Kontinuasjonseksamen

Du skriver et par ord på arket. Begynner med en definisjon, stirrer ned på arket igjen og prøver å forstå oppgaven. Håper at stirremetoden fungerer, men oppdager etterhvert at den fungerer like bra som da du skulle lese på akkurat dette – altså ikke i det hele tatt. Du visker litt, skriver litt mer, klusser over, setter streker og kryss i alle retninger og tar et nytt ark.

Og rundt deg sitter mange andre og gjør nettopp det samme. Noen har bøker som de febrilsk slår opp i. Man skulle tro de hadde glemt at det var fantes noe kalt register bakerst i boka. Ark blir krøllet sammen og kastet på gulvet. Noen tar en tur ut, andre går på do. Noen stirrer i veggen eller på klokka, andre er helt oppslukt i oppgavene.

Du stirrer ned på arkene igjen, på personene rundt deg, på vaktene som har en fin timeslønn for å sitte der og se på deg, den store klokken og alle reklameplakatene. Du hører plutselig en litt forstyrrende lyd, titter ut av et av de få vinduene som finnes i lokalet og innser at det regner. Så da er det kanskje ikke så ille å sitte der du sitter allikevel.

Du skriver litt mer. Tegner noen grafer, noen piler, noen sirkler. Trykker litt på kalkulatoren, kladder litt og fører inn på et annet ark. Og så to streker under svaret ved hjelp av linjalen. Du markerer på arket hvilke oppgaver du har fått til og ikke, og du skvetter litt når en ukjent person plutselig bøyer seg ned over deg og spør om du lurer på noe.

Klokken blir tolv og du innser at du ikke får til flere oppgaver, du har drukket opp brusen din og den varme kvikklunsjen på pulten er ikke like fristende lengre. Så du leser gjennom oppgavene igjen, trykker litt mer på kalkulatoren for å sjekke noen svar, sorterer ark, river av kopiene, legger de hvite arkene i et hvitt omslag og beholder de gule arkene selv.

Du smiler idet du leverer oppgaven til mannen der fremme i lokalet og håper at alt gikk bra denne gangen.