På denne tiden av året

Det er den tiden av året igjen. Den tiden der jeg ikke gjør så mye annet enn å lese. Der jeg er glad og trist og nervøs nesten samtidig. Det er den tiden der jeg spiser tre muffins til lunsj og en pizza til middag. Jeg føler meg flink. Jeg leser side etter side og ligger foran folk jeg kjenner. Kanskje går det bra denne gangen også. Kanskje trenger jeg ikke være redd for lånekassen mer. Kanskje kan jeg dytte de gule arkene ned i sekken og gi fra meg de hvite arkene med et smil om munnen.

Det er den tiden av året der jeg ikke vil ha så mye å tenke på. Jeg har nok. Men jeg sårer noen. Og plutselig får jeg litt mer ansvar. Litt mer å tenke på. Litt mer å gjøre. Jeg ringer folk og skriver mailer. Jeg planlegger og noterer. Og jeg leser. Når jeg ringer pappa har han akkurat gått ut av en taxi i Belgia og har ikke tid til å snakke med meg. Og dagen etter går jeg gråtende hjem, får snø i skoene og mister følelsen i den ene fingeren. Det tok litt tid, men det går bra nå. Og du er slettes ingen tosk.

Når jeg sitter der med oppgavene foran meg, kladdeark til høyre og en liten stabel med innføringsark til venstre, så tenker jeg på det som har skjedd siden sist. Jeg tenker på det jeg har lyst til å skrive, det jeg kunne ha skrevet, det jeg ikke kommer til å skrive. Jeg ble overrasket den kvelden du fortalte at du prøvde regel nummer 2. Jeg blir overrasket hver gang du planlegger noe. Ikke fordi jeg ikke tror du kan gjøre det bra, men fordi jeg ikke er vant til å bli overrasket. Ikke sånn. Ikke av deg. Herlig. Det er det.

Det er så absolutt ikke slike ting jeg burde tenke på. Ikke på et sånt tidspunkt. Jeg burde konsentrere meg, men av og til bytter hjernen modus og jeg tenker på hvordan jeg kan overraske deg nok en gang. Men ikke i dag. Heller ikke i morgen. Og det slår meg at jeg burde ha tatt med mer godteri sånn at det kunne se ut som om jeg gjorde noe annet enn å stirre ut i luften. Det skal jeg huske til neste uke. Jeg tygger litt på blyanten og tegner noen figurer på kladdearket. Fine figurer jeg ikke kommer til å bruke. Fine figurer som ikke har noe med spørsmålene å gjøre.

Jeg titter på oppgavene, spiser resten av sjokoladen og svarer så godt jeg kan. Multiple choice har aldri vært min favoritt. Spesielt ikke med negative poeng for feil svar. Og det føles ikke så bra å hoppe over en oppgave som teller 30%. Men jeg kan jo noe. Jeg får det til. Jeg er best, skal jeg si deg. Men at jeg ikke alltid tror på det selv er ingen hemmelighet. Jeg leverer de hvite arkene til damen foran og puster lettet ut. Og på veien hjem stikker jeg tunga ut, fanger litt snø og prøver å ikke tryne på vei ned en bratt bakke. Det er vel sånn det skal være nå. På denne tiden av året.

Emelie,
du skriver saa vakkert at selv ordinaere ting faar et magisk skjaer over seg. Og jeg? Jeg faar lyst til aa lage en kopp med gloegg, fylle en bolle med smaagodt og ringe deg for aa invitere deg til en kveld med utveksling av historier og tanker og magiske oeyeblikk.

(Men siden det ikke finnes gloegg eller smaagodt der jeg bor akkurat naa, og siden jeg ikke kjenner deg og ikke har nummeret ditt, saa faar det bli med verbal ros denne gangen!)

Ja, meget nydelig. Jeg kjenner meg i tillegg igjen, siden jeg også egentlig burde tatt kladdearkene fatt nå og forberedt meg til matteeksamen på mandag, det kommer til å gå dåååååårlig), for istedet sitter jeg og leser bloggen din. Jaja. :) Ikke det at det er noe å angre på akkurat!

oh…du er utrolig flink! Jeg har ventet lenge nå på at du skulle skrive noe igjen..:)

Det var en nydelig post! :-) Du er flink til å fange steminger synes jeg, lett å kjenne seg igjen i det du skriver også. Koselig!

Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet studenttilværelsen, og jeg er egentlig litt sjokkert over den brå overgangen fra det å ha semesteravslutninger med innleveringer og eksamener og til å ha “bare” jobb! Nå er det riktignok alltid mye å gjøre på jobb, og i perioder kan det bli ganske ekstremt. Men likevel føler jeg aldri den der ekstremt intense tida som en eksamensperiode er!

Så fin blogg :) Smil og blomster

Vakkert, som alltid. Dette har på kort tid blitt kosebloggen min. :o)

…men hvor ble du av? Jeg haaper ikke tastaturet ditt doede. Du er savnet, du og innleggene dine:)

Enig med Alter Ego!!

hvor er du, hvor er du?