Det går bedre nå

Det går bedre nå. Det gjør virkelig det. Jeg sa det i går også, men det var en ren løgn. I går gikk det ikke så bra, nei. Jeg vet ikke hva som skjedde. Dagen startet jo bra, men plutselig var det som om noen hadde spent ben på meg og jeg ble liggende på bakken og kave.

Og igjen var du der for å plukke meg opp igjen. Jeg vet det ikke burde være sånn. Det burde ikke være sånn at du er den som gjør meg glad, at du er den som får meg til å smile og le, og at du er den som strekker ut hånda når jeg ligger nede. Det burde ikke være sånn, men det er det.

Det skal jo ikke være sånn at jeg trenger deg for å være glad. Det skal ikke være sånn at jeg trenger noen for å være glad, egentlig. Jeg er da gammel nok til å klare meg selv. Til å sørge for at jeg selv har det bra. At jeg har det koselig og at jeg trives. Men jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Og det er vel derfor jeg så å si får panikk hver gang vi havner i en situasjon der én alternativ løsning ser ut til å være at du går. Men det er det siste jeg vil at skal skje.

Du fascinerer meg og du gjør meg glad. Du gjør meg nysgjerrig. Og du vet det. Og i dag har jeg bestemt meg for at jeg skal gi faen i at det er nettopp du som redder meg hver gang. For akkurat nå, i dette øyeblikk, har jeg det bra. Veldig bra. Det går bedre nå. Det gjør virkelig det. Og jeg håper det varer. Lenge.