Bak skyene skinner alltid solen

Jeg går gjennom parken, sparker bladene som ligger på bakken, titter på det stille vannet og varmer hendene på pappkoppen med kaffe mocca. Det er koselig å vite at jeg ikke er helt fortapt. At jeg klarer meg selv. Og alt blir enda litt bedre når mp3-spilleren drar igang en av de bedre sangene jeg har lagret på den. Jeg trekker glidelåsen på jakken helt opp og putter den ene hånden ned i en av bukselommene.

Det finnes få ting som slår det å bli glad uten at noe spesielt har skjedd. Det er herlig å bli glad fordi solen skinner og gresset i parken er dekket av blader i alle mulige farger. Og det er morsomt med nye utfordringer. Jeg liker å overraske. Gjøre ting som ingen forventer at jeg skal gjøre. Klare ting som ingen tror jeg kan få til. Bevise at enkelte tar feil. Jeg liker å vise at jeg får til det jeg vil få til.

Jeg stopper ved en søppelkasse, heller i meg de siste dråpene med kaffe, kaster koppen, finner frem spilleren igjen og leter etter en ny sang. Etter en liten stund kommer en eldre mann gående mot meg. Han ser på meg en stund og jeg vet ikke helt om jeg skal se på han og smile eller om jeg skal gå min vei. Før jeg rekker å finne ut av det kommer han bort til meg, kremter og stiller et litt overraskende spørsmål.

“Er du forelsket?”

Det er ikke første gang jeg har fått dette spørsmålet av en fremmed mann på gata, men jeg blir ikke noe mindre overrasket av den grunn. Det er nesten tre år siden sist det skjedde. Det var sommerferie og jeg småløp for å rekke t-banen som skulle ta meg ned til sentrum av tigerstaden. Været var fint, radioen spilte en typisk sommerlåt og jeg hadde det veldig bra. Ikke helt ulikt nå. Jeg ser ned i bakken. Han skjønner nok at jeg ikke helt vet hva jeg skal si, så han fortsetter.

“Du smiler hele tiden. Da må du jo nesten være forelsket.”.

Jeg lurer på om jeg virkelig er så lett å lese. Om det er så enkelt å se når jeg har en dårlig dag og når jeg har en bra dag. Og jeg tenker at det egentlig er litt koselig med høst. Det er fine farger, det er tåke, det er frostrøyk, det er varm jakke og votter, det er ullsokker, det er en kopp med kaffe, det er fine sanger. Det er fine øyeblikk som dette.

“Jo, jeg er vel kanskje det”, sier jeg og smiler.

Og så ønsker jeg han en fortsatt fin dag før jeg fortsetter gjennom parken med et enda litt større smil om munnen.