August 2007

Han snakker om utfallsrom, om stokastiske variabler, om sannsynlighetsfordelinger. Han viser det ene lysarket etter det andre. Formler, grafer og tabeller. Og stolpediagram. Det er noen år siden sist jeg tegnet et stolpediagram.

Jeg sitter oppå deg og stryker på ryggen din. Gjør et forsøk på å massere deg. Jeg flytter på genseren din og drar opp t-skjorta så langt jeg klarer. Men jeg tar den ikke av deg. Det skal du få gjøre selv. Jeg lar fingertuppene gli nedover langs ryggraden din, stryke på hårene du har i korsryggen. Jeg liker å se deg ligge sånn. Avslappet og rolig.

Foreleseren hever stemmen, vifter med pekestokken og brekker et kritt. Han skriver masse og jeg prøver å følge med. Vi går gjennom et eksempel fra en gammel eksamen, og han lover at man ikke skal testes på integrasjonsferdigheter i dette faget. I alle fall ikke så mye. Kjerneregelen er tingen. Fra minus uendelig til pluss uendelig, en merkelig S, litt tall og tegn og to streker under svaret.

Du ligger med ryggen mot meg og jeg stryker deg forsiktig på halsen. Jeg lener meg forover og kysser deg i nakken. Jeg holder rundt deg, stryker på deg. Og jeg ser på pulsen din. Jeg hører pusten din. Jeg legger meg enda tettere inntil deg, dytter nesa forsiktig ned mot nakken din, prøver å puste rolig.

Han prater om tog. Om togtider og forsinkelser. Og han poengterer hvor viktig det er at vi forstår dette med tetthetsfordelinger. Han trekker frem eksempler fra fysikken, blar gjennom lysarkene sine igjen og viser en figur som visstnok skal være et utfallsrom. Det er sol ute, men det betyr ikke at det er varmt. Jeg dingler med bena, skriver litt, tegner litt, visker litt.

Du strekker på deg, gjør et forsøk på å fikse ryggen din selv. Jeg har aldri påstått at jeg er flink til å massere, men jeg gjorde i alle fall et forsøk. Og jeg gjør det gjerne igjen. Du snur deg og ser på meg. Jeg smiler og kysser deg i panna. Du snur deg på siden, legger en arm rundt meg og hodet ditt mot brystet mitt. Jeg fortsetter å stryke deg i nakken.

Det er pause. To personer prater om en eller annen jobb. Og et infomøte. Akkurat nå hører jeg ikke etter. Og for å være ærlig så bryr jeg meg ikke heller. De gjør et forsøk på å dele ut lapper. De prøver seg på ta-en-lapp-og-send-bunken-videre-konseptet. Jeg tar ikke. Og jeg vet ikke helt hvor langt den bunken med lapper kom.

Du setter deg litt opp i senga, ser rundt i rommet, ut på gata, ned på meg. Jeg lurer på hva du tenker, men jeg spør ikke. Jeg vet at du forteller hvis det er noe. Du stryker meg på kinnet og jeg blir liggende stille med øynene lukket. Jeg har det bra. Jeg ser opp på deg, smiler. Du lener deg mot meg og jeg lukker øynene igjen, slik du ber meg om. Du legger en hånd på kinnet mitt, trekker meg inntil deg og kysser meg ømt.

Han snakker videre om uavhengighet, marginalfordelinger, flerdimensjonale sannsynlighetsfordelinger. Han sier at dersom noen lurer på sannsynligheten for at et tog er forsinket, så kan vi nå si at vi vet. At vi kan regne det ut. Og jeg synes det er koselig at han er så entusiastisk, men jeg kommer nok aldri til å vifte med mine nylærte kunnskaper slik han vil.

Neste forelesning er tirsdag. Jeg lurer på om den blir like bra. På vei hjem stjeler jeg fra universitetet. Jeg tar en konvolutt. En brun. Jeg har skrevet navnet ditt på den og inni ligger tre A4-ark til deg. Jeg lover at du skal få lese innen uka er slutt. Jeg håper du leser det mange ganger. Om og om igjen. Og jeg håper du tenker på meg.

Jeg synes jeg er flink som allerede har overlevd en forelesning, til tross for vondt i hodet og stadige temperaturforandringer i kroppen. Nå sitter jeg i et hjørne av en slitt sofa med laptopen i fanget, teppe rundt meg og mat jeg ikke tåler. Jeg har rett-i-koppen-potet, blåbærmuffins og magiske piller.

Forelesningen sugde hardt, så vet du det. Det var ikke det at foreleseren var dårlig, at det var iskaldt i auditoriet eller at jeg holdt på å dø innvendig av hosteanfall. Men når det blir gjennomgått stoff man egentlig kan, eller som man i alle fall burde kunne, så er det lett å angre på at man ikke ble hjemme under dyna.

Jeg synes det er helt greit å være syk hvis man har snille samboere. Sånne som passer litt på meg, stryker meg i nakken når jeg sover på sofaen i stua, henter paracet og vann og koker nudler som egentlig ikke smaker godt. Den ene samboeren min har tidligere sagt at jeg har en liten bryter som jeg kan trykke på og dermed gå fra superselvstendig og sexy til hjelpeløs og søt. Eller noe sånt.

Men jeg tror det blir en fin dag uansett. Selv om det regner hunder og katter og andre dyr. Selv om jeg har tre forelesningstimer til i et auditorium fra helvete. Selv om jeg ikke er helt ferdig med øvingene som skal inn på fredag. Det order seg nok. Det gjør alltid det.

Akkurat nå angrer jeg på at du har fått lese det jeg har skrevet så langt. Jeg håper det endrer seg. Jeg angrer ikke på det som skjedde i går, eller dagen før der igjen. Det er kanskje mer det at du nå vet mer om meg enn noen andre i denne byen. Det er vel det som skremmer meg.

Det skremmer meg at du vet så mye. At du vet hvilke knapper du skal trykke på, for eksempel. Selv om jeg ikke skal nekte for at det var godt. Veldig godt. Men følelsen av at jeg mister kontrollen skremmer meg. Jeg foretrekker å ha hemmeligheter. Sånne ting som bare jeg vet og ingen andre. Og nå vet du det også.

Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er bra at du vet. Men så er spørsmålet hva du egentlig har fått vite av å lese her. Jeg skal ikke legge skjul på at du vet hvordan du tenner meg. Og du er jævlig flink til det også. Og det kysset? Du aner ikke hvor lenge jeg har drømt om det. Akkurat den typen kyss. Av deg.

Jeg er dønn ærlig når jeg skriver. Noe jeg kommer til å fortsette med også. Den dagen jeg ikke lengre er ærlig vil jeg legge ned pennen. Den dagen jeg lyver for meg selv, overbeviser meg selv om at det som skjer ikke er sant. Den dagen vil jeg slutte å skrive.

Jeg liker å høre deg si at du kommer tilbake. Jeg stoler fortsatt på deg og at du holder de løftene du gir. Og jeg er fryktelig glad i deg. Jeg vil virkelig at du skal lese. Jeg vil at du skal vite. Jeg må bare overbevise meg selv om at alt dette ikke er så ille. At det ikke er verdens undergang at jeg velger å bli kjent med en ny person. Og at denne personen også får bli kjent med meg.

Jeg sitter på bussen og prøver å finne frem til en fin sang på mp3-spilleren min. Det er lettere sagt enn gjort, til tross for at spilleren kun har plass til noe sånt som 15 sanger. Og jeg må holde ledningen i riktig vinkel dersom jeg ønsker skikkelig lyd. Jeg sitter midt i bussen, over hjulet, fordi jeg liker å se hvem som går på. Jeg lurer på hva de studerer, hvor de skal og hva de tenker på.

Det er ikke så farlig at jeg sov noen timer for lite, at det dryppet vann i nakken på meg da jeg ventet på bussen, at spilleren min nesten er ødelagt og jeg ikke har råd til ny. Det er ikke så farlig at gradestokken bare viser 17°C og at det blåser kaldt ute. For med riktig sang og fine minner fra gårsdagen blir alt så mye bedre.

Og jeg vet at folk stirrer. Hvem hadde ikke gjort det? Hvor mange mennesker er det som går på en buss klokken ni om morgenen, med kalde fingre og vann i nakken, og smiler? Jeg tenker, jeg smiler, jeg skrur opp volumet og setter meg litt bedre til rette. Jeg titter ut av vinduet, på vepsen som er most mot glassruta, på jenta som står foran og vurderer hvor hun skal sitte. Og jeg smiler.

Det gjorde jeg i går også. Da du holdt rundt meg. Da vi stod på bakketoppen og så utover byen. Da jeg ble fascinert av hvor pen byen så ut akkurat da. På et tidspunkt der sola hadde gått ned, de fleste var hjemme og sov, og alt man kunne se var lys fra lyktestolper, skilter, biler og lyskastere. Og det var fint å se det med deg. Og det var fint at du holdt rundt meg sånn som du gjorde. Det var fint å kjenne varmen fra deg. Og kjenne hvor godt du luktet. Det var trygt, på en måte. Og jeg vet du leser. Jeg er glad du gjør det.

For jeg kan smile når det regner. Med riktig sang og rett vinkel kan jeg tråkke i søledammer, nesten bli syklet på, tvunget ut i veien og tutet på av biler fordi jeg går på rødt. Jeg får et kick av bra dager. Jeg får et kick av å våkne opp og se at været er dårlig, at antall kritiske mailer i innboksen min øker og at noen har tatt badet før meg.

For når regnet pøser ned pleier jeg å hoppe lett over alle vanndammer, børste litt søle av buksene mine, dra hetta litt lengre ned i ansiktet og fortsette bortover veien med et smil om munnen.

På lørdag, natt til søndag, spurte du om jeg noen gang hadde tatt en sjanse. Sånn skikkelig. Og da snakker jeg ikke om å skeie ut og kjøpe godteri på en onsdag. Jeg snakker om sjanser som har en stor påvirkning på deg og de rundt deg.

Jeg tror jeg svarte nei. Og at jeg deretter forklarte det med at jeg ikke er noen spontan person. I ettertid har jeg begynt å tenke på de valgene jeg har tatt de siste årene. Helt fra da jeg flyttet ut som 17-åring og frem til i dag. Og er jeg fornøyd? For å være ærlig så kunne jeg ikke hatt det bedre.

Jeg trivdes aldri der jeg vokste opp. Jeg følte at jeg ikke passet inn og etterhvert gav jeg opp forsøket på å være noen jeg aldri kunne, eller ville, være. Hjemme gikk det ikke stort bedre og problemene hopet seg opp. Tårnet av problemer ble større og større. Av og til falt deler av det sammen og jeg ble liggende nede i perioder, andre ganger ristet det bare ganske godt. Jeg har aldri vært flink til å si ifra når jeg trenger hjelp. De gangene jeg har sagt ifra har jeg for det meste blitt møtt av stengte dører.

Jeg visste at om det skulle bli bra måtte jeg gjøre noe. Det tok over ett år før jeg visste nøyaktig hva. Jeg flyttet. Jeg tok en stor sjanse da jeg valgte å pakke sammen livet mitt og flytte til en annen by. Til en by hvor jeg kjente færre personer enn hva jeg kunne telle på én hånd. Og med blanke ark begynte jeg på en helt ny skole.

Det var selvfølgelig situasjoner og dager der jeg virkelig tvilte på om avgjørelsen var riktig. Som den dagen i august da jeg stod i skolegården med sekken på ryggen og mobilen i hånda og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Men det ordnet seg. Det gjør alltid det.

De som har kjent meg i noen år vil si at jeg gjorde det rette. Og jeg kan ikke være mer enig. Jeg ble lei av å ligge nede og fant ut at det var på tide å ta vare på seg selv. Jeg tok ansvar og sørget for at jeg fikk det bra.

Livet handler om å ta sjanser. Om å være fornøyd med den du er, det du gjør og alt det andre livet ditt består av. Når tok du sist en sjanse?

Jeg liker å pirre. Nei, vent. Jeg elsker det. Jeg liker å se deg inn i øynene, smile lurt og gå min vei. Å fortelle deg at jeg nettopp fikk verdens beste orgasme helt alene. Eller bare det å gi deg noen små hint av hva jeg driver med. At jeg sitter og snakker med deg mens den ene hånda er ute på nye eventyr innenfor buksekanten.

Jeg liker å gi deg hint, gjøre deg nysgjerrig og deretter holde deg på det punktet. Lenge. Og du kan riste på hodet så mye du vil, men jeg kjenner deg såpass godt. Jeg vet du liker det. Du kan sitte på hendene dine, se på meg med et kåt blikk, glise og si “jaja”. Men du klarer ikke komme deg unna. Jeg ser på deg at du vil høre mer.

That woman’s got a smile
Puts you in a trance

Men du får ikke høre mer. Beklager. Det er ikke sånn det foregår. Jeg har kontrollen, og jeg nyter hvert sekund av det. Du klarer ikke holde deg unna, og jeg har ikke tenkt å la deg gå så lett. Jeg liker å se at du kommer tilbake hit. At du fortsatt gir meg det samme blikket som før.

And just one look at her
Makes you want to dance

Jeg liker å plage deg. Sende deg en melding mens du er på skolen. Fortelle deg hva jeg ønsker å gjøre med deg når du kommer hjem. Eller bedre; fortelle hva jeg ønsker at du skal gjøre. Det har ikke feilet så langt. Og jeg kan se at du liker det du også. Og er det én ting jeg kan love deg her og nå, så er det at jeg ikke kommer til å slutte med det første.

Det går bedre nå. Det gjør virkelig det. Jeg sa det i går også, men det var en ren løgn. I går gikk det ikke så bra, nei. Jeg vet ikke hva som skjedde. Dagen startet jo bra, men plutselig var det som om noen hadde spent ben på meg og jeg ble liggende på bakken og kave.

Og igjen var du der for å plukke meg opp igjen. Jeg vet det ikke burde være sånn. Det burde ikke være sånn at du er den som gjør meg glad, at du er den som får meg til å smile og le, og at du er den som strekker ut hånda når jeg ligger nede. Det burde ikke være sånn, men det er det.

Det skal jo ikke være sånn at jeg trenger deg for å være glad. Det skal ikke være sånn at jeg trenger noen for å være glad, egentlig. Jeg er da gammel nok til å klare meg selv. Til å sørge for at jeg selv har det bra. At jeg har det koselig og at jeg trives. Men jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Og det er vel derfor jeg så å si får panikk hver gang vi havner i en situasjon der én alternativ løsning ser ut til å være at du går. Men det er det siste jeg vil at skal skje.

Du fascinerer meg og du gjør meg glad. Du gjør meg nysgjerrig. Og du vet det. Og i dag har jeg bestemt meg for at jeg skal gi faen i at det er nettopp du som redder meg hver gang. For akkurat nå, i dette øyeblikk, har jeg det bra. Veldig bra. Det går bedre nå. Det gjør virkelig det. Og jeg håper det varer. Lenge.

I går var jeg full. Og jeg begynte i helt feil ende. Alle vet jo at man skal begynne med øl (til nød rusbrus, noe som forøvrig smaker såpe), deretter vin og til slutt sprit. Jeg derimot, smart som jeg er, begynte med sprit, gikk ned på rusbrus, så øl og deretter opp på sprit igjen. Men nå som jeg sitter halvnaken i senga, med tett nese, pulesveis og tidenes bakrus så må jeg nesten innrømme at det var en utrolig fin kveld.

Du fulgte meg hjem og du holdt meg i hånda da vi løp over veien. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor du faktisk ble med opp, hvorfor vi la oss i senga, hvorfor jeg fortalte deg ting som ingen andre vet om meg. Jeg er glad du ble så lenge som du gjorde. Takk. Jeg var en stund redd for at du skulle gå og at jeg ikke ville se deg igjen.

Vi pratet lenge. Og det var godt å få sagt ting. Fortalt deg at jeg er glad i deg, at jeg liker deg. At uansett hva som skjer videre vil jeg bli såret, men at du ikke kunne ha gjort noe for å forhindre det. Jeg er gammel nok til å vite hva jeg driver med. Jeg er gammel nok til å vite at jeg burde ha holdt meg unna. Jeg burde ha sørget for at du holdt deg unna.

Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle ligge halvnaken i senga, med armene dine rundt meg. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle deg sånt som ingen andre vet. Jeg hadde ikke tenkt å kysse deg, men jeg gjorde det. Og det var deilig. Og du smakte godt. Men jeg sier ikke unnskyld. Jeg beklager ikke noe jeg nøt hvert eneste sekund av. Jeg later ikke som om jeg angrer på noe jeg hadde gjort igjen uten å tenke to ganger.

Jeg har bare sovet én time i natt. Tror jeg. Du dro hjem for noen minutter siden, så jeg burde kanskje ha sovet mer. Men jeg vil ikke, jeg har ikke lyst. Jeg sitter lent inntil klesskapet med dyna pakket godt rundt meg. I dag skulle jeg egentlig vaske rommet. Og bytte sengetøy. Men det har jeg ikke lyst til nå. Det lukter fortsatt av deg, og jeg vil gjerne ha det sånn en stund til.

Og jeg lurer på om ting kommer til å bli som før.

Jeg blir sittende igjen i biblioteket sammen med deg når de andre går. Du leser tegneserier selv om du kanskje egentlig skulle ha lest til eksamen. Etter en stund legger du armen rundt meg og jeg blir liggende med bena i sofaen og hodet mot brystet ditt. I ettertid kan jeg villig innrømme at det ikke er den beste stillingen for korsryggen, men jeg ville ikke si noe.

Jeg leser og kan ikke annet enn å la meg inspirere. Det er noe med å kunne fremstå som søt og uskyldig, men også ha en frekk og nysgerrig side. Men nå skal det sies at den nysgjerrigheten som hun en gang hadde går over i søken etter noe. Men etterhvert som jeg leser blir jeg nysgjerrig selv. Jeg merker at jeg begynner å lese raskere. Jeg vil så gjerne vite mer om denne unge jenta.

Vi sitter sånn en stund, du og jeg. Vi sier ingenting, men du stryker meg forsiktig på skulderen nå og da. Hver gang du flytter armen din nærmere ansiktet mitt kysser jeg den forsiktig, og du svarer med å klemme lett på armen min. Hårene på armen din kiler lett mot leppene mine, og jeg blir liggende å stryke på deg med den ene hånden og holde boka oppe med den andre.

“Er det noe action, da?”, spør du etter en stund.
“Mhm, masse”, mumler jeg raskt.

Jeg blir inspirert og lar tankene vandre. Jeg fantaserer om hvordan jeg skulle forført deg. Hvordan jeg skulle ha kommet gående mot deg med det perfekte smilet, holde blikket ditt akkurat passe lenge. Hva jeg skulle ha sagt som vekket interessen din. Hva jeg skulle ha hatt på meg som fikk øynene dine til å lyse opp av synet, uten at det ble for utfordrende.

Det er kanskje ikke så rart at jeg på et punkt puster litt raskere enn normalt. Du stryker meg i nakken. Sakte og forsiktig. Jeg får gåsehud over hele kroppen når du gjør sånt. Jeg prøver å late som om jeg er oppslukt av boka, men jeg må innrømme at du satte meg ut et lite øyeblikk. Du merket kanskje det selv på måten jeg pustet. Hvordan jeg plutselig pustet litt raskere enn vanlig da du berørte øreflippen min.

Jeg fantaserer om hvordan det hadde vært å kysse deg. Å ha sex med deg. Kjenne at du presser meg oppetter en vegg, hendene dine på hoftene mine og leppene dine mot halsen min. Hvordan det hadde vært å sitte på knærne foran deg med hendene mot lårene dine. Det hadde vært så jævlig deilig.

Jeg prøver å lese saktere. Late som om jeg har mange sider igjen, når sannheten er at jeg har fem sider igjen av hele boken. Jeg ligger godt og jeg har det veldig bra. Og jeg både håper og tror at du også koser deg. Etter to timer legger jeg fra meg boken, titter opp på deg og smiler.

“Bra bok?”, spør du mens du fortsatt har blikket rettet ned mot boka i fanget.
“Ja, veldig bra”, svarer jeg og smiler enda mer.

Jeg er en person som typisk analyserer alt. Og da mener jeg absolutt alt. Det er ikke mye du kan si som jeg ikke senere vil plukke fra hverandre til bittesmå biter og deretter studere hver bit ene og alene i lang, lang tid. Jeg tror de fleste ville kalle dette en uvane.

Jeg er fascinert av det ukjente. Det jeg ikke har prøvd, det jeg ikke har lest eller sett, det jeg ikke har hørt om. Jeg blir lett fascinert av andre menneskers tenkemåte. Hvordan de velger sine ord, noen med omhu – andre ikke. Hvordan de kommer frem til at de skal ta de valgene de tar. Jeg tenker selv gjennom det aller meste av det jeg sier eller gjør før det skjer. Jeg prøver å finne ut alle mulige måter noe kan gå feil på. Da er jeg i alle fall forberedt.

Jeg lurer på hva du hadde sagt hvis jeg spurte om å få kysse deg. Eller hva du hadde gjort hvis jeg bare gjorde det. Plantet et lite, kort, vått kyss midt på leppene dine. En mulighet er jo at du hadde dømt meg herifra til helvete. Du kunne ha forsvunnet og aldri snakket med meg igjen. Du kunne kysset meg tilbake.

Jeg er ikke en spontan person. Jeg beundrer de som er det og synes det er evig fascinerende. De som tar hver dag som den kommer uten å tenke noe mer på det. De som enkelt kan si at alt ordner seg. De som ikke vet om pengene fra lånekassen strekker ut måneden, men fortsatt kan spise verden største og beste hamburger til over hundrelappen – helt uten å vurdere situasjonen først. Men det kalles kanskje dumhet?

Jeg liker å høre hva andre mennesker tenker om forskjellige ting. Enkelte vil nok si at nei, man kan aldri bli fullstendig lykkelig. Noen vil kanskje si ja uten å tenke seg om. Og så er det sånne som meg. De som uten stopp analyserer situasjonen fra alle mulige innfallsvinkler. Men det er kanskje derfor jeg aldri selv har kommet frem til et svar.

Noen vil kalle dette for overanalysering. Noen vil si at det ikke er sunt. Noen vil si at jeg bør slappe av mer, et utsagn jeg forøvrig er helt enig i. Så jo, kanskje jeg burde ta det litt mer med ro. Ikke analysere alt hele tiden, men la meg selv bli overrasket av det som skjer fra tid til annen. Nyte øyeblikket uten å ha forutsett både himmel og helvete.

Men jeg vil alltid være lett å fascinere.

2 dager. 48 timer. 2880 minutter. 172800 sekunder. Så lang tid tok det før jeg så deg igjen. Om jeg synes det var lang tid? Nei, egentlig ikke. Men jeg er glad du kom.

Med hånden din på låret mitt kjører vi rundt omkring og gjør oss kjent med de små tettstedene rundt byen. På motorvei, asfaltvei og grusvei. Opp en bakke, ned en bakke, over en ferist. Du lurer på om jeg har det bra siden jeg er så stille. Jeg ser bort på deg og smiler. Sannheten er den at jeg ikke kunne hatt det bedre.

Jeg liker å kjøre rundt og se på ting. Se noe, gjøre noe, lære noe. Se på naturen, på stille vann, på bondegårdene, på husene, på åkrene, på fjellene og orddelingsfeilene på skiltene langs veien. Spise is på en bensinstasjon med den lokale ungdomsskolen plassert på en benk noen meter unna.

Det slår meg at det er alt for lenge siden jeg gikk tur i skogen. Eller i nærheten av et stille vann. Det har litt det med tid å gjøre. Jeg har ikke så mye av det. Det tar tid å komme seg ut av sentrum. Og ute i skogen finnes det jo en haug med skumle ting. Løse hunder, for eksempel. Jeg er livredd for løse hunder. Og når alt kommer til alt er jeg ikke spesielt glad i å gå tur alene heller.

Du stopper på bensinstasjonen utenfor blokka. Etter å ha kommentert hvor utrolig stygg blokka ser ut, noe som forsåvidt er sant, gir du meg en klem og sier takk. Du har ikke lyst til å være med opp, men du lover å komme på besøk snart.

Denne gangen føles det litt bedre å høre deg si det. Høre deg si at du kommer på besøk snart. For jeg vet nå at du mener det.

Med armen din rundt meg sitter vi i senga lent mot veggen som sannsynligvis, forhåpentligvis, kanskje er laget av betong. Den er hard og kald, så det føles i alle fall sånn. Det begynner å bli ganske varmt inne på rommet. Kanskje ikke så rart når det er 20°C og skyfritt ute.

Du klemmer meg tettere og jeg kan høre hjertet ditt dunke. Du er rolig, men det virker som om du tenker på noe. “Går det bra med deg?”, spør du etter en liten stund. Jeg ser opp på deg, smiler og retter blikket ned mot gulvet igjen. “Joda”, sier jeg lavt. Jeg vet ikke om jeg vil forklare, om det er noe å forklare i det hele tatt, eller om jeg vil klare å forklare. Men det gjør ingenting, for jeg vet at du forstår.

Du spør ikke det spørsmålet igjen. Vi smiler begge to, tuller litt, lekeslåss og klemmer. Og det føles så godt å ha deg der. Og jeg har savnet deg, men det sier jeg ikke. Jeg tror du vet det uansett. Etter noen timer reiser du deg opp, retter på klærne, ser på meg med et litt bekymret blikk, smiler søtt og sier at du har en del ting du må bli ferdig med. Så tar du på deg jakken og går ut døra.

Jeg håper jeg ser deg igjen.

Du skriver et par ord på arket. Begynner med en definisjon, stirrer ned på arket igjen og prøver å forstå oppgaven. Håper at stirremetoden fungerer, men oppdager etterhvert at den fungerer like bra som da du skulle lese på akkurat dette – altså ikke i det hele tatt. Du visker litt, skriver litt mer, klusser over, setter streker og kryss i alle retninger og tar et nytt ark.

Og rundt deg sitter mange andre og gjør nettopp det samme. Noen har bøker som de febrilsk slår opp i. Man skulle tro de hadde glemt at det var fantes noe kalt register bakerst i boka. Ark blir krøllet sammen og kastet på gulvet. Noen tar en tur ut, andre går på do. Noen stirrer i veggen eller på klokka, andre er helt oppslukt i oppgavene.

Du stirrer ned på arkene igjen, på personene rundt deg, på vaktene som har en fin timeslønn for å sitte der og se på deg, den store klokken og alle reklameplakatene. Du hører plutselig en litt forstyrrende lyd, titter ut av et av de få vinduene som finnes i lokalet og innser at det regner. Så da er det kanskje ikke så ille å sitte der du sitter allikevel.

Du skriver litt mer. Tegner noen grafer, noen piler, noen sirkler. Trykker litt på kalkulatoren, kladder litt og fører inn på et annet ark. Og så to streker under svaret ved hjelp av linjalen. Du markerer på arket hvilke oppgaver du har fått til og ikke, og du skvetter litt når en ukjent person plutselig bøyer seg ned over deg og spør om du lurer på noe.

Klokken blir tolv og du innser at du ikke får til flere oppgaver, du har drukket opp brusen din og den varme kvikklunsjen på pulten er ikke like fristende lengre. Så du leser gjennom oppgavene igjen, trykker litt mer på kalkulatoren for å sjekke noen svar, sorterer ark, river av kopiene, legger de hvite arkene i et hvitt omslag og beholder de gule arkene selv.

Du smiler idet du leverer oppgaven til mannen der fremme i lokalet og håper at alt gikk bra denne gangen.

Vi hadde kjøpt billettene flere uker i forveien og fikk dermed de aller beste plassene i hele salen. Rad 7, sete 144 og 145. På vei inn ble vi møtt av en haug ungdommer som også skulle på premieren. Man kunne kjenne lukten av popcorn på lang vei og vi ble som to fjortiser igjen da noen gutter foran oss begynte å synge på en kjent sang fra filmen.

o/~ Spider pig, spider pig, does whatever a spider pig does o/~

De røde setene var myke, men slitte. De var egentlig ganske så fine, synes jeg. Lyset ble senket etter en liten stund, og man kunne med en gang høre lyden av det som sikkert var hundre godteposer som ble åpnet nesten samtidig.

Gjennom hele filmen ble jeg sittende med en halv kilo smågodt i fanget, og albuen min most mot armlenet fordi jeg så gjerne ville holde hånden hans. Det var herlig å høre han le, å kjenne han klemme hånden min og å kjenne hvordan buksebenet hans ble dekket med sukker etterhvert som han spiste av godteposen.

Men det aller beste med hele filmen var å se iveren i øynene hans.