Min lille hemmelighet

Jeg prøver å ikke være for nervøs, men følelsen av hundreogfemti sommerfugler i magen vil ikke gå bort. Jeg har hjertet nesten helt oppe i halsen og jeg gruer meg. Men bare litt. Jeg har jo tenkt på dette i over et år. Jeg har undersøkt, lest og stilt spørsmål. Jeg har gått flere runder med for-og-imot, og i sommer bestemte jeg meg for at dette var noe jeg ville.

Jeg tusler innom Narvesen, kjøper overpriset drikke og tar ut femti kroner i mynter. Håret mitt er fortsatt vått etter den korte turen inn til sentrum, og ut fra de fire nye passbildene å dømme burde jeg kanskje ha ventet til håret mitt var tørt igjen.

Jeg innser at jeg trenger en ny paraply og jeg bruker da noen minutter på å lete etter en butikk som kan selge meg noe som ikke er av typen kjempestor. Jeg betaler og bruker deretter fem minutter på å forklare damen bak disken at jeg ikke trenger en pose. “Det regner fortsatt”, sier jeg. Hun ser på meg og prøver seg med et “Men du er jo inne!”. Jeg ser på henne, tar paraplyen og sier “Jo, men jeg skal ut nå”.

Jeg lyver. Jeg skal ikke ut helt enda. Jeg tar rulletrappen opp en etasje og besøker undertøysavdelingen til H&M. Det har ikke kommet så mye nytt siden sist jeg var innom, men jeg klarer å plukke ut to bh-er, to stringtruser og tre par sokker. Og så kjøper jeg tre truser til 69 kroner på barneavdelingen. “Undertøy pike” står det på kvitteringen. Jeg håper det passer.

Jeg ser på klokka igjen og innser at det bare har gått ett minutt siden jeg gjorde det sist. Avtalen er kvart på to, og det er nå under én time igjen. I mangel på noe annet å gjøre går jeg innom en bokhandel og kjøper penn og papir. Jeg setter meg så ned i en trapp og skriver. Jeg prøver å være rolig, ser meg litt rundt, ler litt av Røde Kors som gjør et labert forsøk på å rekruttere folk, sender en melding til ei venninne.

Det er nå et kvarter igjen. Jeg pakker tingene ned i vesken, tar på meg jakka og begynner å gå mot utgangen. Jeg tenker på hvordan det vil bli. Kommer det til å gjøre vondt? Tar det lang tid? Er de hyggelige? Jeg går raskt forbi området der samtlige partier har stilt seg opp for å dele ut søppel. Og innerst inne gleder jeg meg veldig.

Ti minutter senere står jeg ute i duskregnet og drikker gul solrik. Det var ikke vondt. Helt sant. Jeg er storfornøyd, og jeg liker hemmeligheten min. Bare det å gå ute blant folk og kjenne at det er litt hovent, litt ømt. Det er herlig, og jeg kunne ikke vært mer høy på endorfiner enn i akkurat dette øyeblikket. Og jeg smiler som aldri før. Jeg er glad. Og jeg er så jævlig fin.