Muleum

Jeg har egentlig ikke råd, men jeg vet at jeg vil angre dersom jeg ikke gjør det. Det er litt merkelig det der. Jeg kan angre dypt og inderlig dersom jeg kjøper en cd til meg selv. Eller dersom jeg bruker en tusenlapp på nye bukser som får stumpen min til å se jævlig fin ut. Men det er ikke sånn med bøker. Det teller liksom ikke. En bok til 298 kroner er ikke det samme som en cd til 198. Ikke i mine øyne. Dessuten har jeg ikke to visakort for ingenting. Litt penger her, litt penger der.

På det grønne omslaget kan jeg lese at dette er Erlend Loe sin syvende roman. Dette blir i så fall den tredje boken av totalt syv som jeg leser. Ikke gidder jeg å låne bøkene på biblioteket heller. Nei, jeg skal kjøpe de selv. Og de skal leses fra første til siste side uten pauser. I alle fall nesten. Og deretter skal de få en helt egen plass i bokhyllen som står på andre siden av rommet. Når folk så kommer på besøk kan de la fingrene gli bortover hyllene, stoppe opp ved akkurat den ene hyllen og konstantere at jeg liker Erlend Loe.

Jeg glemte å gå på do før jeg begynte å lese. Jeg glemte å spise lunsj før jeg begynte å lese. Jeg glemte å ta på meg en varmere genser før jeg begynte å lese. Den store dynen min gjør i alle fall litt nytte for seg. Godt lukter den også. Jeg merker at jeg leser raskere enn vanlig. Jeg hopper over noen ord her og der, men mister ikke sammenhengen av den grunn. Nå og da tar jeg meg selv i å tenke på andre ting. Tenke på hva jeg skal skrive, på fortsettelsen av det jeg allerede har skrevet. Tenke på hva jeg skal ha til middag. Tenke på om jeg skal spørre om du vil se en film med meg eller ikke.

Jeg liker måten han skriver på. Det er så lett. Det er rett frem og uten tunge ord og tanker pakket inn i flere måneder med filosofering. Det er bra. Og jeg smiler når jeg finner en skrivefeil på side 134. Magen rumler litt høyere nå enn før, men jeg tenker som så at det bare er litt over 100 sider igjen og at det sikkert går bra. Alt i alt tok det ikke så lang tid. Det gjør vanligvis ikke det med bøker skrevet av Loe. 2 timer og 40 minutter om jeg skal være korrekt. Det er nesten litt pinlig. At jeg vet hvor lang tid jeg brukte på å lese hele boken, altså.

Jeg snubler ut av sengen i joggebukse og en litt for stor genser jeg fikk for flere år siden. Med håret i strikk, litt svimmel, kritthvit i ansiktet og med røde øyne er jeg sikkert ikke et vakkert syn. Jeg må innrømme at jeg har følt meg bedre. Og penere, ikke minst. Jeg burde ha spist noe før jeg begynte å lese, og jeg burde kanskje ha sovet litt mer enn de fem timene jeg fikk i natt. Ute på kjøkkenet blir jeg stående og se meg rundt. Jeg innser at noen burde ha tatt oppvasken. Men jeg sier det ikke høyt. Istedenfor slenger jeg en pizza i ovnen, setter på timeren og leser litt om Erlend Loe mens jeg venter.

Han var 24 år da “Tatt av kvinnen” ble gitt ut. Den siste boken handler om en jente med store problemer. Den handler om sorg og savn og hat og døden. Om selvmord. Og om det å finne seg selv igjen. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan Loe hadde tatt for seg dette temaet. Og jeg synes boken var bra, men jeg er usikker på om jeg er helt fornøyd med slutten. Jeg vil ikke påstå at det er enkelt å skrive om døden, men jeg må si jeg ble overrasket over hvor lekent og lett han klarer å ta for seg et sånt tema. Og jeg tenker at det vil jeg også få til. Det er mye jeg vil, egentlig.