To dager

2 dager. 48 timer. 2880 minutter. 172800 sekunder. Så lang tid tok det før jeg så deg igjen. Om jeg synes det var lang tid? Nei, egentlig ikke. Men jeg er glad du kom.

Med hånden din på låret mitt kjører vi rundt omkring og gjør oss kjent med de små tettstedene rundt byen. På motorvei, asfaltvei og grusvei. Opp en bakke, ned en bakke, over en ferist. Du lurer på om jeg har det bra siden jeg er så stille. Jeg ser bort på deg og smiler. Sannheten er den at jeg ikke kunne hatt det bedre.

Jeg liker å kjøre rundt og se på ting. Se noe, gjøre noe, lære noe. Se på naturen, på stille vann, på bondegårdene, på husene, på åkrene, på fjellene og orddelingsfeilene på skiltene langs veien. Spise is på en bensinstasjon med den lokale ungdomsskolen plassert på en benk noen meter unna.

Det slår meg at det er alt for lenge siden jeg gikk tur i skogen. Eller i nærheten av et stille vann. Det har litt det med tid å gjøre. Jeg har ikke så mye av det. Det tar tid å komme seg ut av sentrum. Og ute i skogen finnes det jo en haug med skumle ting. Løse hunder, for eksempel. Jeg er livredd for løse hunder. Og når alt kommer til alt er jeg ikke spesielt glad i å gå tur alene heller.

Du stopper på bensinstasjonen utenfor blokka. Etter å ha kommentert hvor utrolig stygg blokka ser ut, noe som forsåvidt er sant, gir du meg en klem og sier takk. Du har ikke lyst til å være med opp, men du lover å komme på besøk snart.

Denne gangen føles det litt bedre å høre deg si det. Høre deg si at du kommer på besøk snart. For jeg vet nå at du mener det.