Savnet du meg?

Med armen din rundt meg sitter vi i senga lent mot veggen som sannsynligvis, forhåpentligvis, kanskje er laget av betong. Den er hard og kald, så det føles i alle fall sånn. Det begynner å bli ganske varmt inne på rommet. Kanskje ikke så rart når det er 20°C og skyfritt ute.

Du klemmer meg tettere og jeg kan høre hjertet ditt dunke. Du er rolig, men det virker som om du tenker på noe. “Går det bra med deg?”, spør du etter en liten stund. Jeg ser opp på deg, smiler og retter blikket ned mot gulvet igjen. “Joda”, sier jeg lavt. Jeg vet ikke om jeg vil forklare, om det er noe å forklare i det hele tatt, eller om jeg vil klare å forklare. Men det gjør ingenting, for jeg vet at du forstår.

Du spør ikke det spørsmålet igjen. Vi smiler begge to, tuller litt, lekeslåss og klemmer. Og det føles så godt å ha deg der. Og jeg har savnet deg, men det sier jeg ikke. Jeg tror du vet det uansett. Etter noen timer reiser du deg opp, retter på klærne, ser på meg med et litt bekymret blikk, smiler søtt og sier at du har en del ting du må bli ferdig med. Så tar du på deg jakken og går ut døra.

Jeg håper jeg ser deg igjen.