emelie

Det sies at du bruker 43 muskler for å se sint ut, men bare 17 for å smile. De som kan litt om anatomi finner fort ut at dette er feil. Men tanken er fin den - at man skal smile mer. Det er nesten tomt for pappesker på hybelen min. Bøkene har fått plass i bokhylla, sovesofaen står riktig vei. Bare et par fine bilder som mangler nå.

For to dager siden fikk jeg vite at jeg hadde bestått eksamen. To stykker, for å være nøyaktig. Jeg feiret med vaniljeis og sjokoladesaus. Det betyr at jeg nå er i rute. Ett år forsinket, men i rute. Jeg er mer motivert nå, jeg har mer lyst til å sette meg ned, åpne bøkene og lese. Kanskje var det bare det som manglet, kanskje var det bare det jeg trengte.

For fem dager siden var det nesten ikke en kvadratmeter av hybelen som ikke var dekket av en pappeske. Det var ikke mitt hjem, bare et sted å sove. Det var rotete, støvete og vanskelig å komme frem. Så dro vi på IKEA. Jentene og jeg. Med visakort i hånda og blikket vekk fra prislappene fikk jeg det jeg trengte og litt til.

For tolv dager siden kysset jeg en gutt på Trafalgar Square. Det var et sånt kyss som fikk sommerfugler til å fly rundt i magen min, som fikk knærne mine til å svikte og hele meg til å smile. Og resten av den kvelden svevde jeg rundt på en magisk, rosa sky. Men kanskje er det sånn at det som skjer i London blir i London.

I morgen skal jeg kanskje stå opp litt tidligere enn i dag. Jeg skal rydde litt mer, vaske gulvet, pakke ut resten av eskene, kaste papp, gå en tur hvis det ikke regner, vaske klær, tørke klær og helt sikkert ta en pause. Jeg skal lage god mat til middag og nyte den ved mitt fine bord, i min nye sofa, i mitt hjem. I morgen blir bra.

Han trakk seg tilbake første gangen jeg prøvde å kysse ham. Jeg turte ikke spørre hvorfor. Istedenfor fikk jeg en klem. Da jeg så spurte om et kyss sa han kanskje. Kanskje. Jeg sa ikke noe mer i minuttene som fulgte. Jeg la hodet mitt på brystkassa hans og lot han stryke meg i nakken. At han ikke dyttet meg bort, men heller holdt hardere rundt meg var kanskje et lite tegn.

Jeg har tenkt på hvordan det ville vært om jeg var hans. Hvordan andre ville ha sett oss. Jeg vil være meg. Jeg vil ha noe eget. Jeg vil få til noe selv. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, ville de nok ha sett meg som hans kjæreste. Nothing more, nothing less. Og det var derfor jeg la en plan og skrev en liste. En liste over de tingene jeg skal få til innen året er slutt. Ting jeg vil få til og være stolt av.

Andre gangen vi møttes stod jeg lent inntil en bil på en parkeringsplass. Jeg fikk et kyss på kinnet. Og da jeg satte meg bak i bilen valgte han å sitte foran. Som en liten trøst var det fortsatt noe fint med måten han klemte meg på, blikkene han gav meg og føttene hans inntil mine da vi satt i sofaen og så på tv. Men fortsatt fikk jeg bare kyss på kinnet.

For noen dager siden kom en beskjed som setter en midlertidig stopper for noen av planene mine. Den legger også tre andre planer i grus, og det er trist å se noe man har gledet seg til lenge forsvinne på den måten. Jeg vet ikke når jeg får ryddet opp i det, eller om det er noe jeg kan gjøre. Kanskje er det en av de tingene som bare må fikse seg selv.

Etter tre dager fikk jeg kysset mitt, etterfulgt av en veldig lang klem. En sånn god og bekreftende klem. Han sa han ville ta det med ro, go slow. At han ikke vil gjøre noen feil denne gangen. Og det går sakte, men kanskje er det bra. Kanskje er det på tide å ta det med ro og tro på at det kommer til å bli bedre etter hvert. Tro på at jeg blir hans, at planene mine går i orden, at alt blir bra igjen.

På magisk vis klarte jeg å glemme årsdagen for bloggen. Eller, å glemme er vel kanskje å ta litt hardt i. Jeg var bare ikke klar over at det var 1. august den dagen det var 1. august. Jeg vet ikke helt om jeg skal bortforklare det med at jeg var bakfull i Finland, eller om jeg skal kjøre på med en flott tekst om hva som er bra og hva man bør holde seg unna når man er i de tusen sjøers land.

Turen gikk altså til Helsinki med Finnair. Først da jeg kom frem fikk jeg vite at Finnair har gratis alkohol ombord på sine flyvninger. Noe å notere seg til neste gang, altså. Det skal sies at finsk-svensk er hysterisk morsomt, samt at Finnair har den beste instruksjonsvideoen jeg noen gang har sett. Det ser i alle fall ut som en mann som tar på seg selv, men jeg tror han egentlig bare strekker på bena.

Jeg klarte, til slutt, å plukke opp noen fine og nyttige ord. Vil du ha en klem er “anna hali?” riktig spørsmål å stille. Er du ute etter et kyss kan du bytte ut hali med suukko og du bør få det du vil ha og litt til. Skulle du møte en søt gutt som forteller deg noe som inkluderer enkeli, så kan du konkludere med at det er et kompliment da dette ordet betyr engel. Da kan du ganske enkelt svare kiitos og smile.

En ting mange sikkert har fått med seg er at det drikkes mye alkohol i Finland. Og jo, det stemmer. Det stemmer også at man er kliss naken i saunaen, så ikke bli skremt om du plutselig sitter der med syv nakne menn. Det skal også sies at finnene blir både lesbiske, bifile, homofile, gavmilde, dumme og snille i fylla. Og ikke alle er så flinke i engelsk, så her gjelder det å improvisere.

I butikken finner du både odin og tuborg, samt cider som ikke smaker ekkelt. Av sterkere saker skal det nevnes at mintu, som forøvrig også kan kjøpes i Sverige, smaker tannpasta. Sikkert kjekt å ha om du glemte tannbørsten hjemme. Er du en av de som liker kald og dårlig kaffe, eller bare bruker litt kaffe i sjokoladeglasuren, så vil sikkert jalokahvi falle i smak.

Jeg, som så mange andre, er vant med at avganger annonseres over anlegget på flyplassen. Vel, ikke i Helsinki. Og hvis du trodde gaten din var rett ved sikkerhetssjekken, så tar du feil. For du skal helt sikkert ned en trapp, gjennom to dører, ut på gata, inn i en buss og over på den andre siden av flyplassen før du får lov til å gå ombord. Sørg for å ha god tid, er tipset her.

Har du planer om å gå masse, sørg for å ha plaster i veska. Ellers kan jeg fortelle at Amarillo i Helsinki har gode burgere og at du får ta toget gratis om du er heldig. På tross av lite søvn, mye alkohol, blemmer, gnagsår og litt løping, så var det en bra tur. Noen vil kanskje påstå at det ikke var en veldig avslappende ferie, men søvn kan man jo alltids ta igjen senere.

Det kan være vanskelig når folk ikke forstår, eller når de rett og slett ikke vil forstå. Det kan gjøre vondt verre, og til tider føles det litt håpløst. Noen ganger lar jeg være å si noe, bare fordi jeg vet personen ikke vil forstå. Jeg lurer fortsatt på hvorfor det skjedde. Det hadde jo vært fint å unngå det i fremtiden. Det sies at man blir vant til det meste, men dette er en av de tingene jeg ikke vil bli vant til.

Jeg tror jeg bare bekymret meg for mye. At jeg var for nervøs helt uten grunn. Kanskje burde jeg ha sagt noe på forhånd, ryddet opp. Kanskje burde jeg innse at måten jeg tenker på ikke er helt god, selv om noen tydeligvis mener at det er en grunn til det. Men hvordan forteller man noen at man er sliten, at man har vondt? Hvor begynner man hvis man skal fortelle om marerittene hver natt den siste uka? Jeg lot være og tenkte at det kom til å gå over.

Jeg var så sliten at jeg gråt så fort jeg måtte gjøre noe som ikke var livsnødvendig. Jeg dro på jobb, kom hjem, lagde middag, stirret ut av vinduet. Bare det å vaske klær var for mye. Kanskje var det bare mangelen på søvn, eller det at jeg lett bekymrer meg for andre. Jeg vil at andre skal ha det bra. Hele tiden. Det er greit om jeg har en dårlig dag, for det er jeg vant til. Shit happens. Men jeg liker å se andre smile. Kanskje var det bare det.

Jeg tror jeg har rett. Denne gangen. Etter to uker har jeg ikke lengre mareritt hver natt. Kanskje kan to dager med fyll forklare det, eller det at jeg sov på et gulv, mellom noen stoler og halvveis under et bord. Jeg har vondt overalt, men smiler allikevel. Alle hadde det bra. Det var klemmer, fine ord, latter og smil lang vei. Det var grilling i regnet og diskusjoner du ikke trodde kunne finne sted. Kanskje trengte jeg bare en sånn helg.

Endelig er sommeren tilbake i denne byen. Jeg sitter midt på gulvet i den fine leiligheten min og spiser kroneis med jordbær. Pappeskene står stablet oppå hverandre mot veggen, klærne mine ligger allerede pent brettet i skapet. På toppen av kjøleskapet står fire telys, et glass jeg stjal fra et utested og en veldig liten flaske med malibu jeg kjøpte i Sverige. Jeg skrur ikke på tv-en når jeg kommer hjem dagen etter. Ei heller skrur jeg på radioen. Det er stille og jeg liker det sånn. For første gang er det helt stille.

Det er rart hvordan de fine tingene skjer når man minst venter det. Plutselig har jeg planer for hele helgen. Jeg går på kino med en venn jeg ikke har sett på lenge, jeg lager grillspyd med kylling, løk og brokkoli, griller under en paraply sammen med to fine jenter, klapper en veldig søt pusekatt, kjører til ikea etter jobb og spiser to minipølser og eplekake med softis. De er alltid der. De stiller opp når jeg trenger flyttehjelp, de blir gjerne med på tur og de passer på at jeg har en pute å klemme på når vi ser skumle filmer.

En venn av meg sier han venter på at drømmejenta skal finne ham. Jeg har aldri vært helt enig i det utsagnet og har alltid sagt at han ikke bare kan sitte stille og vente. Men kanskje er det sånn at man finner noen når man ikke leter. At man finner noen å være glad i først når man slapper av og tar det med ro. At det skjer når du minst venter det. For plutselig har jeg høye telefonregninger igjen. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil. Og jeg smiler når jeg våkner og tenker at ingenting kan gå feil nå.

Det er mye fint som skjer uten at man helt tenker over det. Kanskje man skulle slutte å bekymre seg så mye. Sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Jeg har en fin sommerjobb med gutter som baker verdens beste brownies. Det er gutter som synger til kjente sanger fra barne-tv, gutter som gjør det de skal gjøre, gutter som gjør noe helt annet enn det de får betalt for. Det er mange smil, mye latter, og det beste er at jeg får en klem når jeg kommer og en klem rett før jeg går.

Så er det disse tingene man blir overrasket av. Som lyn fra klar himmel. De tingene som på magisk vis løser alle problemer i løpet av to sekunder. Det er en sånn overraskelse som får meg til å skjelve av glede. Og i noen timer vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg sitter bare der på stolen min og smiler. Jeg ringer mamma, pappa og den søte gutten. Jeg sender meldinger til fine folk i Oslo. For jeg har nettopp blitt en liten del av noe større. Det har jenta med polaroidbildene også. Noe fint og bra. Noe som skal forandre verden en dag.