Når ingenting blir som det var

I går var jeg full. Og jeg begynte i helt feil ende. Alle vet jo at man skal begynne med øl (til nød rusbrus, noe som forøvrig smaker såpe), deretter vin og til slutt sprit. Jeg derimot, smart som jeg er, begynte med sprit, gikk ned på rusbrus, så øl og deretter opp på sprit igjen. Men nå som jeg sitter halvnaken i senga, med tett nese, pulesveis og tidenes bakrus så må jeg nesten innrømme at det var en utrolig fin kveld.

Du fulgte meg hjem og du holdt meg i hånda da vi løp over veien. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor du faktisk ble med opp, hvorfor vi la oss i senga, hvorfor jeg fortalte deg ting som ingen andre vet om meg. Jeg er glad du ble så lenge som du gjorde. Takk. Jeg var en stund redd for at du skulle gå og at jeg ikke ville se deg igjen.

Vi pratet lenge. Og det var godt å få sagt ting. Fortalt deg at jeg er glad i deg, at jeg liker deg. At uansett hva som skjer videre vil jeg bli såret, men at du ikke kunne ha gjort noe for å forhindre det. Jeg er gammel nok til å vite hva jeg driver med. Jeg er gammel nok til å vite at jeg burde ha holdt meg unna. Jeg burde ha sørget for at du holdt deg unna.

Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle ligge halvnaken i senga, med armene dine rundt meg. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle deg sånt som ingen andre vet. Jeg hadde ikke tenkt å kysse deg, men jeg gjorde det. Og det var deilig. Og du smakte godt. Men jeg sier ikke unnskyld. Jeg beklager ikke noe jeg nøt hvert eneste sekund av. Jeg later ikke som om jeg angrer på noe jeg hadde gjort igjen uten å tenke to ganger.

Jeg har bare sovet én time i natt. Tror jeg. Du dro hjem for noen minutter siden, så jeg burde kanskje ha sovet mer. Men jeg vil ikke, jeg har ikke lyst. Jeg sitter lent inntil klesskapet med dyna pakket godt rundt meg. I dag skulle jeg egentlig vaske rommet. Og bytte sengetøy. Men det har jeg ikke lyst til nå. Det lukter fortsatt av deg, og jeg vil gjerne ha det sånn en stund til.

Og jeg lurer på om ting kommer til å bli som før.