Naken

Akkurat nå angrer jeg på at du har fått lese det jeg har skrevet så langt. Jeg håper det endrer seg. Jeg angrer ikke på det som skjedde i går, eller dagen før der igjen. Det er kanskje mer det at du nå vet mer om meg enn noen andre i denne byen. Det er vel det som skremmer meg.

Det skremmer meg at du vet så mye. At du vet hvilke knapper du skal trykke på, for eksempel. Selv om jeg ikke skal nekte for at det var godt. Veldig godt. Men følelsen av at jeg mister kontrollen skremmer meg. Jeg foretrekker å ha hemmeligheter. Sånne ting som bare jeg vet og ingen andre. Og nå vet du det også.

Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er bra at du vet. Men så er spørsmålet hva du egentlig har fått vite av å lese her. Jeg skal ikke legge skjul på at du vet hvordan du tenner meg. Og du er jævlig flink til det også. Og det kysset? Du aner ikke hvor lenge jeg har drømt om det. Akkurat den typen kyss. Av deg.

Jeg er dønn ærlig når jeg skriver. Noe jeg kommer til å fortsette med også. Den dagen jeg ikke lengre er ærlig vil jeg legge ned pennen. Den dagen jeg lyver for meg selv, overbeviser meg selv om at det som skjer ikke er sant. Den dagen vil jeg slutte å skrive.

Jeg liker å høre deg si at du kommer tilbake. Jeg stoler fortsatt på deg og at du holder de løftene du gir. Og jeg er fryktelig glad i deg. Jeg vil virkelig at du skal lese. Jeg vil at du skal vite. Jeg må bare overbevise meg selv om at alt dette ikke er så ille. At det ikke er verdens undergang at jeg velger å bli kjent med en ny person. Og at denne personen også får bli kjent med meg.