Fire ord og ett punktum

Det sies at verdens korteste novelle er på kun seks ord. Jeg føler jeg sier veldig mye med mine fire. Og ett punktum. Jeg tror ikke at mine fire ord vil gi deg noen svar. Jeg tror du vil sitte igjen med enda flere spørsmål. Men du får spørre om alt. Du får stille spørsmål jeg vanligvis unngår. Og jeg lover å svare.

Jeg hadde tenkt ut det hele på forhånd. Jeg skulle invitere deg på eplekake og vaniljeis. Vi skulle sitte i sofaen og ha det koselig, og før eller senere ville du smile. Og da skulle jeg se opp på deg, si “fire ord og ett punktum”, smile tilbake og stikke lappen ned i en av lommene dine. Men planer feiler. De gjør ofte det.

Antall personer som vet kan jeg telle på én hånd. Jeg har ikke et behov for å fortelle. Jeg har ikke et sterkt behov for å åpne meg mer, bli litt mer avhengig av noen, bli såret. Jeg har prøvd å finne svar på hvorfor jeg nå vil fortelle det til deg. Hvorfor jeg vil at du skal vite. Hvorfor jeg føler meg så trygg på deg. Men denne gangen har jeg ikke et klart svar. Beklager.

Det er mye du ikke vet om meg. Og jeg er sikker på at det går andre veien også. Vil du dele dine hemmeligheter med meg? Vil du fortelle hvis jeg forteller? Vil du egentlig vite? Allikevel ønsker jeg å fortelle det til deg. Du kan se på det som en mulighet til å bli bedre kjent med meg. Hvis du vil. Jeg kjenner meg trygg på deg. Trygg på at du blir, at du ikke går din vei. Trygg på at alt ordner seg. Og det er deilig.

Jeg håper du ikke synes synd på meg. Det er ikke sånn jeg vil ha det. Jeg har det veldig bra nå. Helt sant. Og jeg har det veldig bra med deg. Jeg skal ikke lyve og si at det har vært lett. For det har det ikke. Shit happens. Jeg skal ikke lyve og si jeg ikke tenker på det i dag, for det gjør jeg. Men jeg skal aldri gjøre samme feil. For jeg er bedre enn som så.

Jeg prøver å tenke ut et godt tidspunkt å si det på, men jeg er tom for ideer. Jeg vet i alle fall hvordan jeg skal si det. Jeg skal si det med en lapp. En hvit papirlapp brettet i to. Jeg skal si det med fire ord og ett punktum. Jeg vil at du skal lese når du er hjemme. Når du er alene. Men du får lov til å komme tilbake med en gang. Hvis du vil. Jeg venter. Det blir best sånn, tror jeg.