September 2007

Det sies at verdens korteste novelle er på kun seks ord. Jeg føler jeg sier veldig mye med mine fire. Og ett punktum. Jeg tror ikke at mine fire ord vil gi deg noen svar. Jeg tror du vil sitte igjen med enda flere spørsmål. Men du får spørre om alt. Du får stille spørsmål jeg vanligvis unngår. Og jeg lover å svare.

Jeg hadde tenkt ut det hele på forhånd. Jeg skulle invitere deg på eplekake og vaniljeis. Vi skulle sitte i sofaen og ha det koselig, og før eller senere ville du smile. Og da skulle jeg se opp på deg, si “fire ord og ett punktum”, smile tilbake og stikke lappen ned i en av lommene dine. Men planer feiler. De gjør ofte det.

Antall personer som vet kan jeg telle på én hånd. Jeg har ikke et behov for å fortelle. Jeg har ikke et sterkt behov for å åpne meg mer, bli litt mer avhengig av noen, bli såret. Jeg har prøvd å finne svar på hvorfor jeg nå vil fortelle det til deg. Hvorfor jeg vil at du skal vite. Hvorfor jeg føler meg så trygg på deg. Men denne gangen har jeg ikke et klart svar. Beklager.

Det er mye du ikke vet om meg. Og jeg er sikker på at det går andre veien også. Vil du dele dine hemmeligheter med meg? Vil du fortelle hvis jeg forteller? Vil du egentlig vite? Allikevel ønsker jeg å fortelle det til deg. Du kan se på det som en mulighet til å bli bedre kjent med meg. Hvis du vil. Jeg kjenner meg trygg på deg. Trygg på at du blir, at du ikke går din vei. Trygg på at alt ordner seg. Og det er deilig.

Jeg håper du ikke synes synd på meg. Det er ikke sånn jeg vil ha det. Jeg har det veldig bra nå. Helt sant. Og jeg har det veldig bra med deg. Jeg skal ikke lyve og si at det har vært lett. For det har det ikke. Shit happens. Jeg skal ikke lyve og si jeg ikke tenker på det i dag, for det gjør jeg. Men jeg skal aldri gjøre samme feil. For jeg er bedre enn som så.

Jeg prøver å tenke ut et godt tidspunkt å si det på, men jeg er tom for ideer. Jeg vet i alle fall hvordan jeg skal si det. Jeg skal si det med en lapp. En hvit papirlapp brettet i to. Jeg skal si det med fire ord og ett punktum. Jeg vil at du skal lese når du er hjemme. Når du er alene. Men du får lov til å komme tilbake med en gang. Hvis du vil. Jeg venter. Det blir best sånn, tror jeg.

Jeg visste det fra det sekundet jeg våknet i morges. Jeg visste at i dag skulle jeg skrive noe. Og feberen som har holdt fast i meg siden mandag er borte. Herlig. Du er herlig. Jeg innser at det er høst. At bladene på det store treet utenfor har mange forskjellige farger. Og jeg ser hvordan treet beveger på seg når det blåser og hvordan solstrålene gjør det hele enda bedre. Det er fint. Det er vakkert. Og for første gang på mange dager smiler jeg.

Med nyvasket hår tusler jeg ut i regnet. Jeg lukter en blanding av blomster og såpe. Jeg bruker noen minutter på å finne det jeg trenger. Noe sier meg at det hadde vært bedre å sjekke innholdet i kjøleskap og fryser før jeg gikk ut. Jeg legger den ene varen etter den andre ned i kurven som henger på armen min. To flasker rusbrus med eplesmak, en pizza, en holdit med skinke og ost, en pose pytt-i-panne, to pakker baguetter og en flaske balsam. Og to hundre kroner i kontanter.

Jeg drar på meg den stramme olabuksa med glidelås på rumpa, bytter til en hvit bh og tar på meg en topp og en genser. Jeg hadde glemt at genseren har 3/4 armer, men det får gå. Jeg merker fort at jeg trenger noe pynt rundt håndleddene så jeg ikke ser så naken ut. Eller kanskje det bare er noe jeg tror selv. Jeg tar på klokken som stoppet å gå for flere dager siden og skriver en huskelapp om at jeg må få byttet batterier.

Vi sitter i sovesofaen hennes og snakker. Det er alt for lenge siden sist. Vi snakker om rare forelesere, rare studenter, oppgaver og forelesninger. Jeg prøver å følge med på samtalen som nå handler om demente, eldre mennesker. Rusbrusen som skulle smake eple smaker faktisk eple, men den lukter litt som yoghurt. Jeg tenker på deg i noen sekunder før en av jentene fanger oppmerksomheten min igjen. Vi snakker om kjærester, forelskelser. Om skjebnen. Om det å ha det bra, være lykkelig, være hodestups forelsket. Og om det å trenge noen.

Jeg er ikke den eneste som er litt skeptisk når vi senere prøver å komme oss ned en bratt bakke i sko med høye hæler på. Vi holder hverandre i hendene, hjelper hverandre, klemmer hverandre, ler av hverandre. Og jeg merker at jeg virkelig har savnet dette. Og vi hilser på bursdagsbarnet som, til vår store overraskelse, ikke har sovnet på gulvet enda. Hun har det bra, og vi hilser på kjæresten, og hun sier hun venter rundt hundre personer til festen i kveld.

Vi finner et bord lengst inn i lokalet. Så langt bort fra røykegjengen som overhodet mulig. Jeg finner veien bort til bardisken etter en liten stund. Jeg vil ha sprit, men det får jeg ikke. En mann med bare bittelitt hår igjen på hodet mener jeg ser for ung ut. Jeg orker ikke krangle og ber om en brus istedenfor. “Pepsi and ice, baby” sier mannen bak baren og gir meg et sleskt smil. Jeg slenger tyve kroner på disken og tusler tilbake til gjengen.

Vi lener oss over bordet og roper, nesten skriker, for å holde samtalen gående. Vi bruker noen minutter på å irritere oss over de høye alkoholprisene på stedet, deretter på hvem av de bak baren vi ville hatt sex med hvis vi måtte. Vi synger alle med på låten om stygge, lille Trine og vi snakker om jentetur til Danmark neste sommer. Vi holder ut i en time og tretti minutter, så pakker vi sammen og takker for oss. Hun sier det var koselig at vi kom. Og det var jo det.

Noen snakker om at vi må møtes igjen snart. Se på film, lage mat, spise godteri, prate. Den ene bilen gjør et forsøk på å rygge ut fra parkeringsplassen, men ender opp med å ta snarveien over gressplenen istedenfor. Vi blir sittende og flire en liten stund før vi kjører hjemover. Jeg hopper av idet hun svinger inn i en busslomme, takker for skyssen, putter hendene i bukselommene for ikke å fryse og tusler hjemover. Jeg hadde i alle fall en fin kveld. Og du hadde rett; det ordner seg. Alltid.

Jeg angrer ikke på at jeg dro til deg. På at jeg klemte deg tett inntil meg, kysset deg på halsen, lot deg ta på meg. Jeg er ikke lei meg for at du kledde av deg, for at jeg kledde av meg, for at hendene mine krøp nedover uten å møte motstand. Det var herlig å ligge over deg, kjenne hånden din mellom bena mine, puste tungt mot halsen din. Det var herlig å ligge mellom bena dine, se opp på deg, gjøre det godt for deg, høre deg stønne, kjenne smaken av deg.

Jeg tenker mye. Selv da jeg lå der i armene dine tenkte jeg på hva jeg skulle skrive, hvordan jeg skulle skrive det, hvordan jeg skulle beskrive det. Jeg ville så gjerne holde fast på de herlige øyeblikkene så lenge som mulig. Og jeg ville beskrive de så bra at jeg senere kunne oppleve natten på nytt. Jeg hadde det bedre enn på lenge.

Det var fint å sove i armene dine. Det var fint å kunne kjenne meg fullstendig trygg. Det var fint å våkne opp og se deg, stryke på deg, krype tettere inntil deg, lukke øyene og bare ha det bra. Og det var herlig at du snudde deg, la armene rundt meg og trakk meg tettere inntil deg da jeg sa jeg hadde hatt et mareritt. Og det var fint at du smilte til meg da du våknet.

Du sa du hadde hatt det koselig. Og jeg er glad for at du sa det. For at du ikke prøvde å late som noe annet. Jeg hadde tenkt å servere sjokoladepudding til frokost, men jeg lot den stå igjen hos deg. Jeg ville ha en unnskyldning for å besøke deg igjen. Jeg ville at du skulle ha en unnskyldning for å invitere meg. Jeg ville være sikker på at jeg får se deg igjen, men jeg har aldri vært så usikker og redd som da jeg dro fra deg i dag tidlig.

Det sies at det hjelper å sette ord på det som er vondt, på det som er vanskelig. Fortelle det til noen, få det ut. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne sagt alt dette til deg. At jeg kunne sittet i armkroken din og latt tårene renne, at du holdt rundt meg, kysset meg i panna og fortalte meg at alt kom til å bli bra. Jeg lurer på om hjertet mitt kunne dunket fortere, om klumpen i magen kunne vært større, om jeg kunne hatt det verre.

Jeg vil at du skal kunne føle deg trygg sammen med meg. Jeg vil fortsette å snakke med deg, klemme på deg, stryke på deg, være hos deg. Jeg håper virkelig du vil det også. Jeg trenger deg. Nå har jeg sagt at jeg skal hjelpe deg. At vi skal få det til sammen. Og jeg håper du gir meg den ene sjansen jeg trenger for å bevise at det kan gå.

Jeg er med. Jeg er helt med der jeg sitter på gelenderet, dingler med bena, stjeler noen slurker med øl og klemmer deg tett inntil meg. Nesten alle er med. Og nesten alle har drukket et par øl for mye. Jeg ler av de dårlige vitsene, av publikum som ikke kan oppføre seg, av paret som er mer interessert i hverandre enn i det som skjer på scenen. Jeg har det bra. Med deg.

Jeg er hyper. Jeg blir det når jeg er glad, når jeg har det bra. Det var bra i går kveld og gleden av sånne dager sitter gjerne igjen en stund. Jeg hører rykter som tilsier at jeg trenger en ny kjole. Det skal nevnes at jeg har en helt fin ballkjole hengende i skapet mitt, men jeg vil ha en ny. Jeg vil ha en helt ny kjole som ingen i hele verden har sett meg i før.

She knocks me off of my feet.
And I can’t help myself,
I don’t want anyone else.

Jeg vil ta pusten fra deg. Jeg vil være fin, jeg vil føle meg fin. Få blikket ditt til å følge meg. Jeg vil være med deg, holde deg i hånda, danse med deg, ha det bra sammen med deg. Jeg vil gjøre deg glad, gi deg en kveld du sent vil glemme. Men jeg vil ikke at hele kvelden skal være perfekt. Jeg vil bare at du skal overraske meg.

But I keep comin’ back for more.
She’s just the girl I’m lookin’ for.

Jeg legger ikke skjul på at jeg tenker for mye. Henter tilbake minner om ting som skjedde for lenge siden. Plukker de fra hverandre, spiser litt på hver bit, analyserer, tenker. Jeg lurer på om du trenger meg. Om du savner meg når jeg er borte, når jeg ikke sier noe, når jeg ikke sender meldinger. Jeg lurer på om du tenker på meg, drømmer om meg.

Jeg vil ha det bra. Gi meg dårlige bilder, gode minner, ekkel smak i munnen, bakrus og vondt i bena. Gi meg øl, erotikk og bøker. Gi meg den følelsen jeg hadde da jeg var russ. Gi meg gode venner, gode dager, sol og regn, ballkjole, roser, god vin og god mat. For jeg er med. Jeg vil være med.

Jeg tenkte lenge på om jeg skulle fortelle det til deg. Og hvordan jeg eventuelt skulle gjøre det. Skulle jeg holde det hemmelig? Skulle jeg leke med deg, eller skulle jeg bare si det rett ut en gang vi var alene?

Først tenkte jeg å holde det hemmelig. Jeg la planer for hvordan jeg skulle fortelle deg om det, hvordan jeg skulle erte deg litt, hvordan jeg skulle forføre deg. Og planen var veldig bra. Jeg tror du hadde likt den. Men jeg klarte ikke holde meg og du fikk vite om hemmeligheten etter bare noen få timer.

Jeg har ikke gitt opp planen min. Nei, den er alt for bra til det. Men jeg har modifisert den litt. De gamle brikkene i puslespillet er tatt ut, og nye brikker har blitt lagt på plass. Det mangler fortsatt noen få biter, men de dukker nok opp etterhvert. Og jo, jeg tror du vil like denne planen også.

Jeg skulle gjøre deg nysgjerrig. Veldig nysgjerrig. Og jeg tror du liker å vite at jeg tenker på deg, at jeg fantaserer om deg, at jeg drømmer om deg. Men det skulle være min kveld. Jeg skulle ikke regne med at du kom til å holde rundt meg, eller håpe at du kysset meg. Jeg skulle erte deg, få deg til å gi meg det blikket jeg elsker, få deg til å stryke meg forsiktig på kinnet, få deg til å smile.

Jeg skulle overraske deg. Sette meg på en stol bak deg, lene meg fram og kysse deg ømt på halsen. Kanskje bite forsiktig også. Så skulle jeg, med så lav stemme som mulig, fortelle deg hva jeg hadde gjort. Fortalt deg om hemmeligheten min. Deretter skulle jeg invitert deg med hjem, reist meg opp, smilt lurt og gått ut døra. Jeg skulle ikke snu for å se om du så etter meg, for å se om du fulgte etter eller om du var oppslukt i noe annet.

På et tidspunkt var jeg nesten sikker på at du kom til å følge etter. At du kom til å følge etter fordi du ville vite mer. Fordi du var nysgjerrig. Fordi du ville høre meg fortelle om det, du ville se det, ta på det, la tunga leke med det. Og jeg hadde ikke stoppet deg. Jeg hadde ikke sagt nei, men jeg hadde heller ikke kastet meg over deg. Selv om jeg sikkert hadde gjort det i en hvilken som helst annen situasjon.

Men nei, ikke denne gangen. Jeg skulle holde deg på pinebenken en stund, men etter det skulle du få det du kom for. No strings attached. Jeg skulle sitte helt stille og nyte hendene dine, leppene dine, blikket ditt. Jeg skulle la deg kle av meg. Og når hele kroppen min sitret av lyst skulle jeg være rolig. Selv om jeg gjerne skulle tatt deg der og da.

Jeg hadde en hemmelighet som var bare min. Og den kvelden skulle den bli litt din også. Jeg tror at du fortsatt er nysgjerrig. Det holder ikke med å vite om det. Jeg tror du vil se på, kjenne på. Og det er nettopp det jeg har tenkt å la deg gjøre. Men denne gangen har jeg noen krav. Denne gangen får du ikke gjøre som du vil.

Jeg skal sette meg i fanget ditt, se dypt inn i de fine øynene dine og smile søtt. Klemme på deg, stryke på deg, kjenne varmen fra deg. Jeg skal reise meg opp og ta av meg genseren, bevege hendene mine under din t-skjorte og dra den av. Kysse deg forsiktig på skulderen og stryke deg på brystet. Nyte følelsen av hårene dine mot fingertuppene.

Jeg skal reise meg opp, holde blikket ditt og ta av meg bh-en uten å ta av t-skjorta først. Akkurat sånn som jeg har lært av deg. Jeg skal ta et steg nærmere deg, kysse deg i panna, ta hånden din i min og legge den mot magen min. Under t-skjorta. Og jeg skal føre hånden din oppover og la deg kjenne forsiktig med en finger.

Jeg tror du vil bli mer nysgjerrig nå. Jeg tror du vil se med egne øyne og ikke bare kjenne under t-skjorta. Du vil se, studere, bli fascinert. Men denne gangen vil jeg ha noe av deg også. Og jeg tror du vet hva det er. Hva jeg vil ha, hva jeg drømmer om.

Du er min i kveld. Hvis du vil.

Hun kom oftere og oftere. Hun var der nesten hele tiden. Og hun snakket mye. Veldig mye. Og til slutt flyttet hun inn. Og det var vel trygt på en måte. Det å ha noen å komme hjem til, ha noen å sove tett inntil, noen å våkne opp ved siden av. Og han skulle bli virkelig forelsket i henne. Fra og med i morgen.

De klemmer og koser og kysser og ser forelsket ut. Og jeg merker at jeg savner mange av de små tingene. Å kunne se deg sove, for eksempel. Og å kjenne fingrene dine som sakte og forsiktig stryker nedover armen min. Fra venstre skulder og neodver mot hånden. Og at det kjennes som om tiden står stille når jeg er sammen med deg.

Han prøver å bli forelsket i henne. Virkelig. Men i dette forholdet er det hun som er sjefen. Og han gjør som hun sier. Han dilter etter. Han mister jobben. Hun vil reise. De drar til Paris. Med tog. Og han liker å kjøre tog. Hun sier de skal følge intuisjonen. Hennes intuisjon. Han har jo ingen, det er det hun som har sagt. Men de holder sammen. De gjør det. Og sexen er jo god. I alle fall så lenge han har svømmebrillene på.

Han tar tak i henne, drar henne inntil seg og kysser henne. Og bare tanken på dine kyss gir meg gåsehud. Tanken på hånden din i min, fingrene dine nedover armene mine. Å kjenne huden din inntil min. Den varme pusten din mot halsen min. Og hvordan jeg med en gang puster raskere, kjenner at hjertet dunker hardere.

En dag dukker hun opp fra intet. Hun er søt, har et vakkert smil og et blikk som kan fange hvemsomhelst i løpet av få sekunder. Og han blir trollbundet fra første stund. Han fikser sykkelen hennes, og hun inviterer han med hjem på middag. Og han lærer et ord på fransk. Morue. Torsk. Hun har kjæreste, hun også. Hun sier hun vil se han igjen. At hun vil binde han fast i kjelleren slik at han ikke kan dra sin vei. Og at hun skal komme ned hver dag og elske med han.

Jeg merker at jeg savner Oslo. Jeg kjenner igjen gatene, parken, broen. Jeg kjenner igjen stillheten. Og jeg har lyst til å vise deg rundt. Vise deg parken der jeg tryna på sykkel, ta deg med til kjærlighetsstien, til en koselig café, til et fint utkikkssted. Jeg vil vise deg byen der jeg vokste opp. Og jeg vil høre deg fortelle. Jeg vil vite mer om deg.

Han tenker på henne. Jenta han møtte i Paris. Han prøver å få forholdet på riktig vei igjen, men det funker ikke. Det gjør ikke det. Han lærer seg mer fransk. Han skriver et kort til henne, men poster det aldri. Carpe diem. Han står utenfor døren hennes i Paris og ringer på. En gang. To ganger. Jeg er sikker på at han har hjertet i halsen, at han har mest lyst til å snu og løpe langt, langt bort. Men plutselig står hun der, smiler vakkert og trollbinder han nok en gang.

Og det ble bra til slutt. Akkurat sånn som han sa. Men det ble ikke i nærheten av hva han kanskje forventet den gangen han sa det. Jeg likte filmen veldig godt, og jeg har allerede skrevet opp boken på ønskelisten min. 149 kroner for en innbundet versjon. Jeg gleder meg til å kunne lese den. Og jeg gleder meg til å se deg igjen.

Jeg prøver å ikke være for nervøs, men følelsen av hundreogfemti sommerfugler i magen vil ikke gå bort. Jeg har hjertet nesten helt oppe i halsen og jeg gruer meg. Men bare litt. Jeg har jo tenkt på dette i over et år. Jeg har undersøkt, lest og stilt spørsmål. Jeg har gått flere runder med for-og-imot, og i sommer bestemte jeg meg for at dette var noe jeg ville.

Jeg tusler innom Narvesen, kjøper overpriset drikke og tar ut femti kroner i mynter. Håret mitt er fortsatt vått etter den korte turen inn til sentrum, og ut fra de fire nye passbildene å dømme burde jeg kanskje ha ventet til håret mitt var tørt igjen.

Jeg innser at jeg trenger en ny paraply og jeg bruker da noen minutter på å lete etter en butikk som kan selge meg noe som ikke er av typen kjempestor. Jeg betaler og bruker deretter fem minutter på å forklare damen bak disken at jeg ikke trenger en pose. “Det regner fortsatt”, sier jeg. Hun ser på meg og prøver seg med et “Men du er jo inne!”. Jeg ser på henne, tar paraplyen og sier “Jo, men jeg skal ut nå”.

Jeg lyver. Jeg skal ikke ut helt enda. Jeg tar rulletrappen opp en etasje og besøker undertøysavdelingen til H&M. Det har ikke kommet så mye nytt siden sist jeg var innom, men jeg klarer å plukke ut to bh-er, to stringtruser og tre par sokker. Og så kjøper jeg tre truser til 69 kroner på barneavdelingen. “Undertøy pike” står det på kvitteringen. Jeg håper det passer.

Jeg ser på klokka igjen og innser at det bare har gått ett minutt siden jeg gjorde det sist. Avtalen er kvart på to, og det er nå under én time igjen. I mangel på noe annet å gjøre går jeg innom en bokhandel og kjøper penn og papir. Jeg setter meg så ned i en trapp og skriver. Jeg prøver å være rolig, ser meg litt rundt, ler litt av Røde Kors som gjør et labert forsøk på å rekruttere folk, sender en melding til ei venninne.

Det er nå et kvarter igjen. Jeg pakker tingene ned i vesken, tar på meg jakka og begynner å gå mot utgangen. Jeg tenker på hvordan det vil bli. Kommer det til å gjøre vondt? Tar det lang tid? Er de hyggelige? Jeg går raskt forbi området der samtlige partier har stilt seg opp for å dele ut søppel. Og innerst inne gleder jeg meg veldig.

Ti minutter senere står jeg ute i duskregnet og drikker gul solrik. Det var ikke vondt. Helt sant. Jeg er storfornøyd, og jeg liker hemmeligheten min. Bare det å gå ute blant folk og kjenne at det er litt hovent, litt ømt. Det er herlig, og jeg kunne ikke vært mer høy på endorfiner enn i akkurat dette øyeblikket. Og jeg smiler som aldri før. Jeg er glad. Og jeg er så jævlig fin.