Jeg smiler når det regner

Jeg sitter på bussen og prøver å finne frem til en fin sang på mp3-spilleren min. Det er lettere sagt enn gjort, til tross for at spilleren kun har plass til noe sånt som 15 sanger. Og jeg må holde ledningen i riktig vinkel dersom jeg ønsker skikkelig lyd. Jeg sitter midt i bussen, over hjulet, fordi jeg liker å se hvem som går på. Jeg lurer på hva de studerer, hvor de skal og hva de tenker på.

Det er ikke så farlig at jeg sov noen timer for lite, at det dryppet vann i nakken på meg da jeg ventet på bussen, at spilleren min nesten er ødelagt og jeg ikke har råd til ny. Det er ikke så farlig at gradestokken bare viser 17°C og at det blåser kaldt ute. For med riktig sang og fine minner fra gårsdagen blir alt så mye bedre.

Og jeg vet at folk stirrer. Hvem hadde ikke gjort det? Hvor mange mennesker er det som går på en buss klokken ni om morgenen, med kalde fingre og vann i nakken, og smiler? Jeg tenker, jeg smiler, jeg skrur opp volumet og setter meg litt bedre til rette. Jeg titter ut av vinduet, på vepsen som er most mot glassruta, på jenta som står foran og vurderer hvor hun skal sitte. Og jeg smiler.

Det gjorde jeg i går også. Da du holdt rundt meg. Da vi stod på bakketoppen og så utover byen. Da jeg ble fascinert av hvor pen byen så ut akkurat da. På et tidspunkt der sola hadde gått ned, de fleste var hjemme og sov, og alt man kunne se var lys fra lyktestolper, skilter, biler og lyskastere. Og det var fint å se det med deg. Og det var fint at du holdt rundt meg sånn som du gjorde. Det var fint å kjenne varmen fra deg. Og kjenne hvor godt du luktet. Det var trygt, på en måte. Og jeg vet du leser. Jeg er glad du gjør det.

For jeg kan smile når det regner. Med riktig sang og rett vinkel kan jeg tråkke i søledammer, nesten bli syklet på, tvunget ut i veien og tutet på av biler fordi jeg går på rødt. Jeg får et kick av bra dager. Jeg får et kick av å våkne opp og se at været er dårlig, at antall kritiske mailer i innboksen min øker og at noen har tatt badet før meg.

For når regnet pøser ned pleier jeg å hoppe lett over alle vanndammer, børste litt søle av buksene mine, dra hetta litt lengre ned i ansiktet og fortsette bortover veien med et smil om munnen.