October 2007

Jeg går gjennom parken, sparker bladene som ligger på bakken, titter på det stille vannet og varmer hendene på pappkoppen med kaffe mocca. Det er koselig å vite at jeg ikke er helt fortapt. At jeg klarer meg selv. Og alt blir enda litt bedre når mp3-spilleren drar igang en av de bedre sangene jeg har lagret på den. Jeg trekker glidelåsen på jakken helt opp og putter den ene hånden ned i en av bukselommene.

Det finnes få ting som slår det å bli glad uten at noe spesielt har skjedd. Det er herlig å bli glad fordi solen skinner og gresset i parken er dekket av blader i alle mulige farger. Og det er morsomt med nye utfordringer. Jeg liker å overraske. Gjøre ting som ingen forventer at jeg skal gjøre. Klare ting som ingen tror jeg kan få til. Bevise at enkelte tar feil. Jeg liker å vise at jeg får til det jeg vil få til.

Jeg stopper ved en søppelkasse, heller i meg de siste dråpene med kaffe, kaster koppen, finner frem spilleren igjen og leter etter en ny sang. Etter en liten stund kommer en eldre mann gående mot meg. Han ser på meg en stund og jeg vet ikke helt om jeg skal se på han og smile eller om jeg skal gå min vei. Før jeg rekker å finne ut av det kommer han bort til meg, kremter og stiller et litt overraskende spørsmål.

“Er du forelsket?”

Det er ikke første gang jeg har fått dette spørsmålet av en fremmed mann på gata, men jeg blir ikke noe mindre overrasket av den grunn. Det er nesten tre år siden sist det skjedde. Det var sommerferie og jeg småløp for å rekke t-banen som skulle ta meg ned til sentrum av tigerstaden. Været var fint, radioen spilte en typisk sommerlåt og jeg hadde det veldig bra. Ikke helt ulikt nå. Jeg ser ned i bakken. Han skjønner nok at jeg ikke helt vet hva jeg skal si, så han fortsetter.

“Du smiler hele tiden. Da må du jo nesten være forelsket.”.

Jeg lurer på om jeg virkelig er så lett å lese. Om det er så enkelt å se når jeg har en dårlig dag og når jeg har en bra dag. Og jeg tenker at det egentlig er litt koselig med høst. Det er fine farger, det er tåke, det er frostrøyk, det er varm jakke og votter, det er ullsokker, det er en kopp med kaffe, det er fine sanger. Det er fine øyeblikk som dette.

“Jo, jeg er vel kanskje det”, sier jeg og smiler.

Og så ønsker jeg han en fortsatt fin dag før jeg fortsetter gjennom parken med et enda litt større smil om munnen.

Det er mye jeg vil gjøre sammen med deg. Og jeg har en haug med ideer. Jeg har de skrevet ned på forskjellige steder også. På laptopen, i notatboken jeg vanligvis bruker til statistikk, på små lapper, på gamle kviteringer. Det jeg har skrevet vil ikke virke logisk for noen andre enn meg. Det er ikke fulle setninger og detaljerte beskrivelser. Det er hverken lange avhandlinger eller korte noveller. Det er bare noen små, enkle ord.

Etter hvert finner jeg kanskje noen andre jeg har lyst til å gjøre disse tingene med. Noen andre jeg har lyst til å glede, overraske, klemme på. Etter hvert kommer det kanskje noen andre som gjør meg glad, nysgjerrig og interessert. Som får meg til å smile og le. Som tar meg med storm, holder meg fast og passer på så jeg ikke faller. Men enn så lenge er det ikke noen andre jeg vil ha.

Jeg vil ta deg i hånda uten å si et ord, klemme den så hardt at du ikke kan vri deg unna, holde deg fast og fortsette rett frem. Ikke til venstre, nei. Rett frem. Og jeg vil du skal stå helt stille når jeg fisker opp nøklene fra bukselomma og låser opp døren. Jeg håper du tar av deg skoene og setter de pent på plass i gangen. Jeg håper du blir med inn på rommet mitt og setter deg i senga. Jeg håper jeg gjør deg nysgjerrig nok.

Jeg vil ikke pule. Ikke vil jeg suge deg heller. Ikke i natt. Jeg vil bare bruke deg på en annen måte. Jeg vil ha deg her. Jeg vil ha deg tett inntil meg. Jeg vil kle av deg uten å si et ord, kle av deg uten at du gjør motstand, kle av deg uten å se deg i øynene fordi jeg er redd for at du skal gå. Du skal få se på mens jeg kler av meg. Du kan ta på meg, hvis du vil. Men jeg sprer ikke bena i kveld.

Jeg vil bare at du legger deg ned i sengen min. Så kan jeg legge meg ned ved siden av deg, legge meg tett inntil deg, legge en hånd på brystet ditt. Jeg vil at du holder rundt meg, at du holder meg fast, at du stryker meg over håret. Jeg vil kysse deg forsiktig på brystet, la hårene kile mot leppene og kjenne hvor godt du lukter der. For det er noe akkurat der. Jeg vet bare ikke helt hva. Men det lukter godt. Alltid.

Jeg vil nok ikke si så mye. Så kan vi være to om å si mye uten ord. Jeg vil bare ligge inntil deg og ikke tenke. Ligge inntil deg og kjenne at du holder rundt meg. Ikke ha mareritt i våken tilstand, ikke bekymre meg for hva som kan skje. Ikke tenke så mye på hva som kunne ha vært. Jeg vil nyte øyeblikket, være hos deg og holde deg i hånda. Jeg vil være din. Om det så bare er for en natt.

Å bo i et kollektiv kan by på mange utfordringer. Å bo i et kollektiv med to gutter kan være fryktelig morsomt og helt forferdelig. Jeg liker å si at jeg i alle fall får en hel haug med gode historier. Guttene mine, som jeg liker å kalle dem, har i løpet av de tre siste månedene både lært litt om renhold og hygiene, litt om hvordan man koker poteter, at man ikke kaster pasta på veggen og at toalettet ikke skal vaskes med zalo. Det har også gått opp for dem at det som sies om jenter og det å dusje lenge stemmer.

Det bryter ut panikk da de skjønner at jeg har brukt lang tid i dusjen. Jeg har tross alt barbert leggene mine, vasket håret mitt med sjampo og balsam og vasket hele kroppen min med såpe som lukter veldig godt. Og sånt tar litt mer enn fem minutter. Det tar altså ikke lang tid før de begge klarer å komme frem til samme konklusjon: at det er lite varmtvann igjen. Ja, for i dette gamle huset er ikke den tanken så stor. Og nå har de altså skjønt at det er lite varmtvann igjen og at det sikkert bare holder til én person. Da er det ikke mye annet de guttene kan gjøre enn å finne ut hvem som skal dusje først.

Jeg går inn på badet igjen og låser døra. Jeg finner frem børsten og en liten hårspenne til å feste i panneluggen. De to guttene har nå tatt plass rett utenfor døra og diskuterer høylydt om hvem som skal få gleden av de siste dråpene med varmtvann. Den ene av de to er visst veldig glad i å løse problemer med vold, for det er ikke måte på hvor fort og hvor hardt denne personen skal legge den andre personen i bakken for å få dusje først. Men det høres ut som om trusselen blir tatt helt med ro og at man noen sekunder senere prøver å finne ut hvem som stod opp først.

Vanligvis bruker jeg ti minutter på badet etter å ha dusjet. De ti minuttene bruker jeg på å beundre meg selv i speilet, tørke håret, gre håret, fikse håret og beundre meg selv litt til. På de ti minuttene pleier rundstykkene mine å være ferdige, og til frokost kan jeg derfor nyte en kopp te og varme rundstykker med sjokoladepålegg. I dag bruker jeg litt lengre tid. Og det med vilje. Nå er ikke jeg en av de som bruker sminke til daglig, men i dag gjør jeg et unntak bare for å dra ut tiden enda litt mer.

Utenfor står gutta og slenger merkelige kommentarer til hverandre. Jeg er ikke helt med på sammenhengen, men jeg hører noe om turer i skogen, trening, rydding og det å sitte i sofaen og runke og spille nintendo 64 hele dagen lang. Jeg synes det er fryktelig morsomt å høre på. Jeg beundrer meg selv litt mer før jeg vasker hendene mine i en billig, gul såpe fra First Price som egentlig lukter ganske godt, retter på panneluggen og passer på at jeg har ryddet bort høvel og skum. Diskusjonen har stoppet litt opp og jeg innser at det er på tide å gi fra seg badet.

Jeg retter meg opp i ryggen, sørger for at bh-en sitter riktig og at stringtrusa ikke synes langt oppover ryggen før jeg låser opp døra, tar et steg ut og gliser. Det blir helt stille en liten stund før den ene hopper inn på badet og låser døra. Da det går opp for nummer to at han dessverre var for sent ute banner han litt før han sier at “du ble jo veldig fin, så da er det greit at du brukte så lang tid”. Og det var jo veldig koselig å høre, så istedenfor å si at “hey, jeg brukte lang tid med vilje”, så smiler jeg og sier “takk, det er koselig at du synes det”. Det er sånne kommentarer som gjør dagen litt bedre.

Jeg har egentlig ikke råd, men jeg vet at jeg vil angre dersom jeg ikke gjør det. Det er litt merkelig det der. Jeg kan angre dypt og inderlig dersom jeg kjøper en cd til meg selv. Eller dersom jeg bruker en tusenlapp på nye bukser som får stumpen min til å se jævlig fin ut. Men det er ikke sånn med bøker. Det teller liksom ikke. En bok til 298 kroner er ikke det samme som en cd til 198. Ikke i mine øyne. Dessuten har jeg ikke to visakort for ingenting. Litt penger her, litt penger der.

På det grønne omslaget kan jeg lese at dette er Erlend Loe sin syvende roman. Dette blir i så fall den tredje boken av totalt syv som jeg leser. Ikke gidder jeg å låne bøkene på biblioteket heller. Nei, jeg skal kjøpe de selv. Og de skal leses fra første til siste side uten pauser. I alle fall nesten. Og deretter skal de få en helt egen plass i bokhyllen som står på andre siden av rommet. Når folk så kommer på besøk kan de la fingrene gli bortover hyllene, stoppe opp ved akkurat den ene hyllen og konstantere at jeg liker Erlend Loe.

Jeg glemte å gå på do før jeg begynte å lese. Jeg glemte å spise lunsj før jeg begynte å lese. Jeg glemte å ta på meg en varmere genser før jeg begynte å lese. Den store dynen min gjør i alle fall litt nytte for seg. Godt lukter den også. Jeg merker at jeg leser raskere enn vanlig. Jeg hopper over noen ord her og der, men mister ikke sammenhengen av den grunn. Nå og da tar jeg meg selv i å tenke på andre ting. Tenke på hva jeg skal skrive, på fortsettelsen av det jeg allerede har skrevet. Tenke på hva jeg skal ha til middag. Tenke på om jeg skal spørre om du vil se en film med meg eller ikke.

Jeg liker måten han skriver på. Det er så lett. Det er rett frem og uten tunge ord og tanker pakket inn i flere måneder med filosofering. Det er bra. Og jeg smiler når jeg finner en skrivefeil på side 134. Magen rumler litt høyere nå enn før, men jeg tenker som så at det bare er litt over 100 sider igjen og at det sikkert går bra. Alt i alt tok det ikke så lang tid. Det gjør vanligvis ikke det med bøker skrevet av Loe. 2 timer og 40 minutter om jeg skal være korrekt. Det er nesten litt pinlig. At jeg vet hvor lang tid jeg brukte på å lese hele boken, altså.

Jeg snubler ut av sengen i joggebukse og en litt for stor genser jeg fikk for flere år siden. Med håret i strikk, litt svimmel, kritthvit i ansiktet og med røde øyne er jeg sikkert ikke et vakkert syn. Jeg må innrømme at jeg har følt meg bedre. Og penere, ikke minst. Jeg burde ha spist noe før jeg begynte å lese, og jeg burde kanskje ha sovet litt mer enn de fem timene jeg fikk i natt. Ute på kjøkkenet blir jeg stående og se meg rundt. Jeg innser at noen burde ha tatt oppvasken. Men jeg sier det ikke høyt. Istedenfor slenger jeg en pizza i ovnen, setter på timeren og leser litt om Erlend Loe mens jeg venter.

Han var 24 år da “Tatt av kvinnen” ble gitt ut. Den siste boken handler om en jente med store problemer. Den handler om sorg og savn og hat og døden. Om selvmord. Og om det å finne seg selv igjen. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan Loe hadde tatt for seg dette temaet. Og jeg synes boken var bra, men jeg er usikker på om jeg er helt fornøyd med slutten. Jeg vil ikke påstå at det er enkelt å skrive om døden, men jeg må si jeg ble overrasket over hvor lekent og lett han klarer å ta for seg et sånt tema. Og jeg tenker at det vil jeg også få til. Det er mye jeg vil, egentlig.

Da jeg var liten stilte jeg spørsmål hele tiden. Jeg ville vite hvordan og når og om og hvis. Jeg ville vite hva det stod på det store skiltet på andre siden av veien. Jeg ville vite hva det stod på handleposen mamma fikk i butikken. Jeg ville vite hva det stod på gravstøtten til min bestefar. Jeg var veldig glad i biler og motorsykler. Hvis det var teknisk passet det meg perfekt. Jeg elsket å plukke noe fra hverandre for å se hvordan det fungerte.

Jeg spurte om absolutt alt. Jeg lurte på hvordan trikken fungerte, hva bilen til pappa spiste til lunsj. Jeg lurte på hvorfor ungdommer i rare klær okkuperte et hus midt i Oslo sentrum. En stund trodde jeg også at Kong Olav døde på gata fordi pappa hadde sagt at han ikke døde inne på Slottet. Jeg var sjelden fornøyd med de svarene jeg fikk. Jeg ville vite hvem som hadde funnet opp hva, hvordan alt hang sammen, hvordan det i det hele tatt kunne fungere.

Jeg drømte om å bli politi. Jeg drømte om å bli brannmann. Jeg ville bli mekaniker. Jeg ville fikse ting. Jeg kunne lese og skrive allerede før jeg begynte på barneskolen. Men fortsatt kastet jeg blyantene i gulvet da jeg ikke forstod hvordan 2+2 kunne bli 4. Jeg ville bli forsker. Jeg ville bli arkitekt. Jeg ville tegne. Jeg ville skrive. Jeg ville bli forfatter. Jeg ville ha det bedre. Jeg leste utrolig mye og forsvant stadig vekk inn i drømmeland.

Jeg ble eldre og begynte å holde spørsmålene for meg selv. Drømmene ble lagt til side én etter én. Jeg måtte ta vare på meg selv og de rundt meg. Det ble mitt ansvar. Et ansvar jeg ikke ville ha, men som jeg heller ikke kunne gi fra meg. Jeg ba om hjelp uten å få det. Jeg leste om lov og rett. Jeg leste om barnevern. En stund ville jeg lese juss. En stund ville jeg bli boende i Oslo og studere ved UiO. En stund ville jeg bli advokat.

Etterhvert som tiden gikk ble spørsmålene mine mer og mer avanserte. Plutselig var det ikke enkle spørsmål man kunne svare på uten å ta en lang tenkepause. Jeg hadde spørsmål ingen kunne svare på. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg lurte på hva jeg kunne gjøre. Jeg lurte på hva jeg ville gjøre. Jeg lurte på om gud fantes. Jeg lurte på hvorfor han i så fall ikke hadde gjort noe. Jeg lurte på om alt ville bli bra.

Selv i dag er det mye jeg ikke har funnet svar på. Noen spørsmål har jeg lagt fra meg og bestemt meg for ikke å tenke på igjen. Men jeg har funnet noen svar jeg er fornøyd med. I alle fall nesten. Jeg vet hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg vet at en dag vil alt bli bra. Jeg har kommet frem til at gud sannsynligvis ikke eksisterer. Jeg vet hvordan 2+2 kan bli 4, og jeg vet hvorfor himmelen er blå.

Han ligger på gulvet, spiller musikk, forteller om hvordan han får gåsehud av enkelte sanger og synger litt for seg selv. Jeg synes det er fryktelig søtt, og selv om han kanskje ikke har verdens beste sangstemme er det koselig. Han forteller og forklarer om artister, melodier, tekster. Og jeg kan ikke la være å bli interessert. Ikke i det han sier, men i han som person. Det blir stille og han setter seg opp for å lete etter en ny sang. Og det er nå jeg benytter muligheten til å fortelle og spørre.

Jeg sier jeg har fått en utfordring, men jeg sier ikke noe om hvor jeg skal skrive det. Ikke til han. Jeg setter meg litt bedre til rette i sofaen, titter ut av vinduet og tenker på at det faktisk er vanskeligere å skrive bra om et bestemt tema enn det er å skrive bra om hverdagslige ting. Det er i alle fall sånn for meg.

“Det gode liv?” sier han og ler litt. Jeg ser på han og spør om han tror det er noe som finnes. Han mener det finnes. Mange vil kanskje si at det gode liv er et liv uten ansvar og forpliktelser. Et liv uten bekymringer. For han er det musikk og god mat. Han forteller videre om hvordan han en gang ønsket å bo på en gård i England. Det skulle være en gammel herregård, den typen man ser på tv, og det skulle være en liten elv i nærheten også. Jeg smiler og svarer at jo, jeg har selv tenkt at det hadde vært koselig å bo på en gård.

Han drar laptopen litt nærmere og setter på en ny sang, og en liten stund senere får jeg høre Jamiroquai synge om kjærlighet. Love Foolosophy. “Og hva mener du?” spør han. Jeg prøver å samle tankene litt for å kunne gi han et godt svar. Men alt jeg kommer frem til er at det gode liv handler om å ha det bra. Om å være fornøyd med den man er. Det fascinerer meg at alle vil ha forskjellige svar på dette spørsmålet avhengig av hvordan man har det, hvordan man har hatt det tidligere, hvor man er i livet.

Han er ikke fornøyd med svaret mitt, noe jeg faktisk er glad for. Jeg liker å tenke høyt, diskutere, snakke om ting som ikke er klart definert, snakke om følelser. Og han følger opp med å spørre om hva som gjør meg fornøyd, hva som gjør meg lykkelig, hva som gjør at jeg har det bra. Jeg ser på han og smiler lurt. For meg handler det om å akseptere at man gjør feil. Akseptere at man er et menneske. Og det handler om å finne den som gjør deg lykkelig, som får deg til å smile, som får timer til å føles som sekunder.

Han lener seg bakover og støtter seg mot kommoden vi har stående i stua. You’re playing so hard to get. You’re making me sweat just to hold your attention. Jeg tenker på sangteksten. Hard to get. Nei, det er jeg ikke. Men du skal si de rette tingene og få meg til å smile. Du skal klare å fascinere meg, få meg til å tenke, interessere meg og gjøre meg nysgjerrig. Du skal gi meg tid og oppmerksomhet. Det er sånt som gjør meg glad, som gjør at jeg har det bra. Det er sånt som gjør meg fornøyd.

Jeg har blitt såret. Jeg har vært lei meg. Jeg ønsket å hate deg. I really did. Og jeg prøvde virkelig. Jeg prøvde å finne en grunn. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor. Jeg hadde håpet jeg ville komme frem til at du er en drittsekk. På den måten kunne jeg tenke som så at jeg er så jævlig mye bedre enn deg, og deretter ville ting bare løse seg selv. Men jeg har ikke klart det. Jeg klarer ikke finne noen grunn til å hate deg, til ikke å snakke med deg, til å gi faen i deg. Alt jeg kommer frem til er at du betyr veldig mye for meg. Og at jeg er fryktelig glad i deg.

Det er mye som kanskje burde ha vært usagt og ugjort. Mye jeg sikkert ville angret på i en annen situasjon. Med en annen person. Men ikke nå. For jeg har, dessverre, hatt det utrolig bra med deg. Det er ikke lett når følelsene tar over, når man ikke klarer å holde seg unna, når man ikke klarer å si nei. Det er ikke så lett når man plutselig begynner å tenke på noen andre, drømme om noen andre, se for seg et liv med noen andre. Men det skjer. Og jeg tror det skjer med alle før eller senere.

Og nettopp derfor klarer jeg ikke hate deg. Du kan ikke noe for det. Du gjør det ikke med vilje. Det hadde kanskje vært bedre om det ikke hadde skjedd. Det hadde kanskje vært bedre om jeg ikke møtte deg. Men jeg har lært mye. Også om meg selv. Jeg angrer ikke på det som skjedde, og jeg er glad for at jeg møtte deg. Jeg vet at du ikke hadde sett for deg at det skulle bli slik. Jeg vet at du bare vil det beste for meg. Men hva om det beste for meg er deg?

Det sies at under en samtale mellom to mennesker vil kun 10% av det man sier være i form av ord som kommer ut av munnen. Du sier mye uten et eneste ord. Veldig mye. Og nettopp derfor har jeg spørsmål du ikke kan svare på. Jeg har spørsmål som vil få deg til å tenke. Jeg lurer på hva du tenkte da du spurte om jeg noen gang hadde tatt en sjanse. Jeg lurer på hva du tenkte da du sa du skulle ønske du kunne gjøre som du ville. Jeg lurer på hva du faktisk hadde gjort.

Du er flink til å si mye uten ord. Hele 60% av det man sier skal visstnok være med kroppsspråk. Men det gjør det ikke noe bedre. Det er ikke som om jeg ikke ser det. Det er ikke som om jeg ikke kan føle det. Og det er vel derfor jeg hele tiden har sagt ting sånn som de er. Jeg strør ikke sukker på ting for at det skal høres bedre ut. Jeg pynter ikke på sannheten for at det skal bli mer eller mindre riktig. Det gjør ikke du heller. Du sier bare ikke så mye. Men innerst inne tror jeg ikke at du vet hva du vil.

Det finnes dager der jeg ikke gjør annet enn å smile hele tiden. Dager der jeg kan bli kjempeglad for selv den minste ting. Og så er det de dagene der jeg har lyst til å ligge under dyna og gi faen i hele verden. Jeg står midt på gulvet, ser ut av vinduet og lurer på om dette er en av de dårlige dagene. Følelsen av de nakne føttene mot det kalde gulvet og en t-skjorte gjennomvåt av svette gjør det ikke noe bedre.

Jeg vil holde blikket ditt lenge, smile, gå mot deg med faste skritt, dra deg mot meg og kysse deg.

Jeg tar feil. Det blir ingen dårlig dag. Tvert imot. Jeg elsker hvordan én enkelt sang kan få meg til å smile. Uansett hvor hardt jeg går inn for at den dagen skal være dårlig, så vil den ene sangen drepe forsøket mitt i løpet av sekunder. Og jeg elsker hvordan den ene sangen får meg til å tenke på alle de fine stundene jeg har hatt med deg. Stunder jeg ikke ville vært foruten. Stunder jeg så gjerne vil oppleve igjen.

Jeg vil kjenne hendene dine overalt på kroppen min, kjenne pusten din, kjenne leppene dine. Kjenne deg.

Jeg har kjøpt enda en flaske med hostesaft, og jeg lurer litt på om det er mulig å bli avhengig av sånt. Jeg innser at jeg har vært syk i snart to uker. Det er lenge det. Og jeg tenker på at det er enda lengre siden sist jeg onanerte. Jeg har rett og slett ikke vært i form til det, ikke orket det, ikke vært i humør til det. Men i dag er alt mye bedre. I dag smiler jeg. I dag ler jeg. Og i dag er jeg jævlig kåt.

Jeg vil ta på deg. Overalt. Suge deg. Be deg om å ta meg. Hardt.

Jeg liker å tenke på forskjellige måter å overraske deg på. Forskjellige måter å forføre deg på. Få deg interessert og holde deg der. Gjøre deg nysgjerrig. Gjøre deg kåt. I dag har jeg ingen planer i det hele tatt. Og fordi jeg føler meg bedre er det en veldig fin ting. Jeg tror faktisk jeg skal kle av meg, legge meg i senga, se på porno og onanere. Jeg gjør sånt av og til, nemlig. Og jeg skal drømme.

For jeg vil ha deg over meg, inni meg, inntil meg.