November 2007

Det er den tiden av året igjen. Den tiden der jeg ikke gjør så mye annet enn å lese. Der jeg er glad og trist og nervøs nesten samtidig. Det er den tiden der jeg spiser tre muffins til lunsj og en pizza til middag. Jeg føler meg flink. Jeg leser side etter side og ligger foran folk jeg kjenner. Kanskje går det bra denne gangen også. Kanskje trenger jeg ikke være redd for lånekassen mer. Kanskje kan jeg dytte de gule arkene ned i sekken og gi fra meg de hvite arkene med et smil om munnen.

Det er den tiden av året der jeg ikke vil ha så mye å tenke på. Jeg har nok. Men jeg sårer noen. Og plutselig får jeg litt mer ansvar. Litt mer å tenke på. Litt mer å gjøre. Jeg ringer folk og skriver mailer. Jeg planlegger og noterer. Og jeg leser. Når jeg ringer pappa har han akkurat gått ut av en taxi i Belgia og har ikke tid til å snakke med meg. Og dagen etter går jeg gråtende hjem, får snø i skoene og mister følelsen i den ene fingeren. Det tok litt tid, men det går bra nå. Og du er slettes ingen tosk.

Når jeg sitter der med oppgavene foran meg, kladdeark til høyre og en liten stabel med innføringsark til venstre, så tenker jeg på det som har skjedd siden sist. Jeg tenker på det jeg har lyst til å skrive, det jeg kunne ha skrevet, det jeg ikke kommer til å skrive. Jeg ble overrasket den kvelden du fortalte at du prøvde regel nummer 2. Jeg blir overrasket hver gang du planlegger noe. Ikke fordi jeg ikke tror du kan gjøre det bra, men fordi jeg ikke er vant til å bli overrasket. Ikke sånn. Ikke av deg. Herlig. Det er det.

Det er så absolutt ikke slike ting jeg burde tenke på. Ikke på et sånt tidspunkt. Jeg burde konsentrere meg, men av og til bytter hjernen modus og jeg tenker på hvordan jeg kan overraske deg nok en gang. Men ikke i dag. Heller ikke i morgen. Og det slår meg at jeg burde ha tatt med mer godteri sånn at det kunne se ut som om jeg gjorde noe annet enn å stirre ut i luften. Det skal jeg huske til neste uke. Jeg tygger litt på blyanten og tegner noen figurer på kladdearket. Fine figurer jeg ikke kommer til å bruke. Fine figurer som ikke har noe med spørsmålene å gjøre.

Jeg titter på oppgavene, spiser resten av sjokoladen og svarer så godt jeg kan. Multiple choice har aldri vært min favoritt. Spesielt ikke med negative poeng for feil svar. Og det føles ikke så bra å hoppe over en oppgave som teller 30%. Men jeg kan jo noe. Jeg får det til. Jeg er best, skal jeg si deg. Men at jeg ikke alltid tror på det selv er ingen hemmelighet. Jeg leverer de hvite arkene til damen foran og puster lettet ut. Og på veien hjem stikker jeg tunga ut, fanger litt snø og prøver å ikke tryne på vei ned en bratt bakke. Det er vel sånn det skal være nå. På denne tiden av året.

Jeg prøver å ikke tenke for mye, prøver å ikke legge for mye i ting. Jeg lyver aldri. Jeg hadde ingen plan, ingen overraskelse, ingen hemmelighet. Da jeg sa det i går var det sant. Alt jeg egentlig ville ha var litt tid. Men sier jeg det igjen i dag, så lyver jeg. Nå har jeg en plan. Jeg vet du liker å bli overrasket. Jeg vet du liker at jeg gjør deg nysgjerrig. Jeg lover deg at det blir bra. Det blir best.

Jeg står der helt naken, lar vannet renne nedover ryggen min, ser på hvordan brystvortene forandrer fasong, hvordan hårene på kroppen sakte legger seg pent ned igjen. Jeg snur meg og vrir på knotten med den røde prikken på. Og sånn blir jeg stående en liten stund. Såpen renner nedover magen min, nedover lårene og de nybarberte leggene. Jeg lukker øynene og tenker på det jeg skulle ha gjort i dag. Jeg tenker på det jeg har lyst til å gjøre, men som ikke kommer til å skje. Jeg skrur litt mer på knotten med den røde prikken og ser hvordan huden blir rød av det varme vannet.

Ovnen på rommet har stått på i noen dager nå, men gulvet kjennes fortsatt kaldt mot de nakne føttene mine. Regnet hamrer mot ruta og det er såvidt jeg kan se folk som løper over parkeringsplassen og inn på butikken. Jeg kler på meg, finner frem den svarte overtrekksbuksa fra skapet og slenger den på senga. I veska ligger kameraet mitt, tre minnekort, en liten bil jeg fikk i et kinderegg, tørkepapir og votter. Jeg tenker som så at det blir koselig. Det blir bra. Jeg vet hva jeg leter etter. Jeg vet hvor jeg skal gå, jeg vet hva jeg skal ta bilde av.

Det regner. Det er nesten ingen ute. Elven er ikke fin og blå, den er skitten. Og skoene mine er fulle av gjørme. Jeg går og tenker på om jeg skal droppe overraskelsen, om jeg skal utsette den eller om jeg bare skal kjøre på. Jeg runder et hushjørne og går rett over gressplenen. Jeg ser opp på trærne og lurer på om noen har tatt de ned. Jeg lurer på om jeg er for sent ute. Men jeg er ikke det. De henger der fortsatt. Åtte røde hjerter. Jeg går rundt treet og leter etter en fin plass å stå på. Jeg ender opp midt i den dypeste vanndammen på hele plassen. Men det gjør ikke noe. Det er pent.

Jeg blir stående og titte opp på de åtte hjertene. Regndråper drypper fra jakka og ned på bakken. Jeg tenker på planen min igjen. Jeg tror jeg bare skal gjøre et forsøk. Jeg tenkte å stryke deg forsiktig i nakken, be deg om å snu deg og så gi deg en klem. Og når jeg så står der med armene rundt halsen din skal jeg klemme deg enda litt tettere og hviske noe inn i øret ditt. “I dag var en fin dag å prøve regel nummer 2 på”, skal jeg si. Og så gir jeg deg kanskje et forsiktig kyss på kinnet. Jeg vet ikke hva som skjer etter det. To menn går forbi og ser rart på meg, men det gjør ikke noe. Jeg smiler, tørker vanndråper fra kinnene mine og tar et par bilder til.

Det er november. Det snør. Fryseren er full av pizza, overalt finnes skitne glass og matrester. Det er enten eksamensperiode eller så har mine samboere blitt ekstremt late den siste tiden. Det har snart gått fire måneder siden jeg fikk to gutter å dele leiligheten med. Lite visste jeg om at jeg på fire måneder skulle lære veldig mye. Jeg tenkte derfor å presentere noen regler som kanskje gjør ditt hybelliv litt lettere.

Man skal ikke legge igjen en åpen pakke med favorittkjeksen på stuebordet. En slik handling får samboerne til å tro at du faktisk ønsker å dele kjeksen og de spiser til og med smulene dersom du ikke sier noe. Skal du derfor spise favorittkjeksen din i stua, og da også i nærheten av dine samboere, så hold pakken for deg selv. Ta den med på do om du må, men ikke la den ligge ubevoktet. Nå skal det sies at også jeg, rett som det er, antar at noen vil dele dersom det ligger en åpen pakke med kjeks på stuebordet. Noe sier meg at jeg burde gi gutta noen pakker kjeks i julegave.

Regel 1: Vern om godbitene.

Det er lurt å vaske klær nå og da. I alle fall ofte nok til at du ikke trenger å gå uten undertøy en dag. Selv har jeg aldri hatt et problem med å vaske klær ofte nok, men det ser ut til at ikke alle lærer like fort. En av mine samboere har i ettertid sagt at det å gå uten undertøy ikke var spesielt behagelig. Nei, kanskje ikke når det eneste rene han hadde av bukser var en litt stram olabukse. Det er lov å håpe at han har lært noe av denne opplevelsen. Nå har jo huseieren vært snill og satt inn en tørketrommel i kjelleren også, så nå trenger man ikke henge opp klesvasken engang.

Regel 2: Gå i joggebukser dersom du må gå uten undertøy.

Hva du enn gjør, ta ikke med deg en gigantisk pappeske hjem. Og har du først gjort den feilen så sett den ikke på kjøkkenet. Medlemmer av kollektivet vil automatisk anta at denne nå kan brukes til å kaste papp i. Den siste tiden har jeg begynt å lure på hvem som skal ta med denne store pappesken ut når den er full. Jeg lyver ikke dersom jeg sier at over halvparten av den inneholder pizzaesker. Selvfølgelig går det bra så lenge den står inne på kjøkkenet vårt, men tror du ikke åpningen til pappcontaineren er like høy som tre pizzaesker oppå hverandre og like bred som en og en halv pizzaeske?

Regel 3: Spis mindre pizza.

Det er slemt å spise andres mat. Sånn er det bare. Setningen “Oj, jeg trodde det var min kjøttdeig” begynner å bli oppbrukt. Nå om dagen er det ikke plass til noe mer i fryseren vår fordi mine kjære samboere har fylt den med pizza. Og det er like greit, for jeg legger ikke så mye i fryseren uansett. Ikke orker jeg å rote rundt i den dersom jeg skal finne igjen noe heller. Det skal bli koselig til våren når maten som ligger øverst er spist opp og jeg finner igjen mine to pakker med iskrem, pakkene med bringebær og blåbær og kanskje en pose med pytt-i-panne.

Regel 4: Tegn søte pusekatter på absolutt alt som tilhører deg.

Janteloven gjelder fortsatt for enkelte. Man holde seg unna det man ikke vet hva er. Man skal ikke tro at man kan for mye og man skal heller ikke anta at man klarer å finne ut av det i løpet av to sekunder. Det er ikke skummelt å be ei jente om hjelp, men det er skummelt om man røyklegger hele leiligheten i et forsøk på å tine kyllingen i mikrobølgeovnen uten å ta den ut av plastposen først. Jeg kan også nevne at man ikke skal legge et glass ned i kokende vann. For jo, tro det eller ei, det sprekker. Det skal dog sies at jeg har sett forbedringer i løpet av tiden jeg har bodd her.

Regel 5: Lag en pizza istedenfor.

Ja, man må nesten forvente noen diskusjoner og krangler nå og da. Enten det handler om hvem som skal dusje først, hvem som skal vaske doen, hvem som har lagt igjen frokosten sin i gangen eller om hvilken av de to jentene på tv-skjermen som er mest pulbare. Den siste diskusjonen tar ikke jeg så stor del i, men jeg kan jo fortelle at jeg ble sjekket opp av tre jenter da jeg var på jobb i forrige uke. Poenget mitt nå var imidlertid følgende: jenta har alltid rett. Sånn er det bare.

Regel 6: Jenta har rett. Alltid.

Da jeg var liten samlet jeg på mye forskjellig. En stund samlet jeg på skruer, verktøy, glansbilder, klistremerker og glasscolakorker. Og jeg var den lille jenta i blå parkdress og hvit lue som plukket opp utbrente raketter 1. januar. Mye av det jeg samlet på ble kastet av mamma, men det er én ting som har forblitt urørt: postkortene fra pappa. Han reiste alltid veldig mye og var ikke hjemme så ofte, men hvis han besøkte et nytt land sendte han et postkort. Fra Frankrike, USA, Belgia, Japan, Brasil. Postkort med fine bilder på framsiden. Og innerst i skapet mitt hos mamma ligger det en skoeske full av slike postkort.

Hvis du spør meg hva jeg samler på nå, så vil du få et svar du kanskje ikke hadde forventet. Mamma er nok glad for at jeg ikke lengre går rundt med ti forskjellige skruer, men jeg klarer fortsatt å lage hull i bukselommene. Jeg har ingen glansbilder å bytte bort, ingen klistremerker du kan få og ingen glasscolakorker å vise frem. Jeg gidder ikke plukke opp utbrente raketter den første dagen i det nye året. Det skal noen andre få gjøre. Jeg har vokst fra det. Nå samler jeg på minner. På gode minner, vakre øyeblikk, morsomme sitater og fine smil.

Da jeg var liten satt jeg ofte ved vinduet og så på snøen som falt ned utenfor. Så på hvordan lyset fra lyktestolpene gjorde det ekstra fint. Så på hvordan snøen la seg på bakken. Av og til løp jeg ut for å lage snøengler. Jeg lå der i snøen, viftet med armer og ben og tittet opp på himmelen som var full av stjerner. Jeg liker at det snør på kvelden, slik at jeg kan våkne nesten morgen og være veldig nysgjerrig på hvor mye snø som har kommet i løpet av natten. Snø på bakken, på trærne. Snø på vottene. Snø i panneluggen. I går så jeg på snøen som falt ned utenfor.

Hvis du spør meg hva jeg ønsker meg til jul, så vil du få et svar du kanskje ikke hadde forventet. Det er mye jeg har lyst på, men det er ikke det jeg ønsker meg mest. Jeg vil ikke ha en sort ipod nano eller nye klær. Jeg vil ikke ha en sort walkie-talkie som jeg ønsket meg flere år på rad da jeg var liten. Jeg vil ikke ha en bok av Stephen King, perleøredobber eller tusen kroner i kontanter. Jeg vil ha en date. Middag og film. Gjerne dessert også. Jeg ønsker meg smil og latter, en armkrok og en nattaklem. Jeg ønsker meg fine dager. Fine øyeblikk. Sånne som er verdt å huske på.

Jeg leser om han som fant drømmedama på t-banen. Han som lagde en tegning av henne og seg selv. Han som til og med tegnet en pil mot seg selv og skrev “Not Insane”. Han som fikk hele New York til å lete etter henne. Han som skal møte drømmedama i helgen. Jeg vil også være en sånn drømmedame. Drømmedame med snø på vottene. Snø i panneluggen. Vil du lage snøengler med meg? Hun som alltid er der. Drømmedame med kalde hender og varme kyss. Hun som får deg til å smile og le. Hun du vil ha. Hun som gir deg fine øyeblikk. Vil du elske meg i morgen?

Vi står tett inntil hverandre. Hendene hans er overalt. De er der de kan være, der det er koselig at de er og der de strengt tatt ikke burde være. Det er hender på armene, på skuldrene, nedover mot korsryggen, over rumpa og på lårene. Jeg legger min høyre hånd på innsiden av låret hans og stryker forsiktig. Jeg har hendene hans rett under rumpa. Jeg setter glasset mot leppene, drikker og tenker for meg selv at rom og cola egentlig ikke smaker så godt.

Han er full. Eller kanskje bare lettere beruset. Han viser heller ingen tegn til å ville ta en pause, roe ned litt. Blikket hans følger meg når jeg en sjelden gang flytter meg for å snakke med noen andre, for å ta en tur på toalettet eller bare for å trekke litt frisk luft. Blikket hans møter mitt med en gang jeg kommer tilbake, og det tar ikke lang tid før armene hans er rundt livet mitt igjen. Jeg tenker som så at det er fint, at det er koselig, deilig, herlig, at det er noen andre enn deg. Jeg prøver i alle fall, det skal jeg ha.

Han lager ikke avtaler, svarer ikke på meldinger, spør ikke om noe, lover ingenting. Han er visst bare den typen. Men å dra damer, det kan han. Han vet hva han skal si, han vet hva han skal gjøre. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg sikkert falt for han. Og jeg ville nok ikke vært den første. Det er nok av damer her som hadde byttet plass med meg på sekundet. Men i kveld er det meg han har armene rundt, det er meg han tar på. Overalt. I kveld er det meg han ser på, meg han spanderer drinker på, meg han følger hjem. I kveld er jeg hans.

Under den lange kjolen har jeg bare svart undertøy. Stroppeløs bh, stringtruse med bittesmå sløyfer på sidene og selvfølgelig stay-ups. Hendene hans stryker meg forsiktig på baksiden av lårene, rett under rumpa. Akkurat der hvor strømpene slutter. En hånd finner veien litt lengre opp og leker med strikken på stringtrusa. Jeg møter blikket hans og holder det så lenge jeg klarer. Men han er den som ser bort først, løfter glasset sitt og skåler med noen andre, han er den som trekker seg. Og igjen setter jeg glasset mot leppene, drikker og tenker for meg selv at rom og cola egentlig ikke smaker så godt.

Han tar meg i hånda, drar meg med ut, legger en arm rundt meg og følger meg hjem. Det er kaldt ute, men temperaturen ser ikke ut til å gjøre han noe mer edru enn tidligere. Han har et pent smil, det skal han ha. Det er ikke så langt hjem, og plutselig står vi utenfor inngangen til blokka med bilene susende forbi bak oss. Jeg setter nøkkelen i låsen, tar tak i hånden hans og begynner så på de atten trappetrinnene opp til andre etasje. Inne er det mørkt, men jeg skrur ikke på lysene. Ikke ber jeg han om å ta av seg skoene heller, for han får ikke bli lenge.

Jeg tar han med inn på rommet, peker opp i taket og viser det flotte opphenget til en lysekrone. Det er ikke noe alle har, så jeg benytter de få mulighetene jeg får til å skryte av det. Han blir stående og svaie litt fra side til side. Blikket flytter seg sakte rundt i rommet, hviler litt ved bokhyllen og går deretter videre til senga. Hendene hans er ikke lengre overalt, armene hans er ikke rundt meg, blikket hans er ikke festet på meg. Men det gjør ikke noe, for det er ikke deg.

Jeg ber han om å gå. Jeg sier at han kanskje burde komme seg hjem, at han burde sove litt og være uthvilt til i morgen. Jeg sier han må gå hjem nå som han fortsatt er våken nok til å blåse opp luftmadrassen han skal sove på. Jeg vil ikke ha han hos meg i natt. Det er ikke han jeg vil sove inntil. Det er ikke han jeg vil våkne opp ved siden av. Han er ikke en som lager avtaler, svarer på meldinger eller spør om noe. Han er bare ikke den typen. Han er ikke min type. Han er ikke som deg.

Jeg krøller meg sammen i et hjørne av sengen med dynen pakket godt rundt meg. Hodet føles tungt mot puta. Undertøy, joggebukse og en genser ligger i en haug på gulvet. Kjolen har jeg klart å henge opp, og skoene står pent inntil veggen ved klesskapet. Smaken av tannpasta begynner å forsvinne og smaken av alkohol kommer snikende tilbake. Og jeg tenker for meg selv at rom og cola egentlig ikke smaker så godt. Selv ikke etter fem glass.