Vet du hva du vil?

Jeg har blitt såret. Jeg har vært lei meg. Jeg ønsket å hate deg. I really did. Og jeg prøvde virkelig. Jeg prøvde å finne en grunn. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor. Jeg hadde håpet jeg ville komme frem til at du er en drittsekk. På den måten kunne jeg tenke som så at jeg er så jævlig mye bedre enn deg, og deretter ville ting bare løse seg selv. Men jeg har ikke klart det. Jeg klarer ikke finne noen grunn til å hate deg, til ikke å snakke med deg, til å gi faen i deg. Alt jeg kommer frem til er at du betyr veldig mye for meg. Og at jeg er fryktelig glad i deg.

Det er mye som kanskje burde ha vært usagt og ugjort. Mye jeg sikkert ville angret på i en annen situasjon. Med en annen person. Men ikke nå. For jeg har, dessverre, hatt det utrolig bra med deg. Det er ikke lett når følelsene tar over, når man ikke klarer å holde seg unna, når man ikke klarer å si nei. Det er ikke så lett når man plutselig begynner å tenke på noen andre, drømme om noen andre, se for seg et liv med noen andre. Men det skjer. Og jeg tror det skjer med alle før eller senere.

Og nettopp derfor klarer jeg ikke hate deg. Du kan ikke noe for det. Du gjør det ikke med vilje. Det hadde kanskje vært bedre om det ikke hadde skjedd. Det hadde kanskje vært bedre om jeg ikke møtte deg. Men jeg har lært mye. Også om meg selv. Jeg angrer ikke på det som skjedde, og jeg er glad for at jeg møtte deg. Jeg vet at du ikke hadde sett for deg at det skulle bli slik. Jeg vet at du bare vil det beste for meg. Men hva om det beste for meg er deg?

Det sies at under en samtale mellom to mennesker vil kun 10% av det man sier være i form av ord som kommer ut av munnen. Du sier mye uten et eneste ord. Veldig mye. Og nettopp derfor har jeg spørsmål du ikke kan svare på. Jeg har spørsmål som vil få deg til å tenke. Jeg lurer på hva du tenkte da du spurte om jeg noen gang hadde tatt en sjanse. Jeg lurer på hva du tenkte da du sa du skulle ønske du kunne gjøre som du ville. Jeg lurer på hva du faktisk hadde gjort.

Du er flink til å si mye uten ord. Hele 60% av det man sier skal visstnok være med kroppsspråk. Men det gjør det ikke noe bedre. Det er ikke som om jeg ikke ser det. Det er ikke som om jeg ikke kan føle det. Og det er vel derfor jeg hele tiden har sagt ting sånn som de er. Jeg strør ikke sukker på ting for at det skal høres bedre ut. Jeg pynter ikke på sannheten for at det skal bli mer eller mindre riktig. Det gjør ikke du heller. Du sier bare ikke så mye. Men innerst inne tror jeg ikke at du vet hva du vil.