Hva gjør jeg nå?

Jeg angrer ikke på at jeg dro til deg. På at jeg klemte deg tett inntil meg, kysset deg på halsen, lot deg ta på meg. Jeg er ikke lei meg for at du kledde av deg, for at jeg kledde av meg, for at hendene mine krøp nedover uten å møte motstand. Det var herlig å ligge over deg, kjenne hånden din mellom bena mine, puste tungt mot halsen din. Det var herlig å ligge mellom bena dine, se opp på deg, gjøre det godt for deg, høre deg stønne, kjenne smaken av deg.

Jeg tenker mye. Selv da jeg lå der i armene dine tenkte jeg på hva jeg skulle skrive, hvordan jeg skulle skrive det, hvordan jeg skulle beskrive det. Jeg ville så gjerne holde fast på de herlige øyeblikkene så lenge som mulig. Og jeg ville beskrive de så bra at jeg senere kunne oppleve natten på nytt. Jeg hadde det bedre enn på lenge.

Det var fint å sove i armene dine. Det var fint å kunne kjenne meg fullstendig trygg. Det var fint å våkne opp og se deg, stryke på deg, krype tettere inntil deg, lukke øyene og bare ha det bra. Og det var herlig at du snudde deg, la armene rundt meg og trakk meg tettere inntil deg da jeg sa jeg hadde hatt et mareritt. Og det var fint at du smilte til meg da du våknet.

Du sa du hadde hatt det koselig. Og jeg er glad for at du sa det. For at du ikke prøvde å late som noe annet. Jeg hadde tenkt å servere sjokoladepudding til frokost, men jeg lot den stå igjen hos deg. Jeg ville ha en unnskyldning for å besøke deg igjen. Jeg ville at du skulle ha en unnskyldning for å invitere meg. Jeg ville være sikker på at jeg får se deg igjen, men jeg har aldri vært så usikker og redd som da jeg dro fra deg i dag tidlig.

Det sies at det hjelper å sette ord på det som er vondt, på det som er vanskelig. Fortelle det til noen, få det ut. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne sagt alt dette til deg. At jeg kunne sittet i armkroken din og latt tårene renne, at du holdt rundt meg, kysset meg i panna og fortalte meg at alt kom til å bli bra. Jeg lurer på om hjertet mitt kunne dunket fortere, om klumpen i magen kunne vært større, om jeg kunne hatt det verre.

Jeg vil at du skal kunne føle deg trygg sammen med meg. Jeg vil fortsette å snakke med deg, klemme på deg, stryke på deg, være hos deg. Jeg håper virkelig du vil det også. Jeg trenger deg. Nå har jeg sagt at jeg skal hjelpe deg. At vi skal få det til sammen. Og jeg håper du gir meg den ene sjansen jeg trenger for å bevise at det kan gå.