min aller beste venn het Erik, men han flyttet til Ålesund. Jeg skulle gjøre det alle guttene gjorde, noe som til slutt endte opp med en natt på barneavdelingen til Ullevål universitetssykehus, to armer i gips og en sommerferie uten bading.

Takket være Donald Duck med venner kunne jeg lese og skrive før jeg begynte på barneskolen. Jeg ble stemplet som skolelys og fikk høre at jeg skrev voksent. I løpet av de neste syv årene leste jeg veldig mange bøker. Jeg leverte en bokanmeldelse for hver eneste en, og hvert år fikk jeg diplom fordi jeg var den som hadde lest flest bøker på hele skolen. Nesten hvert år, i alle fall. Det siste året ble jeg slått av en blind jente som var tre år yngre enn meg.

Hver eneste sommer har pappa tatt med alle barna til utlandet. Jeg lyver ikke når jeg sier at det i snitt har vært ett nytt land hvert år. Men det jeg husker best er den sommeren vi besøkte ei venninne av pappa i hennes sommerhus litt sør for Oslo. Det var den sommeren jeg satt på bryggekanten og dinglet med bena i vannet, løp barbent gjennom gresset (noe jeg egentlig ikke kan fordra) og spiste ristet brød med bringebærsyltetøy til frokost hver dag.

Å se på julenøtter var tidligere en slags tradisjon for pappa og meg. Hver jul satt vi benket i sofaen med penn, papir, et atlas og en stor sjokoladeplate. Den gang var oppgavene vanskelige og man fikk en tusenlapp hvis man vant. Til min store skuffelse skulle man i år frem til blant annet hovedstaden i Estland (som Roald Øyen selv sa), og vinneren ville få en kaffekopp med krusseduller på, tegnet av Jon Almaas.

Og med dette sender jeg ballen videre til thomas, challabe, binka og HvaHunSa.

Jeg har brukt fryktelig mye tid på å tenke på hvordan julen ville bli. Litt for mye tid på å bekymre meg og være nervøs. Litt for mye tid på å tenke på usannsynlige ting. Men nå som jeg sitter i sofaen hjemme hos mamma og spiser brente mandler og marsipan og sjokolade, så har jeg en følelse av at det helt sikkert blir koselig i år også. Og jeg har handlet noe jeg ikke har funnet hittil i år, nemlig riktig type julebrus. Jeg har tre flasker i kjøleskapet og to til på verandaen. Et eller annet sted har jeg også en pakke med røkelse og en julegave til min lillesøster.

Det skal ikke så mye til for å gjøre meg glad. Jeg blir glad hvis jeg kan gjøre noen nysgjerrig. Men jeg liker nok best at noen gjør meg nysgjerrig. Jeg liker å bli overrasket. Og overrasket blir jeg når jeg ser at det ligger snø på bakken i Oslo. Det knirker fint under skoene når jeg løper bortover veien for å rekke banen ned til sentrum. Og ved fontenen på Nationaltheatret møter jeg en søt gutt. Og kvelden blir veldig koselig. Det er rødvin og film, fine sanger og en snøkrystall.

Jeg finner ut at det er lett å føle seg litt dum når man misforstår en situasjon. Jeg fikk ikke med meg hele historien og hadde ikke lyst til å spørre om det heller. Det er ikke alltid like enkelt, det vet jeg jo selv. Og jeg er glad for at alt er bra igjen nå. Jeg smiler fortsatt av fine meldinger, og jeg er fortsatt nysgjerrig. Jeg merker at jeg svarer på meldinger i søvne, og jeg har ikke lengre mareritt. Jeg har ideer som kanskje er dumme og tåpelige. Sånne ideer som jeg bare burde holde for meg selv. I alle fall en stund til.

Jeg kjøper gaver til meg selv. Sånne gaver som får meg til å huske på fine ting. Fine minner. Og mens kveldens tredje julecd spilles av i stua sitter jeg i et hjørne av sofaen og skriver på nok en erotisk novelle. Ideen har jeg hatt en stund, men jeg har ikke hatt tid til å skrive den ned. Og jeg innser at jeg trenger en liten notatblokk jeg kan ha med meg rundt omkring. En sånn en som er litt mer holdbar enn en skriveblokk fra Ark. Og en kulepenn, selvsagt. Jeg merker at det å gå rundt i sentrum i noen timer er fryktelig slitsomt, og dessuten er jeg støl i magen.

I morgen skal jeg ta bilder. Jeg skal ta bilder av snø på bakken, snø på trærne, snø på benken like ved fotballbanen. Jeg skal se om den veggen jeg malte da jeg gikk i 7. klasse fortsatt er der. Og gjør den det skal jeg ta bilde av den også. Jeg skal finne frem julekurvene jeg lagde da jeg var yngre, julenissene jeg sydde for noen år siden og englene jeg lagde i fjor. Og jeg skal spise enda mer brente mandler og marsipan og sjokolade. Helst alt på en gang.

Jeg er ikke borte. Jeg forsvinner ikke. Jeg vil skrive. Det er bare ikke så lett. Det går ikke så bra. Det er vanskelig å få ned ordene riktig når man har hatt en lang pause. En pause jeg ikke ønsket å ha i det hele tatt. Det bare ble sånn. Det tok tid før jeg fikk sagt det jeg ville si. Det jeg følte var nødvendig å si. Og nå er det vanskelig å finne riktig ord, få setningene til å henge sammen, få avsnittene til å virke strukturerte, få teksten til å flyte. Få det til å bli rett. Men jeg prøver. Jeg gjør det. Og det er visst snart jul.

Jeg sa jeg hadde nok å tenke på. Jeg sa jeg ikke trengte mer, men det viste seg at jeg skulle få mer enn hva jeg kunne håndtere alene. Det var alt annet enn morsomt. Det var mareritt hver natt to uker på rad, det var røde øyne, en trist stemme og tårer nedover kinnene i dusjen hver morgen. Men plutselig fikk jeg en invitasjon som gjorde alt litt bedre. En invitasjon jeg ikke hadde mulighet til å takke ja til, men det gjorde ikke noe. Det at jeg fikk en invitasjon var det beste. At han tok seg litt tid, skrev en mail og sendte den avgårde. Det er koselig, det.

Jeg lurer på hvorfor jeg er så nysgjerrig. Hvordan liker han kaffen sin? Rød- eller hvitvin? Pinneis eller is med kjeks? Og spørsmålene som kommer i retur får meg til å smile. Jeg lurer på om han smiler også. Jeg lurer på om jeg gjør han nysgjerrig. Alt blir litt bakvendt. Hemmeligheter jeg ikke forteller noen før de kjenner meg godt er hemmeligheter han allerede vet. Helt vanlige ting som at jeg synes fly er kjempetøft, at det å stå på skøyter er koselig og at jeg har lyst til å lage snøengler er sånt han finner ut av etter hvert.

Jeg tar meg selv i å smile når jeg våkner til en ny melding. En ny melding og enda et spørsmål. Jeg begynner å lure på litt mer. Og etter en stund kommer en invitasjon til. Akkurat det jeg hadde håpet på. Det er visst fest og han sier han vil ha meg med. Jeg liker det sånn. Det trenger ikke å være et spørsmål. Han sier han har lyst til å ta meg med på fest. Og bare det får meg til å smile. Bare det gjør dagen enda litt bedre. Da er det ikke så farlig hvordan eksamen gikk, at jeg har litt dårlig tid og at oppvasken min kjøkkenet bare blir større og større.

Det slår meg at jeg ikke har vært i Oslo på ett år. Det er sikkert ikke mye som har forandret seg. Jeg prøver å tenke ut hva jeg skal gjøre når jeg først er der. Hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg vil gå tur på St. Hanshaugen. Jeg vil holde noen i hånda, jeg vil lage snøengler, jeg vil kjøpe julegaver. Jeg vil drikke kaffe med ei god venninne, jeg vil se film, jeg vil ha en klem. Jeg vil ta bilder. Og jeg har mange ideer allerede. Jeg bare håper jeg får det til. Jeg skal hjem til jul. Og jeg håper det blir bra.