Hver søndag skriver jeg et brev til mannen i mitt liv. I dag skrev jeg det femte brevet. Det er under to uker til vi ser hverandre igjen, så det betyr at jeg kommer til å skrive seks brev totalt. Jeg blir inspirert av fine bilder jeg ser på nett, av snøen utenfor, av fine meldinger han har skrevet og av dikt jeg ikke har lest på fryktelig lenge.

Jeg tror det var i uken mellom brev tre og fire at jeg fikk nok en idé til et av mine mange prosjekter. Listen inneholder fire store prosjekter og to små. Jeg tenker jeg tar de to små først, det blir lettest sånn. Men jeg har ikke hastverk. Jeg skriver alt ned, planlegger, leter, tenker, planlegger litt mer og gjør mitt beste for at planen, om ikke annet, blir perfekt.

Fellesnevneren for alle tingene på listen min er at de tar tid. Den ene krever et kamera, den andre en bok. De fire siste krever bare meg og laptopen min. Jeg skal nok klare det, etter eksamen. Når jeg har lagt fra meg kalkulatoren og formelsamlingen for denne gang, og hånden min har sluttet å gjøre vondt etter all skrivingen.

For to uker siden fikk han et brev som bare var en liste med 25 grunner til at jeg liker han utrolig godt. For eksempel det at han er britisk og måten han sier my på. Jeg skriver alltid brev på kvelden, rett før Miami Ink begynner. Det blir bare ett brev til, og jeg vet allerede hva jeg skal skrive. Og veldig snart skal vi gå hånd i hånd bortover Oxford Street igjen.

Tittelen er nok mer inspirert av eksamenslesingen enn av innholdet i denne posten, men Astrid har tagget meg og jeg følger (nesten) alltid reglene.

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

1) Jeg liker graffiti.
2) Jeg liker ikke melk, med mindre den kommer i en bolle med coco pops.
3) Til høsten begynner jeg mitt siste år på universitetet i denne byen.
4) Jeg kjøpte julekalender for snart tre uker siden.
5) Jeg er en sucker for bøker, selv om jeg ikke har tid til å lese.
6) Jeg har et bilde av londongutten og meg i halskjedet mitt.

Og jeg sender ballen videre til Bare Thomas, Vutarie, Virrvarr, Binka og Charlotte.

Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt glemt og andre ganger har jeg bare lyst til å gjemme meg være usynlig være ukjent og jeg lurer på om det jeg gjør er bra om noen liker det om noen synes jeg er flink og noen ganger lurer jeg på hvordan alt kan være så fuckings bra og om det kommer til å vare og jeg vet egentlig at det er det ingen som kan svare på og at jeg bare må gjøre mitt beste for at det skal vare for at det skal bli bestandig for han var her i helgen og jeg kjøpte julekalender til han og han kysset meg på torget så alle kunne se det og hvisket at han aldri skal gå fra meg og knærne mine blir som gelé når han ser inn i øynene mine og jeg husker jeg spurte hvordan alt kan være så fuckings bra og han sa det er fordi vi passer bra sammen fordi det er sånn det skal være men i andre enden er ikke alt så fuckings bra og jeg lurer på om mamma har blitt syk i hodet eller om de kanske lyver begge to og jeg er redd og lei meg men han sier han ikke skal gå fra meg han sier han skal være her bestandig jeg er teit og gråter og sier han ikke kan være sammen med meg om jeg også blir syk i hodet og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det men jeg gjorde det og han lo ikke av meg men sa at han ikke går noen steder han sa det igjen og igjen til jeg avbrøt med I love you og egentlig kan jeg ikke gjøre annet enn å tro på det han sier og tro på at det går bra at det ordner seg for you have to deal with it all eventually og det er nettopp det jeg skal gjøre og det skal bli fuckings bra det også jeg må bare lukke øynene telle til tre og trekke pusten dypt

Vi krysser gata på hjørnet der Burberry holder til. Ikke så langt fra Hyde Park, stedet vi møttes for noen få måneder siden. Jeg la ikke merke til den butikken forrige gang, og hadde det ikke vært for at han stoppet for å kjøpe en snickers i kiosken hadde jeg nok ikke lagt merke til butikken denne gangen heller. Det er noe av det jeg liker med å gå tur, at jeg legger merke til noe nytt hver gang.

Ned en trapp og til høyre og forbi sperringene og til venstre og ned en rulletrapp. Knightsbridge. Jeg vet ikke helt hvor vi er, for jeg har ikke kart, men på en måte gjør det ikke noe. Jeg vet at han passer på meg. En gang i tiden, for mange år siden, var jeg redd for å gå meg bort, redd for ikke å finne hjem igjen. Jeg er ikke redd nå. Det gjør ikke noe om vi går oss bort.

På en måte er det mye som er annerledes. Jeg vet hva jeg vil nå. Jeg vet hvilken retning jeg skal gå. På en annen måte er det som om ingenting har forandret seg. Jeg ligger fortsatt et halvt skritt foran ham bortover Oxford Street, på vei til vaffelboden der jeg noen minutter senere har munnen dekket av belgisk sjokolade og litt krem på nesa. Og jeg skriver fortsatt.

Han smiler når jeg peker på kaken i butikken som skal forestille Wall-E, og han synes jeg er søt når jeg løper rundt i den gigantiske leketøysbutikken med et stort smil om munnen. Det er sånne små ting som gjør at turen hjem til han, som vanligvis ville vært lang og full av stressede mennesker, ikke er noe annet enn koselig. And I always mind the gap between the train and the platform. Alltid.

Noen ganger tar det litt tid før man ser det. Før det synker inn. Jeg innså det over en engelsk frokost for fire dager siden. It sneaks up on you, sier hun. But one day you look at your life and it has purpose. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Kanskje varer det ikke evig, det er ikke noe man vet. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, kunne jeg ikke vært mer fornøyd.

Jeg har fått noe publisert. Det er en novelle jeg skrev 29. februar. Jeg har visst det ganske lenge. At den skulle bli publisert, altså. Men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sagt noe før nå. Jeg prøvde en gang, men jeg klarte ikke finne de riktige ordene. Jeg har fått noe publisert, men ingen har sagt noe. Londongutten sier han hadde lest den om han kunne, og det er en liten trøst.

Han sier mye fint. Ord som får meg til å føle meg trygg, søte ord som får meg til å smile. Han sier han skal være her for alltid. Bestandig. Jeg vet ikke om det er sant, jeg vet ikke om han kommer til å være her for alltid. Men det er fint å høre han si det. Og det er fint å høre han si at han fortsatt vil elske meg om jeg plutselig bestemmer meg for å bli hundefrisør, selv om jeg er livredd hunder.

Jeg lurer på om jeg gjør han nysgjerrig på samme måte som jeg gjorde deg nysgjerrig. Og jeg skulle ønske jeg visste om du fortsatt var nysgjerrig, om jeg fortsatt får det til. Det er mye jeg lurer på. Oktober er visst måneden for spørsmål, og da av den typen man ikke alltid kan svare på. Eller få svar på. Jeg vet ikke om jeg liker det. Men det er kanskje sånn det skal være.

Vi snakket sammen på telefon i går. Londongutten og jeg. Det var fint å høre stemmen hans igjen, selv om vi hadde snakket sammen bare femtitre minutter tidligere. Det var sol i London. Her regnet det. “Friday?”, sa han. “Friday”, sa jeg. Da skal vi ut i Londons gater, denne gangen med kart. Og kanskje en paraply. Vi skal finne Buckingham Palace, og jeg skal få svar på flere spørsmål.