Regel nummer 2

Jeg prøver å ikke tenke for mye, prøver å ikke legge for mye i ting. Jeg lyver aldri. Jeg hadde ingen plan, ingen overraskelse, ingen hemmelighet. Da jeg sa det i går var det sant. Alt jeg egentlig ville ha var litt tid. Men sier jeg det igjen i dag, så lyver jeg. Nå har jeg en plan. Jeg vet du liker å bli overrasket. Jeg vet du liker at jeg gjør deg nysgjerrig. Jeg lover deg at det blir bra. Det blir best.

Jeg står der helt naken, lar vannet renne nedover ryggen min, ser på hvordan brystvortene forandrer fasong, hvordan hårene på kroppen sakte legger seg pent ned igjen. Jeg snur meg og vrir på knotten med den røde prikken på. Og sånn blir jeg stående en liten stund. Såpen renner nedover magen min, nedover lårene og de nybarberte leggene. Jeg lukker øynene og tenker på det jeg skulle ha gjort i dag. Jeg tenker på det jeg har lyst til å gjøre, men som ikke kommer til å skje. Jeg skrur litt mer på knotten med den røde prikken og ser hvordan huden blir rød av det varme vannet.

Ovnen på rommet har stått på i noen dager nå, men gulvet kjennes fortsatt kaldt mot de nakne føttene mine. Regnet hamrer mot ruta og det er såvidt jeg kan se folk som løper over parkeringsplassen og inn på butikken. Jeg kler på meg, finner frem den svarte overtrekksbuksa fra skapet og slenger den på senga. I veska ligger kameraet mitt, tre minnekort, en liten bil jeg fikk i et kinderegg, tørkepapir og votter. Jeg tenker som så at det blir koselig. Det blir bra. Jeg vet hva jeg leter etter. Jeg vet hvor jeg skal gå, jeg vet hva jeg skal ta bilde av.

Det regner. Det er nesten ingen ute. Elven er ikke fin og blå, den er skitten. Og skoene mine er fulle av gjørme. Jeg går og tenker på om jeg skal droppe overraskelsen, om jeg skal utsette den eller om jeg bare skal kjøre på. Jeg runder et hushjørne og går rett over gressplenen. Jeg ser opp på trærne og lurer på om noen har tatt de ned. Jeg lurer på om jeg er for sent ute. Men jeg er ikke det. De henger der fortsatt. Åtte røde hjerter. Jeg går rundt treet og leter etter en fin plass å stå på. Jeg ender opp midt i den dypeste vanndammen på hele plassen. Men det gjør ikke noe. Det er pent.

Jeg blir stående og titte opp på de åtte hjertene. Regndråper drypper fra jakka og ned på bakken. Jeg tenker på planen min igjen. Jeg tror jeg bare skal gjøre et forsøk. Jeg tenkte å stryke deg forsiktig i nakken, be deg om å snu deg og så gi deg en klem. Og når jeg så står der med armene rundt halsen din skal jeg klemme deg enda litt tettere og hviske noe inn i øret ditt. “I dag var en fin dag å prøve regel nummer 2 på”, skal jeg si. Og så gir jeg deg kanskje et forsiktig kyss på kinnet. Jeg vet ikke hva som skjer etter det. To menn går forbi og ser rart på meg, men det gjør ikke noe. Jeg smiler, tørker vanndråper fra kinnene mine og tar et par bilder til.