Å ta sjanser

På lørdag, natt til søndag, spurte du om jeg noen gang hadde tatt en sjanse. Sånn skikkelig. Og da snakker jeg ikke om å skeie ut og kjøpe godteri på en onsdag. Jeg snakker om sjanser som har en stor påvirkning på deg og de rundt deg.

Jeg tror jeg svarte nei. Og at jeg deretter forklarte det med at jeg ikke er noen spontan person. I ettertid har jeg begynt å tenke på de valgene jeg har tatt de siste årene. Helt fra da jeg flyttet ut som 17-åring og frem til i dag. Og er jeg fornøyd? For å være ærlig så kunne jeg ikke hatt det bedre.

Jeg trivdes aldri der jeg vokste opp. Jeg følte at jeg ikke passet inn og etterhvert gav jeg opp forsøket på å være noen jeg aldri kunne, eller ville, være. Hjemme gikk det ikke stort bedre og problemene hopet seg opp. Tårnet av problemer ble større og større. Av og til falt deler av det sammen og jeg ble liggende nede i perioder, andre ganger ristet det bare ganske godt. Jeg har aldri vært flink til å si ifra når jeg trenger hjelp. De gangene jeg har sagt ifra har jeg for det meste blitt møtt av stengte dører.

Jeg visste at om det skulle bli bra måtte jeg gjøre noe. Det tok over ett år før jeg visste nøyaktig hva. Jeg flyttet. Jeg tok en stor sjanse da jeg valgte å pakke sammen livet mitt og flytte til en annen by. Til en by hvor jeg kjente færre personer enn hva jeg kunne telle på én hånd. Og med blanke ark begynte jeg på en helt ny skole.

Det var selvfølgelig situasjoner og dager der jeg virkelig tvilte på om avgjørelsen var riktig. Som den dagen i august da jeg stod i skolegården med sekken på ryggen og mobilen i hånda og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Men det ordnet seg. Det gjør alltid det.

De som har kjent meg i noen år vil si at jeg gjorde det rette. Og jeg kan ikke være mer enig. Jeg ble lei av å ligge nede og fant ut at det var på tide å ta vare på seg selv. Jeg tok ansvar og sørget for at jeg fikk det bra.

Livet handler om å ta sjanser. Om å være fornøyd med den du er, det du gjør og alt det andre livet ditt består av. Når tok du sist en sjanse?

åh, det var jo pent skrevet! :)

Kjenner meg så mye igjen i det du skriver, enda jeg selv er 18 og ikke har klart å flytte ut enda. Men det kommer.