Pepsi and ice, baby

Jeg visste det fra det sekundet jeg våknet i morges. Jeg visste at i dag skulle jeg skrive noe. Og feberen som har holdt fast i meg siden mandag er borte. Herlig. Du er herlig. Jeg innser at det er høst. At bladene på det store treet utenfor har mange forskjellige farger. Og jeg ser hvordan treet beveger på seg når det blåser og hvordan solstrålene gjør det hele enda bedre. Det er fint. Det er vakkert. Og for første gang på mange dager smiler jeg.

Med nyvasket hår tusler jeg ut i regnet. Jeg lukter en blanding av blomster og såpe. Jeg bruker noen minutter på å finne det jeg trenger. Noe sier meg at det hadde vært bedre å sjekke innholdet i kjøleskap og fryser før jeg gikk ut. Jeg legger den ene varen etter den andre ned i kurven som henger på armen min. To flasker rusbrus med eplesmak, en pizza, en holdit med skinke og ost, en pose pytt-i-panne, to pakker baguetter og en flaske balsam. Og to hundre kroner i kontanter.

Jeg drar på meg den stramme olabuksa med glidelås på rumpa, bytter til en hvit bh og tar på meg en topp og en genser. Jeg hadde glemt at genseren har 3/4 armer, men det får gå. Jeg merker fort at jeg trenger noe pynt rundt håndleddene så jeg ikke ser så naken ut. Eller kanskje det bare er noe jeg tror selv. Jeg tar på klokken som stoppet å gå for flere dager siden og skriver en huskelapp om at jeg må få byttet batterier.

Vi sitter i sovesofaen hennes og snakker. Det er alt for lenge siden sist. Vi snakker om rare forelesere, rare studenter, oppgaver og forelesninger. Jeg prøver å følge med på samtalen som nå handler om demente, eldre mennesker. Rusbrusen som skulle smake eple smaker faktisk eple, men den lukter litt som yoghurt. Jeg tenker på deg i noen sekunder før en av jentene fanger oppmerksomheten min igjen. Vi snakker om kjærester, forelskelser. Om skjebnen. Om det å ha det bra, være lykkelig, være hodestups forelsket. Og om det å trenge noen.

Jeg er ikke den eneste som er litt skeptisk når vi senere prøver å komme oss ned en bratt bakke i sko med høye hæler på. Vi holder hverandre i hendene, hjelper hverandre, klemmer hverandre, ler av hverandre. Og jeg merker at jeg virkelig har savnet dette. Og vi hilser på bursdagsbarnet som, til vår store overraskelse, ikke har sovnet på gulvet enda. Hun har det bra, og vi hilser på kjæresten, og hun sier hun venter rundt hundre personer til festen i kveld.

Vi finner et bord lengst inn i lokalet. Så langt bort fra røykegjengen som overhodet mulig. Jeg finner veien bort til bardisken etter en liten stund. Jeg vil ha sprit, men det får jeg ikke. En mann med bare bittelitt hår igjen på hodet mener jeg ser for ung ut. Jeg orker ikke krangle og ber om en brus istedenfor. “Pepsi and ice, baby” sier mannen bak baren og gir meg et sleskt smil. Jeg slenger tyve kroner på disken og tusler tilbake til gjengen.

Vi lener oss over bordet og roper, nesten skriker, for å holde samtalen gående. Vi bruker noen minutter på å irritere oss over de høye alkoholprisene på stedet, deretter på hvem av de bak baren vi ville hatt sex med hvis vi måtte. Vi synger alle med på låten om stygge, lille Trine og vi snakker om jentetur til Danmark neste sommer. Vi holder ut i en time og tretti minutter, så pakker vi sammen og takker for oss. Hun sier det var koselig at vi kom. Og det var jo det.

Noen snakker om at vi må møtes igjen snart. Se på film, lage mat, spise godteri, prate. Den ene bilen gjør et forsøk på å rygge ut fra parkeringsplassen, men ender opp med å ta snarveien over gressplenen istedenfor. Vi blir sittende og flire en liten stund før vi kjører hjemover. Jeg hopper av idet hun svinger inn i en busslomme, takker for skyssen, putter hendene i bukselommene for ikke å fryse og tusler hjemover. Jeg hadde i alle fall en fin kveld. Og du hadde rett; det ordner seg. Alltid.