Sannsynligheten for at du kysser meg er..

Han snakker om utfallsrom, om stokastiske variabler, om sannsynlighetsfordelinger. Han viser det ene lysarket etter det andre. Formler, grafer og tabeller. Og stolpediagram. Det er noen år siden sist jeg tegnet et stolpediagram.

Jeg sitter oppå deg og stryker på ryggen din. Gjør et forsøk på å massere deg. Jeg flytter på genseren din og drar opp t-skjorta så langt jeg klarer. Men jeg tar den ikke av deg. Det skal du få gjøre selv. Jeg lar fingertuppene gli nedover langs ryggraden din, stryke på hårene du har i korsryggen. Jeg liker å se deg ligge sånn. Avslappet og rolig.

Foreleseren hever stemmen, vifter med pekestokken og brekker et kritt. Han skriver masse og jeg prøver å følge med. Vi går gjennom et eksempel fra en gammel eksamen, og han lover at man ikke skal testes på integrasjonsferdigheter i dette faget. I alle fall ikke så mye. Kjerneregelen er tingen. Fra minus uendelig til pluss uendelig, en merkelig S, litt tall og tegn og to streker under svaret.

Du ligger med ryggen mot meg og jeg stryker deg forsiktig på halsen. Jeg lener meg forover og kysser deg i nakken. Jeg holder rundt deg, stryker på deg. Og jeg ser på pulsen din. Jeg hører pusten din. Jeg legger meg enda tettere inntil deg, dytter nesa forsiktig ned mot nakken din, prøver å puste rolig.

Han prater om tog. Om togtider og forsinkelser. Og han poengterer hvor viktig det er at vi forstår dette med tetthetsfordelinger. Han trekker frem eksempler fra fysikken, blar gjennom lysarkene sine igjen og viser en figur som visstnok skal være et utfallsrom. Det er sol ute, men det betyr ikke at det er varmt. Jeg dingler med bena, skriver litt, tegner litt, visker litt.

Du strekker på deg, gjør et forsøk på å fikse ryggen din selv. Jeg har aldri påstått at jeg er flink til å massere, men jeg gjorde i alle fall et forsøk. Og jeg gjør det gjerne igjen. Du snur deg og ser på meg. Jeg smiler og kysser deg i panna. Du snur deg på siden, legger en arm rundt meg og hodet ditt mot brystet mitt. Jeg fortsetter å stryke deg i nakken.

Det er pause. To personer prater om en eller annen jobb. Og et infomøte. Akkurat nå hører jeg ikke etter. Og for å være ærlig så bryr jeg meg ikke heller. De gjør et forsøk på å dele ut lapper. De prøver seg på ta-en-lapp-og-send-bunken-videre-konseptet. Jeg tar ikke. Og jeg vet ikke helt hvor langt den bunken med lapper kom.

Du setter deg litt opp i senga, ser rundt i rommet, ut på gata, ned på meg. Jeg lurer på hva du tenker, men jeg spør ikke. Jeg vet at du forteller hvis det er noe. Du stryker meg på kinnet og jeg blir liggende stille med øynene lukket. Jeg har det bra. Jeg ser opp på deg, smiler. Du lener deg mot meg og jeg lukker øynene igjen, slik du ber meg om. Du legger en hånd på kinnet mitt, trekker meg inntil deg og kysser meg ømt.

Han snakker videre om uavhengighet, marginalfordelinger, flerdimensjonale sannsynlighetsfordelinger. Han sier at dersom noen lurer på sannsynligheten for at et tog er forsinket, så kan vi nå si at vi vet. At vi kan regne det ut. Og jeg synes det er koselig at han er så entusiastisk, men jeg kommer nok aldri til å vifte med mine nylærte kunnskaper slik han vil.

Neste forelesning er tirsdag. Jeg lurer på om den blir like bra. På vei hjem stjeler jeg fra universitetet. Jeg tar en konvolutt. En brun. Jeg har skrevet navnet ditt på den og inni ligger tre A4-ark til deg. Jeg lover at du skal få lese innen uka er slutt. Jeg håper du leser det mange ganger. Om og om igjen. Og jeg håper du tenker på meg.