Hvorfor er himmelen blå?

Da jeg var liten stilte jeg spørsmål hele tiden. Jeg ville vite hvordan og når og om og hvis. Jeg ville vite hva det stod på det store skiltet på andre siden av veien. Jeg ville vite hva det stod på handleposen mamma fikk i butikken. Jeg ville vite hva det stod på gravstøtten til min bestefar. Jeg var veldig glad i biler og motorsykler. Hvis det var teknisk passet det meg perfekt. Jeg elsket å plukke noe fra hverandre for å se hvordan det fungerte.

Jeg spurte om absolutt alt. Jeg lurte på hvordan trikken fungerte, hva bilen til pappa spiste til lunsj. Jeg lurte på hvorfor ungdommer i rare klær okkuperte et hus midt i Oslo sentrum. En stund trodde jeg også at Kong Olav døde på gata fordi pappa hadde sagt at han ikke døde inne på Slottet. Jeg var sjelden fornøyd med de svarene jeg fikk. Jeg ville vite hvem som hadde funnet opp hva, hvordan alt hang sammen, hvordan det i det hele tatt kunne fungere.

Jeg drømte om å bli politi. Jeg drømte om å bli brannmann. Jeg ville bli mekaniker. Jeg ville fikse ting. Jeg kunne lese og skrive allerede før jeg begynte på barneskolen. Men fortsatt kastet jeg blyantene i gulvet da jeg ikke forstod hvordan 2+2 kunne bli 4. Jeg ville bli forsker. Jeg ville bli arkitekt. Jeg ville tegne. Jeg ville skrive. Jeg ville bli forfatter. Jeg ville ha det bedre. Jeg leste utrolig mye og forsvant stadig vekk inn i drømmeland.

Jeg ble eldre og begynte å holde spørsmålene for meg selv. Drømmene ble lagt til side én etter én. Jeg måtte ta vare på meg selv og de rundt meg. Det ble mitt ansvar. Et ansvar jeg ikke ville ha, men som jeg heller ikke kunne gi fra meg. Jeg ba om hjelp uten å få det. Jeg leste om lov og rett. Jeg leste om barnevern. En stund ville jeg lese juss. En stund ville jeg bli boende i Oslo og studere ved UiO. En stund ville jeg bli advokat.

Etterhvert som tiden gikk ble spørsmålene mine mer og mer avanserte. Plutselig var det ikke enkle spørsmål man kunne svare på uten å ta en lang tenkepause. Jeg hadde spørsmål ingen kunne svare på. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg lurte på hva jeg kunne gjøre. Jeg lurte på hva jeg ville gjøre. Jeg lurte på om gud fantes. Jeg lurte på hvorfor han i så fall ikke hadde gjort noe. Jeg lurte på om alt ville bli bra.

Selv i dag er det mye jeg ikke har funnet svar på. Noen spørsmål har jeg lagt fra meg og bestemt meg for ikke å tenke på igjen. Men jeg har funnet noen svar jeg er fornøyd med. I alle fall nesten. Jeg vet hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg vet at en dag vil alt bli bra. Jeg har kommet frem til at gud sannsynligvis ikke eksisterer. Jeg vet hvordan 2+2 kan bli 4, og jeg vet hvorfor himmelen er blå.